Departementet ber om høringsinstansenes syn på fra ekspertutvalget for klimavennlige investeringer sine vurderinger og tilrådninger. Akademikerne takker for anledning til å kommentere rapporten.

Klimavennlig næringsvirksomhet og nye næringskjeder har et stort og urealisert potensial for verdiskaping. Utvalgets rapport belyser markedssvikter og foreslår tiltak som kan rette disse opp for å realisere og forsere grønn og bærekraftig verdiskaping i tråd med målene i Parisavtalen. Det er bra. Akademikerne vil understreke at investering i forskning, innovasjon og klimavennlig teknologiutvikling er helt nødvendig for å oppnå grønn omstilling og utvikling av nye løsninger.

Utvalget gir elleve konklusjoner/anbefalinger basert på sin gjennomgang. Akademikernes styre har behandlet rapporten og støtter de elleve anbefalingene med følgende kommentarer:

Punkt 2: Karbonprising er det sentrale virkemiddelet i klimapolitikken. Det må suppleres med regulering og andre ordninger der dette virkemiddelet ikke er tilstrekkelig.

Prisen for omsetting av kvoter og Co2-avgiften i ikke-kvotepliktig sektor må opp for å sikre at løsninger som belaster klimaet ikke favoriseres over nye klimavennlige løsninger. Det beste er mest mulig lik karbonpris i EU-området av hensyn til konkuranseevnen til næringslivet.

I dag er 85 prosent av norske klimagassutspill omfattet av klimakvoter eller avgifter. Utvalget peker på at skjerming av enkeltgrupper for virkningen av karbonprising og ulike karbonpriser bidrar til at systemet fungerer mindre kostnadseffektivt. Akademikerne er enig i denne vurderingen og mener mest mulig utslipp bør prises.

Utvalget mener klimapolitikken må ha en byrdefordeling som oppleves som rettferdig. Den må motvirke negative fordelingseffekter og legge til rette for en rettferdig omstilling, uten å fjerne insentivene til å redusere utslipp. Skal vi lykkes med å stoppe klimaendringer og samtidig sikre en omstilling som fordeler byrder og som er sosial og akseptert, bør det viktigste virkemiddelet for å snu investeringene få virke, mens sosiale konsekvenser blir håndtert med andre virkemidler.

Akademikerne understreker at tiltak for å fordele byrden av en strengere klimapolitikk er nødvendig. Dersom omstillingen ikke er sosialt bærekraftig svekkes politikkens legitimitet, og det kan skapes usikkerhet om politikken ligger fast og at nødvendige investeringer i klimavennlige løsninger uteblir. Det er viktig at partene i arbeidslivet inkluderes i de politiske prosessene for å oppnå rettferdig omstilling og at regjeringen aktivt bruker det nyopprettede Rådet for rettferdig omstilling i arbeidet.

Akademikerne sier seg enig med utvalget i at karbonprising må suppleres med regulering og andre ordninger og følges med investering i forskning, utvikling og klimavennlig teknologiutvikling. Forskningen må imidlertid skje på bred front. Vi trenger eksempelvis også forskning på nye forretningsmodeller, omstilling og forbrukeradferd for å skaffe til veie kunnskapen vi trenger til rask og sosialt bærekraftig omstilling.

Klimatoll (CBAM) vil være et nødvendig verktøy for at forurensere i Europa og Norge skal betale for sine utslipp, uten at dette medfører industridød. Fortsetter industrien å redusere utslippene sine i dagens takt, med gratiskvoter og CO2-kompensasjon, men uten CBAM, vil vi ikke klare å nå klimamålene.

Utvalget anbefaler at norske myndigheter arbeider opp mot EU-kommisjonen på en slik måte at CBAM kan fungere etter hensikten og at norske interesser blir tilstrekkelig hensyntatt. Akademikerne støtter denne vurderingen. Det er viktig for å fremme investeringer i løsninger som reduserer klimabelastningen, for norske arbeidsplasser og at det kan frigjøre midler brukt på CO2-kompensasjon til andre viktige formål. Akademikerne mener også det er helt nødvendig at Norge følger EU-kommisjonens lovforslag om å innføre CBAM.

Punkt 4: Utvalget mener arbeidet med å forenkle og bedre styringen av tilskudd-, låne-, egenkapital- og garantivirkemidler bør videreføres.

Utvalget mener virkemiddelapparatet bør dreies mot klimavennlighet og gis et tydeligere ansvar for omstillingen. Det bør bli en forutsetning for støtte at prosjektene er i tråd med klimamålene og utviklingen til et lavutslippssamfunn. En motforestilling mot utvalgets vurdering er etter Akademikernes oppfatning at virkemiddelapparatet skal ivareta ulike formål, ikke bare klima og miljø. Med en streng fortolkning risikerer man å stenge døren for verdifulle prosjekter som ikke nødvendigvis har klimagevinst, men som heller ikke påvirker klima eller miljø negativt. I vurderingen av måloppnåelse i ulike prosjekter vil vurderinger av negative effekter på andre områder, slik som klima, være en viktig faktor i vurderingen av tildeling. Lista bør legges på «do no harm» for tildelinger som ikke har klima som formål. Også EU er forsiktige med å legge taksonomien på hele forskningsfeltet, og særlig de minste/tidlige prosjektene.

Utvalget mener det heller bør legges vekt på å rydde opp i eksisterende ordninger og gis større handlingsrom for eksisterende ordninger enn å lage nye virkemidler. Akademikerne er enige i at vi trenger et koordinert virkemiddelapparat hvor brukerne settes i sentrum, og som støtter opp under viktige vekstnæringer og klima- og miljøsatsinger. En samordning av aktører og virkemidler må ikke begrense nedslagsfeltet aktørene og virkemidlene har i dag, men fokusere på å nå flere med de midlene som er tilgjengelige. Vår vurdering er imidlertid at Bionova bør etableres, og vi er glad regjeringen har falt ned på samme konklusjon.

Utvalget understeker at det er viktig å realisere «En vei inn» for bedrifter. Akademikerne støtter dette. Akademikernes erfaring er at mindre bedrifter og virksomheter som ikke før har jobbet opp mot virkemiddelapparatet, opplever det som tidkrevende og utfordrende å orientere seg i søknadsprosessene. Større virksomheter med mer kompetanse har gjerne overkommet denne «oppstarts-barrieren». Dette kan gi en skjevfordeling i favør av mer etablerte aktører. Forenkling i form av en vei inn vil kunne styrke virkemiddelapparatets evne til å bidra inn i nye og mindre prosjekter og innenfor nye næringer.

Utvalget viser til ulik evalueringspraksis og peker på behovet for etterprøvbare virkemidler og mer systematisk og helhetlig tilnærming til evaluering. Akademikerne støtter utvalgets vurdering om at tiltak bør evalueres jevnlig og systematisk, at midler aktivt bør flyttes fra ordninger med lav måloppnåelse til bedre ordninger, og at ordninger som ikke fungerer legges ned.

Akademikerne er skeptisk til årlige sammenstilte rapporter. Effekter av tiltak tar tid, mange prosjekter har varighet over flere år og skal en sammenstilt rapport ha verdi må den være grundig og etterrettelig. Vi foreslår derfor at en helhetlig evaluering av virkemiddelapparatet skjer hvert fjerde år av uavhengige miljøer som står utenfor virkemiddelapparatet.

Punkt 5. Norge bør videreutvikle eksisterende kompetanse og teknologi for nye klimavennlige verdikjeder, spesielt med grunnlag i maritim og offshore, CCS, energiproduksjon, fiskeri og havbruksnæringer og prosessindustri.

For mange satsinger kreves det at aktører som underleverandører og kunder samt teknologi, infrastruktur og produksjonskapasitet er på plass samtidig. Dette skaper gjensidig avhengighet, avventing og forsinkelser.

Staten kan ta mange ulike roller for å fremme klimavennlige verdikjeder og bidra til å skape markeder. Satsing på kunnskap, etter- og videreutdanning og FOU er sentrale roller for staten. Det grønne skiftet er avhengig av riktig og tilstrekkelig kompetanse, blant annet knyttet til naturverdier, klima og energi.

Akademikerne mener det offentliges rolle som krevende etterspørrer av klimavennlige løsninger i markedet er sentral. Regelverk som hemmer innovasjon og etablering av verdikjeder må endres og standarder og reguleringer som tilrettelegger for innovasjon og etablering av nye markeder må fremmes.

Gitt klimautfordringens alvorlige karakter, knapp tid på å snu utviklingen og Norges finansielle muskler bør staten bidra på investeringssiden for å redusere risiko for næringslivet. Dette forutsetter bred politisk enighet for å sikre forutsigbarhet. Det er viktig at staten med bruk av fellesskapets midler ikke tar for stor risiko, men avlaster risikoen for næringslivet der det er reelle behov. Akademikerne er skeptiske til etablering av statlige aktører for å få på plass fungerende verdikjeder.

Flere satsinger krever lange verdikjeder. Akademikerne har støttet CO2-fangst og -lagring og etableringen av Langskip-prosjektet. Elektrifisering av sokkelen er viktig for å redusere innenlands klimautslipp fra olje- og gassnæringen. Akademikerne mener det økte energibehovet som følge av elektrifiseringen av sokkelen, elektrifisering av transport og nye industrielle satsinger bør skje gjennom satsing på havvind, optimalisering av vannkraft, solkraft og andre fornybare løsninger. Det er også viktig med en offensiv politikk for batteriproduksjon og verdikjeder for hydrogen.

Det er viktig å forstå og kunne kvantifisere naturverdier som grunnlag for konkrete beslutninger, blant annet om lokalisering og utbygging. Dette er ikke bare viktig for naturen, men også for å unngå konflikter mellom natur og klima, for eksempel når det gjelder vindkraft som stiller store krav til arealer. Slike konflikter kan begrense fremdriften i det grønne skiftet. Akademikerne mener denne kunnskapen må styrkes.

Punkt 6. Utvalget anbefaler at EUs endringer i regelverk mv. knyttet til omstillingen til lavutslippssamfunnet må innarbeides raskt i Norge.

Vi deler utvalgets bekymring for om man raskt nok klarer å oppdatere og implementere nye regler og lovgivning fra EU.

Akademikerne er opptatt av at virkemiddelapparatet evner å støtte opp under ny teknologi og utvikling. Dette forutsetter at det er tilstrekkelig med kompetanse og kapasitet i det offentlige til å følge tempoet i endringene av internasjonale regler og lover. Nye næringer og teknologier vil også kunne ha behov for nye standarder, konsesjoner og regelverk. Dette må utvikles raskt for å unngå forsinkelser i utbygging og implementering.

Dagens praksis er at EU-regelverk først sendes på høring når nye direktiver skal implementeres i norsk lov- og regelverk. Handlingsrommet er svært begrenset på dette tidspunktet i prosessen. Akademikerne støtter utvalget i at staten bør legge til rette for tidlig involvering mens sakene er på forslagsstadiet i EU og før prosessene i EU lukkes.

Aktiv informasjon til berørte og andre interessenter er nødvendig. Dette vil bidra til at norske interesser ivaretas, det kan skape større aksept for politikkendring og bidra til tilgang til informasjon og forutsigbarhet aktører i markedet trenger. Slik vil det også fremme klimavennlige investeringer.

Punkt 7: Det er behov for internasjonale standarder, merkeordninger, klassifiseringer (EUs taksonomi) og systemer som klargjør hva som er klimavennlig i tråd med Parisavtalens mål for å sikre kapitaltilgang til klimavennlige investeringer og gjøre finansmarkedene mer effektive.

Akademikerne støtter utvalgets innstilling om implementering og tilrettelegging for harmonisering av internasjonale standarder og klassifiseringer.

Som Naturviterne i sitt høringssvar påpeker, det er viktig at norske myndigheter følger tett opp hvordan implementering av regelverket fungerer i praksis for å sikre at regelverk for klassifisering av natur også tar opp i seg Norges naturmangfold, ikke minst i arktiske strøk. EUs handlingsplan for bærekraftig finans og EUs «grønne» taksonomi vil kreve betydelig naturfaglig kompetanse i årene fremover. Her viser vi også til Naturviternes høringsinnspill.

Akademikerne deler utvalgets beskrivelse av behovet for økt kunnskap i finansinstitusjoner og næringer til å kunne vurdere klimavennlige investeringer på et faglig grunnlag, og minimere risikoen for grønnvasking.

Punkt 8: På områder der det er mulig og egnet, er det hensiktsmessig å benytte reguleringer, krav, standarder og andre ikke-finansielle virkemidler, slik at utslippskutt, teknologiutvikling og -implementering mv. blir gjennomført av markedet og i mindre grad gjennom tiltak i statsbudsjettet.

Utvalget peker på at økonomiske virkemidler som støtteordninger og andre finansielle virkemidler som finansieres over statsbudsjettet kan settes under press. Dette kan skape uforutsigbarhet for næringslivet.

Et anslag på samlet skattefordel for elbiler i skatte- og avgiftssystemet er beregnet til om lag 30 milliarder kroner i 2021, skriver Samferdselsdepartementet i forslag til statsbudsjett for 2022. Vi er enige med utvalget i at «krav, standarder og andre ikke-finansielle virkemidler» bør brukes når teknologi er moden til bruk eller med høy sannsynlighet vil bli det i nær fremtid.

Midlene provenytapet utgjør kan også gi større effekt dersom de anvendes på andre områder. Akademikerne mener at lovfestede tidsfrister for fossile løsninger vil kunne gi raskere omstilling fordi det skaper større forutsigbarhet i markedene enn subsidier.

Akademikerne understreker at tøffere bruk av krav og reguleringer må følges av virkemidler som adresserer sosiale konsekvenser av tiltakene. Rettferdig omstilling er et mål i seg selv, men også en forutsetning for å skape å skape tillit til politikken og nødvendig forutsigbarhet for klimavennlige investeringer.

Punkt 9: Offentlige innkjøp kan brukes selektivt og spesifikt for å supplere miljøkrav. Eksempler på dette kan være krav til sirkularitet og tilrettelegging for fornybare verdikjeder lokalt.

Riksrevisjonens undersøkelse fra 2022(1) konkluderer med at staten og kommunenes anskaffelsespraksis ikke i stor nok grad bidrar til å minimere miljøbelastningen og fremme klimavennlige løsninger.

Et opplæringsprogram rettet mot alle de store offentlige innkjøperne som foreslått av utvalget, kan bidra til at flere klimavennlige anskaffelser gjennomføres. Anskaffelseskompetansen i kommunesektoren bør styrkes (også for å kunne nyttiggjøre seg statlig veiledning på grønne innkjøp.) Kommuner bør samarbeide for å bygge tverrfaglige fagmiljøer på anskaffelsesområdet som har kompetanse på klima, miljø og gjenbruk/ombruk.

Akademikerne er enig i at det er hensiktsmessig å etablere sentralt fastsatte, standardiserte minimumskrav for å gjøre offentlige innkjøp i Norge og at disse også bør gjelde kommunesektoren som har størst fotavtrykk.

Det er kun er et fåtall av offentlige anskaffelser som er innovative. Her ligger det et potensial for å utvikle norsk grønn konkurransekraft.

Punkt 10 - Det bør legges opp til mer effektive konsekvensutredninger og arealtildelingsrunder til havs og på land for industrietablering, infrastruktur og energiproduksjon. Det bør være gode prosesser for å avveie ulike interesser. Kompensasjon for lokale ulemper ved utbygginger bør vurderes å tilfalle kommuner.

Utvalget redegjør på en god måte for mange av konsekvensene ved svake kompetansemiljøer i kommunene. Hinder for verdiskaping er en av disse. Utvalget peker på at det er viktig at kommuner og fylkeskommuner har nok kompetanse til å håndtere potensielle virksomhetsetableringer. Akademikerne støtter utvalgets vurderinger.

Akademikerne har tidligere påpekt at kommunene trenger ressurser og kompetanse til naturkartlegging og arealplanlegging for å sikre at viktige naturverdier, naturlige karbonlagre og økosystemtjenester ikke går tapt i utbygningen av for eksempel strøm- og veinett, industriområder eller ved etableringen av sol- og vindkraftanlegg. Kommunene trenger også teknologisk kompetanse for å ivareta infrastruktur og vurdere og møte klimarisiko, og de trenger juridisk kompetanse for å ivareta lovkrav i plan- og bygningsprosesser.

Utvalget tar til orde for at staten bør kunne styrke plankapasiteten i små kommuner midlertidig og mener det også bør vurderes å innføre en søknadsbasert tilskuddsordning for små kommuner med større planleggingsutfordringer. Akademikernes vurdering er at muligheten til å styrke plankompetansen midlertidig er interessant å vurdere, men er skeptisk til en søknadsbasert ordning som krever byråkrati og som ikke nødvendigvis vil gi måloppnåelse. Kommuner bør samarbeide tettere om arealplanlegging. Dette kan bidra til å skape fagmiljøer som gjør det mulig å rekruttere kompetanse i et stramt arbeidsmarked. Regjeringen bør legge til rette for dette gjennom en særskilt satsing på mer strategisk samarbeid i kommune-Norge som foreslått i Akademikernes satsingsforslag til KDD høsten 2021. Med sterkere fagmiljøer kan kommunene bedre nyttiggjøre seg statlig bistand ved behov.

Punkt 11 - Ved statlige satsinger eller disponering av felles ressurser skal det sikres at allmennheten får sin andel av verdiskapingen. Dette kan gjøres gjennom grunnrentebeskatning eller andre mekanismer.

Utvalget mener at det i næringer som baserer seg på tilgang til naturressurser og arealer hvor det kan oppstå grunnrente, bør tydelig kommuniseres og legges til rette for at felleskapet får sin andel av verdiskapingen. Akademikerne deler denne vurderingen.

(1)https://www.riksrevisjonen.no/...