Tirsdag overleverte Kompetansereformutvalget sin sluttrapport «NOU 2025:01 Felles ansvar, felles gevinst — Partssamarbeid for kompetanseutvikling i arbeidslivet» til forsknings- og høyere utdanningsminister Oddmund Hoel. 

Utvalget har bestått av staten og de de åtte hovedorganisasjonene og presenterer 22 anbefalinger for bedre omstilling og læring i arbeidslivet.

Joakim Østbye, fungerende leder for samfunnspolitikk, har deltatt i utvalget på vegne av Akademikerne. 

- Vi er opptatt av å sikre at alle, inkludert høyt utdannede, får god tilgang på kompetanseutviklingen de trenger. Utviklingen går stadig raskere innen de fleste fagfelt, og det er stort behov for å holde seg faglig oppdatert og videreutvikle kompetansen sin, sier Østbye. 

Bedre incentiver for universiteter og høyskoler

For Akademikerne har universitetene og høyskolenes rolle som kompetansetilbydere for høyt utdannede vært viktig i utvalgsarbeidet. 

–Vi trenger flere utdanningstilbud av høy kvalitet som er tilpasset arbeidslivets behov. I dag står mange universiteter og høyskoler i en krevende økonomisk situasjon, og videreutdanning er for dyrt å satse på. Det må bli mer attraktivt å tilby etterutdanning, sier Østbye. 

Formelle videreutdanningsprogrammer har samme krav til kvalitet som grunnutdanningene. Samtidig har de ofte færre studenter, lavere studiepoengproduksjon, behov for mer tilrettelegging og ukurante arbeidstider for utdanningspersonell. Dessuten er antall studenter mer usikkert og gjennomføringsgraden lavere. Det skaper i sum en økonomisk risiko for institusjonene som er en barriere for å satse på dette. Utvalget foreslår derfor å øke satsen for gjennomførte studiepoeng på videreutdanningsemner. 

– Hvis sektoren skal kunne møte arbeidslivets behov, er det nødvendig styrke de økonomiske incentivene til å satse på formell videreutdanning. Hvis ikke er det en fare for at sektoren satser mindre, ikke mer i årene som kommer, sier Østbye. 

Styrket partsamarbeid og kompetanseplattform

Utvalget foreslår også flere tiltak for å økt og mer systematisk partssamarbeid på kompetansefeltet. De peker blant annet på behovet for å styrke og rendyrke Kompetansepolitisk råd som et rent partssammensatt organ ledet av ansvarlig statsråd. I tillegg foreslår de at de regionale kompetanseforaene styrkes og videreutvikles i alle fylker. Regionale kompetansefora er samarbeidsorganer på fylkesnivå som skal bidra til bedre koordinering og mer forpliktende samarbeid om kompetanseutfordringene i regionale arbeidsmarkeder. 

– Kompetansepolitisk råd har et stort uutnyttet potensial. Med mer systematikk og høyere ambisjoner kan dette bli en viktig arena for kompetansepolitikken, sier Østbye. 

Kompetanseplattform for kobling av tilbud og etterspørsel

I tillegg til styrkede utdanningstilbud og partssamarbeid trekker Østbye frem viktigheten av å bedre informasjon og kobling av tilbud og etterspørsel. Utvalgte foreslår en digital kompetanseplattform som skal gi en samlet oversikt over relevante kompetansetilbud rettet mot arbeidstakere og virksomheter. 

– I dag er det vanskelig å finne frem i jungelen av tilbud. En slik plattform vil gjøre det enkelt å skaffe seg en oversikt over studier og kurs som finnes innenfor området du er interessert i. I tillegg vil institusjonene se hva andre tilbyr. Dette vil kunne gi en bedre koordinering og bidra til at ikke mange tilbyr det samme dersom det ikke er behov for det, sier Østbye. 

Ingen store økonomiske støtteordninger for å fremme kompetanseutvikling

Utvalget har vurdert en rekke økonomiske virkemidler som kan bidra til å senke bedrifters og individers kostnader i forbindelse med kompetansetiltak, men foreslår ingen radikale grep. 

– Det har vært en stor utfordring å finne og ramme inn tiltak som både bidrar til kompetanseutvikling som ellers ikke ville skjedd, og samtidig ikke velter store kostnader over på staten. Arbeidsgiver har ansvar for å dekke kostnader til kurs eller utdanning som er relevant og nødvendig for virksomheten, mens den enkelte ansatte som ønsker en utdanning som ikke er relevant for virksomheten i utgangspunktet har ansvar for å betale for dette selv. Dette lå også til grunn i mandatet, sier Østbye. 

Kompetansereformutvalget presenterer i sin rapport totalt 22 anbefalinger:

1. At Kompetansepolitisk råd styrkes og videreutvikles som arena for trepartssamarbeid.
2. At regionale kompetansefora styrkes og videreutvikles i alle fylker.
3. At regjeringen igangsetter arbeidet med å utvikle en langtidsplan for livslang læring i samarbeid med partene i arbeidslivet.
4. At Kompetansebehovsutvalget får en tydeligere rolle som kunnskapsleverandør for politikkutvikling.
5. At forskningen på kompetanseutvikling i arbeidslivet styrkes.
6. Det utvikles en digital kompetanseplattform som skal støtte opp under kompetansereformen.
7. At kompetansekartlegging som verktøy brukes mer for å gi virksomheter en helhetlig oversikt over eksisterende kompetanse og identifisere kompetansebehov på både virksomhets- og individnivå. 
8. At fagskoler, høyskoler og universiteter oppfordres til å tilby mer faglig oppdatering til tidligere studenter, og sette dialogen med tidligere studenter i system. 
9. Ledige plasser på kompetansetilbud rettet mot arbeidslivet bør gjøres tilgjengelig for arbeidstakere fra andre viskomheter.
10. At BIO-ordningen styrkes økonomisk og samordnes på en måte som gir både nasjonal tilgjengelighet og fleksibilitet for regionale tilpasninger.
11. Det skreddersys finansieringsordninger for arbeidstakere som skal delta på kortere kompetansetilbud gjennom en lånekasse for livslang læring. De foreslåtte ordningene skal ikke erstatte eksisterende ordninger, men fungere som et supplement 
12. At Treparts bransjeprogram for kompetanseutvikling utvides og styrkes.
13. At Kompetansepluss styrkes og videreutvikles i samsvar med arbeidslivets behov.
14. Utdanningsinstitusjoner og virksomheter i offentlig og privat sektor etablerer samarbeid om kompetanseutvikling i arbeidslivet. 
15. At forventningene om satsing på formelle videreutdanningstilbud formidles tydeligere i styringsdialogen mellom departementet og høyere utdanningsinstitusjoner
16. At finansieringssystemet for høyere utdanning gir tydeligere økonomiske insentiver for arbeidslivsrettede tilbud.
17. Å tillate en kombinasjon av formell utdanning og ikke-formell opplæring i samme tilbud ved høyere utdanningsinstitusjoner.
18. Å øke finansieringen av høyere yrkesfaglig utdanning og gjøre den mer forutsigbar.
19. Å legge til rette for at mindre moduler kan kombineres til en fagskolegrad.
20. Å nedsette en bredt sammensatt gruppe for å utrede et helhetlig system for dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse opparbeidet i arbeidslivet.
21. Å utrede og utvikle kompetanseattester som beskriver og kategoriserer ikke-formell opplæring.
22. Å benytte realkompetansevurdering for opptak til korte utdanningstilbud i høyere utdanning i større grad, særlig for kortere tilbud rettet mot arbeidslivet. 

Les utredningen her: NOU 2025:01 Felles ansvar, felles gevinst — Partssamarbeid for kompetanseutvikling i arbeidslivet.