Høring – NOU 2020:12 – Næringslivets betydning for levende og bærekraftige lokalsamfunn (Distriktnæringsutvalget)

Det vises til Kunnskapsdepartementets høringsbrev om NOU 2020:12 – Næringslivets betydning for levende og bærekraftige lokalsamfunn.

Akademikerne ønsker innledningsvis å understreke at tiltak som bidrar til å styrke arbeidsmarkedet og jobbmulighetene for høyt utdannede er nødvendig for å skape levende og bærekraftige samfunn. For å tiltrekke seg høyt utdannet arbeidskraft må det være tilgang til gode fagmiljø og karrieremuligheter i nærområdet.

Arbeidstakere med lang utdanning bidrar til verdiskaping og økt produktivitet. Vi vil derfor i vårt høringssvar særlig legge vekt på viktigheten av kompetanse og kompetansearbeidsplasser.

Menon Economics gjorde i 2017 en undersøkelse av betydningen av akademisk kompetanse for produktivitet og vekst i næringsliv og regionale bysentra. Menon fant en tydelig positiv sammenheng mellom sysselsetting av akademisk kompetanse og produktiviteten. De konkluderte med at regioner med mange akademikere er mer produktive, vokser raskere og har større økonomisk vekst. Videre er produktivitetseffekten av en økning i akademikerandelen størst i næringer hvor man har en lav andel akademikere fra før, og den sterkeste effekten av økt andel akademikere var innenfor arbeidsintensive tjenester.

Høyt utdannede er også overrepresenterte blant gründere og har en høyere verdiskaping per sysselsatt enn andre entreprenører, viser en ny rapport fra Menon (2021, ikke publisert ennå).

Akademikernes panelundersøkelse våren 2020 viste at et godt fagmiljø på arbeidsplassen, en spennende stilling og jobbmuligheter for partner er de mest sentrale faktorene for at akademikere skal velge å flytte på seg.

Under følger Akademikernes innspill til noen av anbefalingene fra utvalget.

9.1 Bidrar næringslivet til sentralisering?

Utfordringer knyttet til å skaffe tilstrekkelig kompetent arbeidskraft i distrikts-Norge er velkjent og dokumentert. Vi støtter utvalgets forslag om en nasjonal flyttemotivundersøkelse som skal kartlegge hvilke forhold som er avgjørende for unges bostedspreferanser. En slik undersøkelse vil skaffe oppdatert og nødvendig kunnskap for å utvikle målrettede satsinger for å få flere unge og nyutdannede til å velge distriktene. Det er sannsynligvis ulike motiver avhengig av utdanningsnivå, så det er sentralt at utdanning må være en bakgrunnsvariabel i en slik undersøkelse. Videre er det grunn til å anta at den økte digitaliseringen vi har fått gjennom pandemien vil ha betydning for distriktsnæringene siden det i større grad blir frikobling mellom hvor du bor og hvor du jobber.

Vi støtter videre utvalget i at det må legges betydelig vekt på investeringer som utvider bo- og arbeidsmarkedsregioner. Dette er viktig for å bedre næringslivets tilgang til arbeidskraft og for å tiltrekke seg akademisk kompetanse.

Vurderinger av lokaliseringspolitiske hensyn bør, som utvalget foreslår, tillegges større vekt ved oppretting av nye statlige virksomheter. Akademikerne mener ellers at man bør være varsom med å flytte statlige virksomheter for å oppnå distriktspolitiske mål. Da risikerer man å svekke fagmiljøene så mye at de i realiteten må bygges opp fra grunnen av.

9.3 Hvordan sikre næringslivet i distriktene tilgang til kompetent arbeidskraft?

Utvalget foreslår at det bør innføres insentiver for at universiteter, høyskoler og fagskoler skal etablere flercampusmodeller for å møte arbeids- og næringslivets behov over hele landet. Videre foreslår utvalget at insentivsystemet og finansieringen av universitetene, høyskolene og fagskolene bør utformes slik at det stimulerer til desentralisert studiestedstruktur.

UH-sektoren har gjennomgått en stor reform og vi må vokte oss for reformtretthet. Samtidig kan det være et behov for å gjøre justeringer slik at reformen fungerer etter hensikten. Slik vi ser dette forslaget er det et forsøk på å løse noen av de utfordringene som kom i kjølvannet av strukturreformen. En av utfordringene med strukturreformen var at de gamle høyskolene ble lagt inn under universitetene. Dermed ble insentivene for å ha desentraliserte campuser mindre. Å innføre insentiver for å sikre at man også har et studietilbud i distriktene, som ivaretar det lokale kompetansebehovet kan derfor være en mulig løsning. Samtidig er det viktig at vi videreutvikler mulighetene digitalisering gir for å distribuere utdanningstilbud over hele landet, og det må fortsatt stilles tydelige krav til kvalitet og fagmiljø i alle utdanningstilbud.

Vi støtter utvalget i at det er behov for flere fleksible etter- og videreutdanningstilbud i regi av universitetene, høyskolene og fagskolene for å dekke det lokale og regionale næringslivets behov for arbeidskraft.

For å bedre tilbudet av fleksible etter- og videreutdanninger i distriktene mener utvalget at det er behov for å styrke insentivene i finansieringssystemene for høyere utdanning, herunder høyere yrkesfaglig utdanning og at det i større grad må legges til rette for offentlig-privat utviklingssamarbeid. Akademikerne har ved flere anledninger etterlyst endringer i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler for å styrke deres insentiver til å øke satsingen på etter- og videreutdanning, og støtter dermed utvalget i dette.

Samtidig vil vi understreke at alle endringer i finansieringssystemet må ses i sammenheng. Vi forutsetter derfor at dette vurderes nærmere i forbindelse med arbeidet med styringsmeldingen og den varslede strategien for desentralisert og fleksibel utdanning.

Utvalget anbefaler at samarbeidet om forskning og utvikling mellom universiteter, høyskoler, forskningsinstitusjoner, fagskoler og næringslivet i distriktene bør styrkes. Vi mener at det er nødvendig at flere virksomheter deltar i forskningssamarbeid, men vi mener at virkemiddelapparatet for forskning og innovasjon bør forbli organisert på nasjonalt nivå for å sikre robuste fagmiljøer, heller enn å dele disse opp på flere regionale enheter.

Utvalget peker også på behovet for å sikre bedre samhandling mellom næringslivet og utdanningsinstitusjonene, og at det bør vurderes nye krav om praksisopphold i bedrifter ved flere utdanningsretninger, etter modell av sivilingeniørstudiet ved NTNU. Akademikerne mener at institusjonene aktivt må gjøre en vurdering av hvilke virkemidler som best kan øke arbeidsrelevansen i de enkelte utdanningene, men at praksis bør være hovedsporet. Det er viktig at praksisen er godt forberedt, at opplegget holder høy kvalitet og har et klart definert læringsutbytte. Dette er også formidlet i innspill til arbeidsrelevansmeldingen.

Det er stor konkurranse om kandidatene innen mange studieretninger. Regionale trainee-ordninger vil kunne bidra til å trekke kandidater til distriktene, og vi støtter utvalgets anbefaling om at flere regioner bør vurdere å etablere trainee-ordninger eller videreutvikle eksisterende ordninger, slik at flere bedrifter kan delta.

Utvalget mener samtidig at man bør vurdere skatteinsentiver for å øke næringslivets investeringer i kompetanseutvikling i typiske distriktsområder, og trekker fram Kompetansefunn rettet spesielt mot næringslivet i typiske distriktskommune som en mulig løsning. Akademikerne støtter forslaget om å vurdere insentiver for å øke næringslivets investeringer i kompetanseutvikling i typiske distriktsområder. Dette bør utredes nærmere før man konkludere med f.eks. et skatteincentiv som Kompetansefunn. Akademikernes hovedfokus har i forbindelse med Kompetansereformen vært å styrke tilbudssiden gjennom økt offentlig finansiering, heller enn å satse på kostbare og lite treffsikre løsninger for å styrke etterspørselen.

9.5 Hvilke utfordringer og muligheter møter næringslivet i distriktene som følge av grønn omstilling?

Utvalget mener at det offentlige bør stimulere til grønn omstilling, blant annet gjennom en aktiv innkjøpspolitikk der handlingsrommet som ligger innenfor rammene av internasjonale forpliktelser blir utnyttet. Det støtter vi. Offentlige anskaffelser gir kommuner et verktøy til å redusere klimautslipp og fremme nye løsninger og produksjonsprosesser. Dette skaper hjemmemarkeder for lokale innovative virksomheter og kan gi økt konkurransekraft.

Difis Modenhetsundersøkelse viser at 30 prosent av offentlige virksomheter mener de i liten grad har tilstrekkelig kompetanse på anskaffelser som fremmer innovasjon, og kun en av tre offentlige virksomheter har en plan for å innrette praksisen sin i tråd med lovkrav om ivaretagelse av klima og miljø i anskaffelser. Kommunene scorer lavest av offentlige virksomheter på styring og ledelse og kompetanse og kapasitet. Små offentlige virksomheter scorer lavest.

Skal mulighetene realiseres krever dette kompetanseløft på anskaffelsessiden.

9.6 Hva betyr infrastruktur og markedsavstand for næringslivet i distriktene?

Infrastruktur som gir trygge og effektive transportårer i kombinasjon med digital infrastruktur, er nødvendig for å utvikle næringslivet i distriktene og for å gjøre det attraktivt å bo i hele landet.

Utvalget peker på at investeringer som utvider bo- og arbeidsmarkedsregioner er viktig for å bedre næringslivets tilgang til arbeidskraft. Det mener Akademikerne er viktig og riktig. For å tiltrekke seg høyt utdannet arbeidskraft må det være tilgang til gode fagmiljø og karrieremuligheter i nærområdet.

Digital infrastruktur er i dag en grunnleggende og kritisk infrastruktur og kan ha kompenserende effekt på distriktenes avstandsmessige ulemper. Vi støtter utvalget i at statlig støtte til bredbåndsutbygging og fiberløsninger må forsterkes ytterligere for de områdene av landet som ikke ivaretas av private utbyggere. Dette må også gjelde for 5G-utbyggingen.

9.9 Hvilken betydning har fylkeskommunen for næringsutviklingen?

I utgangspunktet mener Akademikerne at fylkeskommunen har en viktig rolle i utvikling av regionene. Men det er like fullt noen oppgaver som ikke er tjent med for mye regionalisering.

Med et økt regionalt ansvar for kompetansepolitikken, mener utvalget at det også må vurderes å regionalisere flere av de statlige kompetanserettede virkemidlene til fylkeskommunene, ut fra prinsippet om forenkling og kobling av ansvar og virkemidler. Kompetansepolitikken er allerede fragmentert. Akademikerne mener at dette bør utredes grundig før man beslutter å overføre flere av tiltakene til fylkene, og at man må se til erfaringene som er gjort de siste årene, blant annet med overføringen av BIO-midler.

9.11 Virker plansystemet hemmende for lokal næringsutvikling?

Utvalget slår fast at det er mangel på fagutdannede planleggere, og at små fagmiljøer gjør situasjonen sårbar og er til hinder for næringsutvikling. Mer interkommunalt samarbeid og felles plankontor for flere kommuner slik utvalget foreslår, vil kunne være egnede virkemidler.

Økt tilgang til relevante data om bunnforhold, biologi og geografi i marine områder gir grunnlag for bedre avveininger mellom økonomiske og økologiske hensyn. Vi støtter utvalgets forslag om at arbeidet med å lage marine grunnkart og kartlegge marine naturtyper i kystsonen utvides til hele landet.

Avsluttende kommentar

Akademikerne mener helsenæringen i større grad burde ha vært omtalt i meldingen. Helsenæringen omfatter et bredt felt som inkluderer bedrifter som utvikler og produserer varer og tjenester til bruk i privat og offentlig helse- og omsorgstjenester, eller til bruk i forebygging, diagnostikk, behandling og rehabilitering av sykdom hos mennesker. Helsenæring er derfor viktig for alle lokalsamfunn, og dens betydning for et levende distrikt er avgjørende.

Avslutningsvis vil vi bemerke at alle tiltak som forenkler eller bedrer rammevilkårene for enkeltpersonforetak generelt vil bidra til positiv næringsutvikling i distriktene. Her vil vi nevne minstefradrag for enkeltpersonforetak, likestilte pensjonssparerettighetene for selvstendig næringsdrivende og ansatte, og en velfungerende opsjonsskatteordning som viktige tiltak. Flere av virkemidlene til Innovasjon Norge rettet mot gründere er viktige og må styrkes.