Dette innlegget ble først publisert i Dagens Perspektiv.

7. november skal lønnsoppgjøret til våre og Unios medlemmer i staten behandles i Rikslønnsnemnda. Det er konsekvensen av at streiken vår ble stoppet med tvungen lønnsnemnd i begynnelsen av juni. 

For Akademikerne sitter det langt inne å streike. Vi har tro på at vi som ansvarlige parter finner frem til de beste løsningene sammen, og noen ganger med bistand fra Riksmekler. Denne gangen var ikke det nok. Derfor tok rundt 2000 av våre medlemmer på seg de gule vestene og gikk ut i gatene i slutten av mai. 

Statens ultimatum om én tariffavtale kunne vi ikke gå med på. Det ville betydd at vi sa ja til betraktelig dårligere lønnsoppgjør for medlemmene våre i fremtiden.

«Utdanning skal gi uttelling – også på lønnsslippen» og «behold avtalen» stod det på parolene. Våre medlemmer viste stor kamp- og streikevilje gjennom den drøyt én uke lange streiken. Det er vi stolte av. Kampen for tariffavtalen fortsetter nå i Rikslønnsnemnda.

Til samfunnets beste

Lønnspolitikken vår var en helt sentral grunn til at Akademikerne ble stiftet for 27 år siden. Vår visjon er at utdanningen og kompetansen til medlemmene våre skal forvaltes til samfunnets beste. 

Vi vil ha en god og effektiv offentlig sektor. Da må offentlig sektor være konkurransedyktig og kunne konkurrere om den beste arbeidskraften, blant annet med lønn som virkemiddel. 

Det rammer oss alle dersom staten ikke klarer å rekruttere og beholde de arbeidstakerne de trenger for å levere gode tjenester. Staten sliter allerede med å få tak i høyt utdannede. Hvis ikke staten klarer å rekruttere nok jurister til politiet, nok økonomer til å passe på statsfinansene eller nok veterinærer til å kontrollere at maten vår er trygg, vil samfunnet slik vi kjenner det starte å krakelere. 

Dette er utgangspunktet for at vi forhandlet frem en egen tariffavtale med staten for åtte år siden. En avtale som bidrar til at høy utdanning skal lønne seg i staten og som samtidig sikrer staten den høyt utdannede arbeidskraften den trenger. 

I 2016 fikk våre medlemmer lokale, kollektive forhandlinger – som skjer på arbeidsplassene, og ikke sentralt og likt for alle. Dette er et system som belønner resultater, innsats, ansvar og kompetanse. Tariffavtalen vår gjør også at de enkelte virksomhetene har mulighet til å bruke lønn for å sikre seg arbeidstakere med den kompetansen de trenger. 

Vi kan ikke rygge inn i fremtiden

Høyt utdannede kan tjene opptil 40 prosent mer dersom de forlater jobben i staten til fordel for en i privat sektor. I flere tiår før 2016 kom de med lavest utdanning i staten best ut i nesten hvert eneste lønnsoppgjør. 

Dersom Rikslønnsnemnda gir staten medhold og vi må tilbake til én avtale i staten, risikerer vi nye lavtlønnsoppgjør i årene som kommer. Da vil høyt utdannede i større grad ta jobber utenfor staten. I et arbeidsmarked som skriker etter arbeidskraft, vil staten gå tapende ut. 

«Absurd»

Vi står også ved et vannskille for streikeretten dersom staten får medhold i Rikslønnsnemnda. Det vil gi staten og andre arbeidsgivere få insentiver til å gjennomføre reelle lønnsforhandlinger i fremtiden. 

Dersom staten vinner, belønnes de for å sette ultimatum i forhandlingene og vente på Rikslønnsnemndas avgjørelse.

Det er et angrep på organisasjonsfriheten og forhandlingsretten. Det betyr også at streik er helt uten virkning.

Administrerende direktør i arbeidsgiverforeningen Spekter, Anne-Kari Bratten har omtalt det som en gavepakke til arbeidsgivere: «Det ville vært absurd, og arbeidsgiver ville i fremtiden ikke hatt noen insentiver til å finne løsninger i saker man vet kan ende med tvungen lønnsnemnd», sa hun til Klassekampen før sommeren. 

Det er med andre ord mye som står på spill. Vi er klare for kamp.