Klimaendringene og tap av biologisk mangfold er blant de største utfordringene verden står overfor og utfordrer politikken lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Dersom den globale oppvarmingen og tap av biologisk mangfold ikke stoppes i tide, vil det blant annet få konsekvenser for migrasjon, sikkerhet, økonomi, arbeidsplasser, , folkehelse og matsikkerhet.
Norsk klima- og miljøpolitikk ligger langt fremme i internasjonal målestokk. Samtidig er Norge langt unna målet om å bli karbonnøytralt i 2030. Økt velstand og vekst har til nå ofte gått hånd i hånd med økte klimautslipp og forringelse av natur og biologisk mangfold. Denne sammenhengen må brytes.
Akademikerne legger til grunn rapportene til FNs klimapanel som vitenskapelig faktagrunnlag om klimaendringer. Norge har sluttet seg til FNs bærekraftsmål og har gjennom Parisavtalen og klimaloven forpliktet seg til å redusere utslippene av klimagasser med 40 prosent innen 2030 og 80 – 95 prosent innen 2050, sammenlignet med 1990. Akademikerne støtter disse målene, og Norge og EUs ambisjoner om å forsterke utslippsmålene.
Akademisk kompetanse og tverrfaglighet er en forutsetning for å lykkes med omstillingen til lavutslippssamfunnet, håndtere klimarisiko og tilpasse oss klimaendringer. Dette krever en god skole og solide universitets- og høyskoleutdanninger som integrerer klima- og miljøspørsmål i studieprogrammene. Samtidig øker behovet for å lære hele livet.
Mer ambisiøse internasjonale klimaavtaler vil i økende grad påvirke etterspørselen etter nye klimavennlige teknologier, varer og tjenester internasjonalt. Norge har spesielle fortrinn: en velfungerende stat, en stor finanskapital, solide kompetansemiljø, en godt utdannet befolkning og rike naturressurser. Dette gir oss gode forutsetninger for å utnytte nye markedsmuligheter et strengere avtaleverk gir til å skape fornybar energi og klimavennlige teknologier, varer og tjenester.
En utvikling mot lavutslippssamfunnet forutsetter at alle samfunnsaktører reduserer eget klima- og miljøavtrykk og vurderer klimarisiko. Dette gjelder også Akademikernes egen virksomhet.
En ansvarlig og rettferdig omstilling er et mål i seg selv og en forutsetning for å lykkes med å realisere lavutslippssamfunnet. Byrdene ved omstillingen må fordeles på en sosialt bærekraftig måte, og nye klima- og miljøvennlige arbeidsplasser må skapes på veien mot lavutslippssamfunnet.
Partene i arbeidslivet må bidra i arbeidet med sosial og rettferdig omstilling gjennom trepartssamarbeidet sentralt. Klima, miljø, innovasjon og klimarisiko bør være en del av partsdialogen på norske arbeidsplasser, både i privat og offentlig sektor.
Akademikerne mener at:
Norge må satse på økt kompetanse på klima og miljø
- Næringslivet spiller en nøkkelrolle i omstillingen av Norge til et lavutslippssamfunn. Industri og næringsliv må redusere sine klimagassutslipp, men også utvikle nye forretningsmodeller som skaper verdier av andre aktørers klimagassutslipp eller avfall. Dette forutsetter investering i kunnskap, forskning og utvikling.
- Statlige, regionale og kommunale beslutninger og forvaltning må være basert på den best tilgjengelige kunnskapen, og klima‑, natur- og miljøvennlige løsninger må prioriteres. Dette forutsetter at klimaavtrykk og mulighetene for utslippsreduksjoner er godt utredet, og at nødvendig datagrunnlag er tilgjengelig.
- Staten og kommunene må rekruttere og beholde riktig kompetanse slik at de er i stand til å ivareta kunnskapskrevende oppgaver på klima- og miljøområdet og fremme innovasjon og klimavennlige løsninger i samspill med næringslivet.
- Grunnlaget for økt kunnskap og bevissthet om klima, natur og miljø legges i grunnopplæringen. Fra 2020 er bærekraftig utvikling et tverrfaglig tema i skolen. Det er viktig at dette følges opp med kompetanseheving hos lærere og oppdaterte læremidler.
- Kunnskap og forskning innenfor og på tvers av en rekke disipliner er nødvendig for å bidra til innovasjon, nye bærekraftige arbeidsplasser og næringer. Vi trenger tverrfaglig kunnskap og samhandling for å gjennomføre de riktige reguleringene for å endre adferd og skape markeder, for å legge til rette for miljøvennlig forbrukeradferd, planlegge for klimaendringer og ivareta samfunnssikkerheten.
- Omstilling til lavutslippssamfunnet krever en vridning av forskningsinnsatsen. Det må satses mer på utdanning, forskning og teknologiutvikling, for eksempel energieffektivisering, fangst, transport og lagring av CO2, havvind og andre fornybare energikilder.
Norge må skape nye klimaløsninger og klimavennlige arbeidsplasser
- Et ambisiøst, internasjonalt klimaregime skaper internasjonale markeder for nye teknologier, varer og tjenester. Dette gir nye muligheter til verdiskaping og næringsutvikling og utslippsreduksjon både nasjonalt og internasjonalt.
- Norge har et høyt kostnadsnivå sammenliknet med andre land. Næringslivet er avhengig av kvalitet og høy produktivitet og innovasjonstakt for å konkurrere med utlandet. Klima- og miljøvennlig produksjon og produkter blir stadig viktigere kvaliteter som næringslivet bør utnytte for å styrke konkurransekraften. Næringslivet bør se nye forretningsmuligheter i gjenbruk, resirkulering og ombruk og etterspørre klima- og miljøvennlige løsninger av sine underleverandører.
- Staten og offentlige myndigheter har viktige roller i omstillingen. Staten må styrke investeringene i forskning og innovasjon, og gi regulatoriske rammeverk som skaper markeder for miljøvennlige varer og tjenester og ikke favoriserer forurensende løsninger, og offentlige virksomheter må utnytte sin rolle som kunde til å etterspørre nullutslippsløsninger.
- Staten må legge til rette for at Norges fortrinn utnyttes og bidra til utvikling av lavutslippsteknologi og fornybar energi. Et samlet virkemiddelapparat — fra forskning og utdanning, til offentlige investeringer, støtteordninger og eksportstøtte — bør innrettes for å realisere mulighetene for nye klimaløsninger.
Norge må redusere klimarisiko og gjennomføre klimatilpasning.
- Klimaendringer gir risiko for blant annet overvann, flom, ras og uvær som kan skade bygg og infrastruktur. Det påvirker livsgrunnlaget til planter og dyr og utfordrer folkehelsen. Det gir økonomisk risiko for mange næringer knyttet til overgangen til lavutslippssamfunnet, og staten og kommunene risikerer erstatningsansvar knyttet til klimaendringer.
- Lokale og nasjonale myndigheter må vurdere miljø- og klimapåvirkning, men også klimarisiko, i samfunnsplanleggingen. Kunnskapsgrunnlaget om klimarisiko og kompetansen i stat og kommuner og om hvordan dette kan håndteres må styrkes.
- Aktørene i næringslivet har ansvar for å integrere hensynet til klimaendringene, og hvilken påvirkning et endret klimaregime får, i sin virksomhet. Næringsaktører må ivareta egen kompetanse på området.