Policydokument: Et kunnskapsbasert og bærekraftig næringsliv

Søk

Vedtatt i Akademikernes styre 6. desember 2017.

Norge er et av verdens beste land å leve i. Gratis utdanning, gode velferdsordninger, tillit mellom ansatte og ledelse, og god dialog mellom partene i arbeidslivet har vært grunnsteiner i å bygge Norge som et moderne samfunn. Høyt utdanningsnivå, trygghet, høy yrkesdeltakelse og et omstillingsdyktig næringsliv er viktige kjennetegn ved samfunnet. Olje og gassvirksomheten har bidratt til inntekter, teknologi og kunnskapsutvikling.

Norge er i omstilling. Økende grad av digitalisering og nye teknologier utfordrer tradisjonelle produksjons- og arbeidsformer. Olje- og gassnæringene får relativt mindre betydning for norsk økonomi og sysselsetting, og Paris-avtalen innebærer at alle land skal redusere sine klimautslipp. FNs bærekraftsmål er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030.

For at Norge skal fortsette inn i det 21. århundret, som et land med gode velferdsordninger og høy konkurransekraft, må det vi satse på det vi allerede er gode på samtidig som det må skapes nye, kunnskapsbaserte og bærekraftige virksomheter og arbeidsplasser. Kunnskap vil bli en enda sterkere driver for verdiskapingen framover. Næringspolitikken må bygge på et sterkt trepartssamarbeid som sikrer medvirkning, samspill og trygghet, og som tar konsekvensen av store teknologiske endringer, klima- og miljøutfordringene, ulike tilknytningsformer i arbeidslivet og et akselererende behov for ny kunnskap.

Overordnede prinsipper for et kunnskapsbasert og bærekraftig næringsliv er at:

  1. Kunnskapspolitikken har avgjørende betydning for næringsutviklingen. Investeringer i forskning og utdanning står helt sentralt for å utvikle et kunnskapsbasert og bærekraftig næringsliv.
  2. Næringspolitikken må være innovativ og kunnskapsbasert. Dette innebærer å våge å tenke nytt, og gjerne eksperimentere med nye virkemidler. Myndighetene må ta ansvar for evalueringer og forskning på om virkemidlene fungerer etter hensikt. Virkemidler som ikke har effekt må avsluttes.
  3. Staten må bidra, men næringslivet har også selv ansvar for å gjøre nødvendige investeringer i kunnskap og kompetanse. Akademisk kompetanse bidrar til økt produktivitet, men akademikerandelen er svært lav i privat sektor sammenliknet med de øvrige sektorene. Næringslivet må få økt kunnskap om nytteverdien av akademisk arbeidskraft.
  4. Næringspolitiske virkemidler skal kompensere for markedssvikter. Særlig i utviklingsfaser hvor risikoen er høy, er det viktig med risikoavlastning fra myndighetene. Akademikerne er særlig opptatt av virkemidler som bidrar til følgende mål:
    1. Mer næringsrettet kompetanse
    2. Økt forskning, utvikling og innovasjon i næringslivet
    3. Utvikling av nytt kunnskapsbasert og bærekraftig næringsliv
  5. Næringspolitikken må støtte opp om de områdene hvor Norge allerede er konkurransedyktige, eller har mulighet til å skaffe seg komparative fortrinn, som for eksempel bioøkonomi, sirkulærøkonomi og helsenæringer. Kunnskap, naturressurser og miljø er de viktigste kriteriene for en næringsspesifikk satsing nasjonalt og regionalt. Norge bør være et foregangsland og legge til rette for løsninger som gir grønn konkurransekraft med koordinert innsats i virkemiddelapparatet.

Akademikerne mener følgende virkemidler er særlig sentrale:

Virkemidler for mer næringsrettet kompetanse

Tettere kobling mellom universitets- og høyskolesektoren og næringslivet vil bidra til økt relevans av utdanningene for næringslivet. Kontinuerlige investeringer i arbeidsstyrkens kunnskap står sentralt for å utnytte Norges vekstpotensial. Økende grad av digitalisering og teknologiutvikling i hele næringslivet medfører et behov for en særlig satsing på teknologisk kunnskap, både strategisk og «avansert» IKT-kompetanse. 

Eksempler på virkemidler og satsinger som bør prioriteres:

  • Virkemidler som bidrar til kobling mellom UH-sektoren og næringslivet eksempelvis; klynge- og nettverksvirkemidler, nærings ph.d‑er og professor II stillinger fra næringslivet.
  • Virkemidler som bidrar til økt investering i kunnskapsutvikling, herunder etter- og videreutdanning i næringslivet. Næringslivet må også uavhengig av insentiver investere i kunnskapsutvikling hos sine ansatte.
  • Virkemidler som bidrar til økt teknologikunnskap i samfunnet. For eksempel bør teknologikunnskap integreres i ulike fagretninger i utdanningssystemet.
  • Det bør være en bevisst satsing på utvikling av norsk teknologi og kompetanse i forbindelse med store investeringer innen helse, samferdsel og andre tunge infrastrukturprosjekter.

Virkemidler for økt forskning, utvikling, og innovasjon i næringslivet

Økt forskning og utvikling i næringslivet vil bidra til økt vekst og flere kunnskapsarbeidsplasser. Det er et særlig behov for økte investeringer i vitenskapelig utstyr for å øke forsknings- og utviklingstakten. Norge har over tid utviklet særlig kompetanse på noen områder, eksempelvis innen olje og gass, bioøkonomiske, maritime og marine næringer, som kan nyttiggjøre seg i utvikling av annet næringsliv, dersom det tilrettelegges for det. Fasen fra forskning til kommersialisering er spesielt krevende og risikofylt, og testing og utprøving av ny teknologi er særlig kostnadskrevende og en barriere for utvikling. For å gjøre Norge grønnere, er det behov for særlig satsing på virkemidler som skal bidra til grønn innovasjon. Det offentlige må opptre som en kompetent og utviklingsorientert innkjøper, og ikke som en konkurrent i et velfungerende marked.

Eksempler på virkemidler og satsinger som bør prioriteres: 

  • Virkemidler som bidrar til forskning og innovasjon, som f.eks. Innovasjonskontrakter og Brukerstyrt Innovasjonsarena og SkatteFUNN. Timesatsen i SkatteFUNN-ordningen må være på samme nivå som gjennomsnittlig timesats for forskerårsverk.
  • Virkemidler som bidrar til å øke investeringer i vitenskapelig utstyr. Eksempelvis bør avskrivningsreglene for investeringer i vitenskapelig utstyr gjennomgås og forbedres.
  • Kunnskaps- og teknologioverføringsvirkemidler, som f.eks. klyngevirkemidler.
  • Virkemidler som forenkler prosessen fra forskning til kommersialisering, som f.eks. FORNY-programmet.
  • Medfinansing av fellesgoder som test- og utprøvingsarenaer, som f.eks. Norsk katapult.
  • Virkemidler for grønn innovasjon eksempelvis miljøteknologiordningen, Fornybar AS, Energix og forskningssentre for fornybar energi (FME).
  • Virkemidler for å øke innovasjonsgraden og for å ivareta klima- og miljøhensyn i offentlige anskaffelser.

Virkemidler for å utvikle nytt, kunnskapsbasert og bærekraftig næringsliv

I tillegg til å satse på det vi er gode på, er det behov for å tilrettelegge for etablering av nye kunnskapsbaserte virksomheter og arbeidsplasser. Oppstartsbedrifter må ofte gjennom en fase med store utgifter og lite inntekter i startfasen, og har derfor et særlig behov for kapital. Samtidig er det behov for å begrense utgiftssiden, herunder lønn. Å være selvstendig næringsdrivende eller gründer er en mindre trygg arbeidssituasjon enn å være ansatt slik at bedre velferdsordninger for denne gruppen står helt sentralt for at flere skal etablere egen
virksomhet. Små- og mellomstore bedrifter har knappe ressurser og er særlig sårbare for komplisert regelverk.

Eksempler på virkemidler og satsinger som bør prioriteres:

  • Virkemidler som bidrar til tilgang på kapital, som f.eks. de statlige kapitalvirkemidlene. Langsiktighet må legges til grunn, slik at vekstbedrifter med lengre utviklingsperioder har tilgang til kapital.
  • Virkemidler som gjør det mer lønnsomt for investorer å investere i næringsliv.
  • Virkemidler for å forenkle prosessen fra oppstart til vekstselskap, som f.eks. Opsjonsbeskatning. Opsjonsbeskatningen må utformes slik at det treffer oppstartsselskaper som trenger å tilknytte seg spisskompetanse, men som ikke har økonomisk handlingsrom til å betale høye lønninger.
  • Forenkling av regelverket for småbedrifter. Blant annet må beløpsgrensen for rett til årlig oppgaveplikt heves, kravet om årsrapportering må fjernes og terskelen i omstillingsloven må heves.
  • Forenkling av prosesser ved offentlig innkjøp for små bedrifter og enkeltpersonforetak.
  • Offentlige data og registre, for eksempel helseregistre, bør gjøres tilgjengelig for å muliggjøre nye tjenester og nye vekstbedrifter, men uten at det går på bekostning av personvernet