Akademikerne vil takke for muligheten til å komme med innspill til Prop. 111 L (2020−2021) Endringer i universitets- og høyskoleloven, utdanningsstøtteloven, fagskoleloven og yrkeskvalifikasjonsloven mv.

Vi vil i dette innspillet konsentrere oss om forslagene i kapittel 2 Endringer i universitets- og høyskoleloven.

Kap. 2.2.1 Akademisk frihet

Departementet vil sette ned en ekspertgruppe som skal utrede bestemte aspekter ved faglig frihet og aspekter. Akademisk frihet er en forutsetning for rik og fri kunnskapsproduksjon. Styringssystemet bidrar derimot til mye byråkrati og et rapporteringsregime tar tid og krefter bort fra akademisk virksomhet. Finansieringen av institusjonene tvinger mange forskere over på prosjekter med kortsiktig nyttepreg og undergraver grunnforskningen. Frykt for omdømmefall begrenser universitetsansattes ytringsfrihet. Og kampen mot forlagsmakt og for åpen forskning begrenser forskernes frihet til å publisere hvor de vil. Dette er noen utfordringene vi står ovenfor, og som bør adresseres i en slik utredning.

Kap. 2.2.2 Klage over karakterfastsettelse ved eksamen og blind sensur

Departementet foreslår ingen endringer i dagens regler om blind sensur i uhl. § 5-3 fjerde ledd femte punktum.

Akademikerne mener ordningen med blind sensur bør fjernes. Utvalget foreslo at ordningen med blind sensur burde opphøre og at klage på sensur burde gjøres som en ordinær toinstansbehandling. Akademikerne støtter dette. Ordningen har vist seg å bidra til dårligere klageadgang, siden ordningen heller representerer en helt ny førstegangsvurdering og ikke er en reell klage. Det er svært krevende å vurdere en besvarelse hvis man selv ikke underviser i faget og kjenner læreplan og pensum godt. Det er derfor grunnlag for å hevde at en blind sensur ikke bidrar til en mer rettferdig vurdering.

Kap. 2.7 Krav om to sensorer ved alle eksamener og prøver, hvorav minst en ekstern

Departementet foreslår å innføre krav om to sensorer ved alle eksamener. Departementet foreslår også å lovfeste et krav om uavhengighet til den utdanningen der vurderingen skjer, for minst en av de to sensorene.

Akademikerne mener prinsipielt at det bør være to sensorer ved alle eksamener, hvorav en ekstern. Men, UH-sektoren har begrensede ressurser, og forslaget vil øke den totale arbeidsbelastningen for ansatte slik at det vil kunne gå ut over andre viktige tilbud til studentene. Det ligger heller ikke midler nok til å lønne det store antallet eksterne sensorer dette vil kreve.

Akademikerne mener derfor man på dette grunnlag foreløpig ikke bør vedta et slikt nasjonalt lovkrav nå, men det må eventuelt vurderes som et mål å strekke seg etter på lengre sikt. Det må derimot ikke ligge begrensninger i lovverket for de institusjonene som selv ønsker og som har kapasitet til å praktisere en ordning med to sensorer, hvorav en ekstern. Med bakgrunn i ovennevnte forhold, forutsetter vi at det skjer en ekstern evaluering av vurderingsordninger med jevne mellomrom.

Kap. 2.12 Ansettelser

Departementet legger i proposisjonen opp til å arbeide videre med utvalgets forslag om å samle bestemmelsene om ansettelser i ett kapittel og eventuelt komme tilbake til forslag om endringer.

Selv om Akademikerne i høringsrunden har vært positive til å samle ansettelsesreglene i UH-sektoren i ett kapittel i loven, vil vi fremheve at vi ikke støtter dagens system med et oppdelt ansettelsesregelverk hvor enkelte ansettelsesregler er lagt til UH-loven som en særlov. Det er statsansatteloven og arbeidsmiljøloven som er de to hovedlovene på arbeidsrettens område og som også gjelder for UH-sektoren. Slik det er i dag mistes imidlertid ofte dette fokuset når noen ofte brukte spesialregler på arbeidsrettsområdet er inntatt UH-loven.

Akademikerne mener dagens kompleksitet i ansettelsesreglene må endres slik at også særreglene for ansettelse i UH-sektoren legges under de to hovedlovene, arbeidsmiljøloven og statsansatteloven. Ikke bare vil dette gjøre at man får lagt ansettelsesreglene for UH-sektoren til de departementene som har ansvaret for hovedlovene på arbeidsrettens område, men det vil også gjøre at spesialreglene om ansettelser får en tettere og naturlige plass underlagt sine hovedlover. På den måten vil med all sannsynlighet f.eks. en del misforståelser om adgangen til midlertidige ansettelser i UH-sektoren unngås.

Bruken av midlertidige ansettelses i UH-sektoren er mye høyere enn i arbeidslivet for øvrig. Tall for 2020 viser at 13,4 prosent av forskere og undervisere ved universitetene var ansatt i midlertidige stillinger (Norsk senter for forskningsdata). Da er ikke stipendiater og postdoktorer inkludert. Året før var andelen midlertidige ansatte 16,1 prosent. I resten av arbeidslivet er tallet 8,4 prosent (SSB). De tiltak som så langt er igangsatt gjennom styringsdialogen har ikke i nevneverdig grad redusert «verstingstempelet» til UH-sektoren. Det er derfor behov for at sterkere virkemidler nå tas i bruk ved å få lagt særreglene i UH-sektoren inn under det sentrale arbeidsrettslige regelverket.

Kap. 2.12.2.3 Midlertidige ansettelser

Departementet tar opp at institusjonene i sektoren bør vurdere tiltak som kan bidra til å øke kompetansen på det arbeidsrettslige området. Akademikerne mener utfordringene primært må løses gjennom større regelverksendringer for å bli kvitt institusjoners misbruk av midlertidighetsinstituttet blant annet når det gjelder stillinger som er eksternt finansiert i kombinasjon. Dette må skje i kombinasjon med klare krav i styringsdialogen. Behovet for økt arbeidsrettslig kompetanse i UH-sektoren er en større og mer systemrettet utfordring enn at dette enkelt lar seg løse med lokale, individrettede tiltak på den enkelte institusjon, jf. punktet ovenfor.

Akademikerne har i høringsrunden støttet lovutvalgets analyse av at det er behov for flere jurister i virksomhetenes administrasjoner. Utvalget viste blant annet til at regelverket er omfattende, og at dette kan ha ført til ulik praksis også når det gjelder bruk av midlertidige stillinger på institusjonene. Det er imidlertid ikke realistisk at dette alene vil løse alle utfordringene sektoren står ovenfor når det gjelder det store misbruket av midlertidige ansettelser i sektoren, jf. også punktet ovenfor.