Vedtatt i styret 6. juni 2018

Norges viktigste ressurs er menneskene og deres kompetanse. Utdanning bidrar til å gi den enkelte et godt liv og samfunnet velferd og verdiskapning. God utdanning som er tilgjengelig for alle er en investering i demokrati, sosial mobilitet og samfunnsutvikling.

Norge står midt i overgangen fra en ressursøkonomi til en kunnskapsøkonomi. Vår konkurransekraft ligger i en arbeidsstyrke som har høy og relevant kompetanse og god omstillingsevne. Det er en utfordring at vi ikke har flere som tar mastergrad og doktorgrad.

Hele utdanningsløpet, fra barnehage og skole til høyere utdanning og etter- og videreutdanning, må sees i sammenheng. Gode overganger mellom utdanningsnivå bidrar til mestring og hindrer frafall. Slik styrker vi læringsutbyttet, legger til rette for høy gjennomføring og sikrer gode resultater uavhengig av den enkeltes bakgrunn.

Rammebetingelser for UH-sektoren

  • Universitetene og høgskolene har et viktig samfunnsoppdrag som krever forutsigbare rammebetingelser når det gjelder økonomi, styring og frihet til egen organisering.
  • Foretaksmodellen er uegnet for universitets- og høgskolesektoren.
  • Finansieringen av institusjonene må være forutsigbar. Dette gjelder særlig forholdet mellom basismidler og resultatbaserte midler.
  • Stykkprisfinansiering for gjennomføring skal ikke føre til senkede krav til studentene.
  • Forpliktende utviklingsavtaler med særskilt finansiering er et godt virkemiddel for å utvikle og spisse institusjonenes faglige profil.
  • Samarbeid med arbeids- og næringsliv er viktig for å sikre relevans og kvalitet i studiene. UH-institusjonene må ha god samhandling med arbeidslivet, både på studieprogram- og institusjonsnivå
  • Sviktende kvalitet må få konsekvenser. Både styring og tilsyn må ha kvalitet i fokus, og dette er særskilt viktig i oppfølgingen av strukturreformen.
  • Universitet og høgskoler har et selvstendig ansvar for å tilby utdanninger som møter samfunnets og arbeidslivets behov. Utvikling, dimensjonering og organisering av studietilbud er viktige oppgaver som krever tydelige prioriteringer, og sektoren må selv ta ansvar for å foreta disse prioriteringene.
  • De ansatte ved universitetene og høgskolene utgjør sektorens viktigste ressurs.
  • God rekrutterings- og karrierepolitikk og konkurransedyktige vilkår er en forutsetning for at norske institusjoner kan tilby utdanning av beste kvalitet og hevde seg i den internasjonale konkurransen om talent og forskningsmidler.
  • Lokal lønnsdannelse gir institusjonene et viktig strategisk verktøy for å rekruttere og beholde kompetanse.
  • Den høye andelen midlertidige stillinger svekker kvaliteten og rekrutteringen. Universitetene og høgskolene må redusere antallet midlertidige stillinger.
  • God undervisnings- og forskningskvalitet er avhengig av et kraftig bygnings- og utstyrsløft. Regjeringens plan for investering og vedlikehold må være ambisiøs og forpliktende. Det må legges fysisk til rette for samspill mellom akademia og næringsliv gjennom en helhetlig campus-planlegging.

Høyere utdanning

  • Framtidens komplekse samfunnsutfordringer krever flerfaglige og tverrfaglige løsninger. Det må stimuleres til mer tverrfaglighet i studieprogramutviklingen.
  • Det bør stilles krav til at studentene tidlig involveres i forsknings- og utviklingsarbeid i utdanningen. Det bør etableres forskerlinjer i flere studier for de mest motiverte og talentfulle studentene. Det kan inspirere flere i profesjonsutdanningene til å satse på en doktorgradsutdanning og en mulig forskerkarriere.
  • Bruk av praksis i utdanningen kan øke studentens læring, og bidra til økt kontakt mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidsliv. Praksis i utdanningene skal ha et klart definert læringsutbytte.
  • Sentre for fremragende undervisning (SFU) må gis ansvar for å utvikle gode undervisningsopplegg og gjøre disse tilgjengelig.
  • Utdanningsfaglig kompetanse må lønne seg. Det må innføres ordninger som verdsetter gode undervisere, fremmer deres akademiske karriere og hever utdanningens status gjennom meritteringsordninger og krav til utdanningsfaglig kompetanse for opprykk.
  • Det må legges til rette for ordninger som bidrar til rekruttering til kliniske veilederstillinger og et system som ivaretar denne kompetansen.
  • Akademikerne er positive til at nasjonale deleksamener videreføres og videreutvikles.
  • Digitalisering må inn både i læringsprosesser og i fagenes innhold. Skal vi hevde oss i fremtidens arbeidsmarked må studentene ha tilstrekkelig teknologisk forståelse og digital dømmekraft - uavhengig av fagkrets.
  • Det er viktig med fleksibilitet i studiene slik at man kan kombinere ulike fag og ha mulighet til å ta prosjektemner som inneholder tverrfaglig samarbeid.

Studentenes vilkår

  • Høyere utdanning som er tilgjengelig for alle er et nasjonalt fortrinn. Dette har bidratt til sosial utjevning og en generelt godt utdannet befolkning.
  • Skolepenger på offentlige læresteder skal ikke innføres i Norge, heller ikke for internasjonale studenter.
  • Studiestøtten må opp til 1,5 ganger grunnbeløpet i folketrygden, og justeringer av inntektsgrensen ved tildeling av stipend må følge lønnsutviklingen i samfunnet for øvrig.
  • Fullført høyere utdanning skal gi pensjonsopptjening.
  • Studenthelsetjenesten, inkludert tannhelsetjenesten, må styrkes. Den må arbeide forebyggende og være et reelt lavterskeltilbud for studentene.
  • Det må bygges tilstrekkelig studentboliger, spesielt i pressområdene, som sikrer at alle studenter har et ordentlig botilbud uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn.
  • Studentene må ha tilgang til tilstrekkelig med lesesalsplasser samt tilgang til utstyret og teknologien de behøver for å gjennomføre studiene sine.
  • Det må bli enklere å være student med barn. Dette innebærer bedre permisjonsrettigheter under studietiden, økt studiestøtte og flere studentbarnehageplasser.

Forskning

  • Norge skal innen 2030 nå OECD-målet om at 3 pst. av BNP skal gå til forskning og utvikling.
  • Den forskningspolitiske koordineringen må styrkes på departementsnivå, slik at tverrsektorielle utfordringer blir fanget opp, og forskningsinnsatsen blir styrket i de sektorene hvor den i dag er lav.
  • Norge trenger både grunnforskning og anvendt forskning for å løse de samfunnsutfordringene vi står overfor, og sikre et konkurransedyktig næringsliv.
  • Høy vitenskapelig kvalitet må være et grunnleggende krav i all offentlig finansiert forskning, og de store forskningsprogrammene må i større grad åpne for tverrfaglig og humanistisk forskning.
  • Norge trenger flere fagmiljøer i verdensklasse. Ordningene med Senter for fremragende forskning (SFF), Senter for fremragende undervisning (SFU) og Senter for fremragende innovasjon (SFI) er sentrale virkemidler for å bygge opp og videreutvikle internasjonalt ledende miljøer.
  • Kvalitet i bredden er en forutsetning for å skape kvalitet i toppen. Styrket kvalitet er en viktig forutsetning for å skape forskere, ledere, infrastruktur og kultur som verdensledende fagmiljø kan bygges på.
  • Basisbevilgningene til forskningsinstituttene må økes. Forskningsinstituttene yter sentrale forskningsbidrag til utvikling og omstilling av næringslivet og offentlig sektor.
  • Incentivene til å øke næringslivets forskningsinnsats må forsterkes for å nå målet om at næringslivet skal ha en forskningsinnsats på 2 pst. av BNP. En styrking av andre relevante virkemidler som SkatteFUNN, Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA), FORNY og Designdrevet innovasjonsprogram (DIP) stimulerer til økt forskningsinnsats i næringslivet.
  • Næringslivet trenger også styrkede ordninger for innovasjon, praksisdrevet forskning og kommersialisering.
  • Forskning og utvikling må være skattemessig fradragsberettiget.
  • Næringsrettet forskning må støtte opp om de områdene hvor Norge allerede er konkurransedyktige, eller har mulighet til å skaffe seg komparative fortrinn.
  • Norge skal delta aktivt i EUs rammeprogram for forskning og øke sin andel av europeiske forskningsprosjekter. Det er behov for forutsigbare incentiv for deltakelse i europeiske programmer, slik som STIM-EU for forskningsinstituttene.