Overordnet om pensjonssystemet

Vi viser til departementets henvendelse datert 20. juni i år, der pensjonsutvalgets innstilling NOU 2022:7 ble sendt på høring. Akademikerne har forelagt saken for våre medlemsorganisasjoner og behandlet saken i vårt styre.

I hovedsak støtter Akademikerne de vurderinger og forslag utvalget kommer med. Evalueringen viser at hovedgrepene i pensjonsreformen var viktige og riktige, samtidig er det behov for noen justeringer for å sikre oppslutting om pensjonssystemet og styrke den sosiale bærekraften. Et bærekraftig pensjonssystem forutsetter høy grad av forutsigbarhet. Pensjonsutvalget innstilling er et innspill til et nytt, bredt pensjonsforlik. Vi deler utvalgets vurdering at endringer bør gjøres etter grundig utredning. Brå endringer og mangelfull utredning forut for slike beslutninger vil svekke oppslutningen om det norske pensjonssystemet. Vi slutter oss til utvalgets oppfordring om et nytt og bredt pensjonsforlik blant partiene på Stortinget. Et slikt forlik må også skje i tett dialog med partene i arbeidslivet, slik regjeringen legger opp til i Hurdalsplattformen.

Utvalget har vurdert spørsmål om man skal gjøre fundamentale endringer i pensjonssystemet ved å innføre særskilte regler for å gi enkelte grupper arbeidstakere høyere pensjon enn det som følger av ordinære regler. Ulik levealdersjustering basert på «sliter-kriterier» er et eksempel på en fundamental omlegging av gjeldende system. Utvalget har ikke foreslått noen slike endringer og har en solid argumentasjon for at reglene for levealdersjustering og fleksibelt uttak fortsatt bør være like for alle i hvert årskull. Akademikerne støtter dette.

Stortinget vedtok i 2021 at all alderspensjon under utbetaling reguleres likt og med gjennomsnittet av pris- og lønnsveksten. Akademikerne støtter dette.

Nedenfor følger noen mer konkrete og detaljerte innspill til de ulike forslagene og konklusjonene fra pensjonsutvalget. Hovedpunkter for Akademikerne er:

• Vi støtter at aldersgrensene i pensjonssystemet bør økes. Dette forutsetter at man også fjerner eller øker aldersgrenser for stillingsvernet og rett til korttidsytelser.
• Forholdet mellom minstesikring og standardsikring i pensjonssystemet er for sammenpresset og gir for dårlig pensjonsuttelling for arbeid og inntekt over 7,1 G. Vi savner utredning av tiltak som kan gi bedre samsvar mellom livslønn og pensjon.
• Det er behov for å sikre uføres alderspensjon. Utvalget har ikke foreslått og konsekvensvurdert en konkret modell for dette. Dette må utredes videre før man kan ta endelig stilling til utforming, aldersgrense mv i et slikt tiltak.

Aldersgrenser

Aldersgrenser i pensjonssystemet

Utvalget foreslår gradvis å øke de formelle aldersgrensene i pensjonssystemet – hhv 62 år (tidligst uttak), 67 år (ubetinget rett til alderspensjon) og 75 år (øvre grense for opptjening). Dette henger logisk sammen med levealdersjusteringen av ytelsene. Dette vil både stimulere til lengre yrkeskarrierer, gi mulighet for høyere pensjoner for den enkelte og dermed styrke den sosiale bærekraften i pensjonssystemet. At folk står lengre i arbeid gir økt verdiskaping og styrker den økonomiske bærekraften. Aldersgrensene har også en sterk normgivende virkning, økte aldersgrenser vil påvirke adferd i ønsket retning. Akademikerne støtter en gradvis heving av disse aldersgrensene. En viktig forutsetning for dette grepet er at aldersgrensene på korttidsytelser også heves og dessuten at aldersgrensene i stillingsvernet ikke er til hinder for den enkeltes mulighet til å stå i jobb.

Aldersgrensene for korttidsytelser

Utvalget foreslår at aldersgrenser for rett til sykepenger, arbeidsavklaringspenger og dagpenger økes når aldersgrensene i pensjonssystemet øker. Dette er en klar forutsetning fra Akademikernes side, og det er noe vi har tatt opp ved en rekke anledninger. Disse midlertidige inntektssikringsordningene må være tilgjengelig så lenge man forventes å arbeide. Det er behov for en umiddelbar oppjustering av disse aldersgrensene minst i samsvar med effekten av den levealdersjusteringen som allerede er gjennomført. Spesielt viktig er det at øvre alder for fulle sykepengerettigheter økes. Her er det i dag et problem at folk som ønsker å jobbe lenger presses til å gå over i alderspensjon og slutte når sykepengerettigheter er brukt opp.

Aldersgrensene for stillingsvern

Dersom økte aldersgrenser skal gi en reell mulighet for den enkeltes opptjening må stillingsvernet være aldersuavhengig. Utvalget har i liten grad gått inn på dette, det beklager vi. Slik det er i dag vil mange kunne bli hindret i pensjonsopptjening frem til 75 år fordi stillingsvernet gjør det enkelt for arbeidsgivere å skyve ut eldre arbeidskraft. En forutsetning for å øke aldergrensene i pensjonssystemet er derfor at dagens regler for stillingsvern må fjernes/ økes. Dette gjelder både dagens regulering i aldersgrenseloven og arbeidsmiljøloven.

Forholdet mellom minsteytelser og standardsikring

Det er sentralt og viktig at folketrygden fortsatt kan være det viktigste elementet i det samlede pensjonssystemet for hele befolkningen. I dette ligger at den ikke bare skal ha tilstrekkelig grunnsikring/minsteytelse, men også gi tilstrekkelig standardsikring for ulike inntektsnivåer (opp til 12G). Dette er viktig for å ha bred oppslutning om pensjonssystemet. Opptjeningssystemet for alderspensjon gir for svake arbeidsinsentiver:

• Det er en fare for at store grupper kan ende opp som mottakere av garantipensjon og får avkortet opptjent pensjon med 80 prosent, betydningen av pensjonsopptjeningen blir da svært lav.
• Inntekt utover 7,1 G gir ikke pensjonsopptjening.
• Den reelle marginalskatten på pensjonsopptjening er høy for å ivareta at minstenivået blir skattefritt.

Akademikerne mener derfor det er behov for justeringer som kan bidra til bedre samsvar mellom livslønn og pensjon (etter skatt). Grensen for opptjening ved 7,1 G og opptjeningssatsen på 18,1 prosent må økes.

Flertallsforslaget om årskullspesifikk minsteytelse i kombinasjon med at minsteytelsen justeres med lønnsveksten, vil løse den grunnleggende utfordringen med dagens regler som medfører at yngre årskull vil ha tilgang til et stadig lavere minstenivå målt mot lønnsnivået. Akademikerne støtter derfor dette forslaget.

Nivået på garantipensjonen/minsteytelsen må vurderes helhetlig for å oppnå en god balanse mellom minstesikringen og standardsikringen i pensjonssystemet. For ikke å svekke forholdet mellom standardsikringen og minstesikringen ytterligere tilrår pensjonsutvalget ikke en generell økning av minsteytelsene. Akademikerne støtter dette. En konkret vurdering av hva som er et rimelig garantipensjonsnivå bør ta hensyn til at det er svært få som ikke vil ha opptjent noe inntektspensjon og dermed kun vil motta garantipensjon. Økt garantipensjon vil i denne sammenheng være et lite treffsikkert og svært kostbart virkemiddel dersom formålet er å gi enkelte grupper økt inntekt. Andre, målrettede tiltak utenom pensjonssystemet – eksempelvis bostøtteordning for alderspensjonister - er derfor mer hensiktsmessig for å forebygge fattigdom blant eldre.

Skattesystemet trekker inn igjen mye av pensjonsopptjening utover minstenivå. Utvalget skriver at «Det nye skattesystemet for pensjonister er sterkt progressivt, særlig på grunn av et særskilt skattefradrag for pensjonsinntekt.» Akademikerne mener det er naturlig å se på effekter etter skatt i en fordelingsmessig kontekst.

Uføres alderspensjon

Utvalget går inn for at uføre sikres en bedre alderspensjon, og stabilisere den i forhold til arbeidsføres gjennomsnittlige alderspensjon. Dette er et viktig tiltak. Det er rimelig at tidligere uføres alderspensjon (over tid) stabiliseres mot alderspensjonen til sammenlignbare grupper av arbeidsføre. Det er uenighet i utvalget om hvor lenge uføre skal ha opptjening, og om man skal skjermes helt eller delvis av virkningen av levealdersjusteringen. Utvalgets flertall legger til grunn at arbeidsføre ikke vil kompensere fullt ut for levealdersjustering. Vi støtter denne vurderingen, dvs. en delvis skjerming. Det er grunn til å forvente at økt velstand i noen grad tas ut i økt fritid. En full skjerming for uføre vil bety at man ikke tar høyde for dette for uføre, det er ikke hensiktsmessig, det bør stabiliseres slik at gruppene behandles likt. Utvalget har ikke foreslått konkrete modeller for hvordan delvis skjerming av uføres alderspensjon for effekten av levealdersjusteringen kan gjennomføres i praksis. Dette krever ytterligere utredning og det er nødvendig å se helheten i systemet før det er hensiktsmessig å ta konkret stilling til aldersgrenser mv. for uføre.

Forholdet til tjenestepensjon

Konsekvensene av justeringer av folketrygdens alderspensjon kan ikke vurderes isolert fra tjenestepensjonsordningene. Totaliteten er det som bestemmer insentivene og det forutsetter tett dialog med arbeidslivets parter.

Utvalget mener det er behov for mer kunnskap om hvordan tjenestepensjonsordninger og offentlig og privat AFP påvirker fordelingen i det samlede pensjonssystemet.

Akademikerne mener folketrygdens lave uttelling for høyere utdannede er problematisk. Lang utdanning medfører normalt en lønnsutvikling som over tid gjør at overgangen til pensjon innebærer en særlig stor inntektsnedgang. Langtidsutdannede, som kommer sent inn i arbeidslivet, må kunne oppnå en god pensjon. Den lave pensjonsuttellingen i folketrygden skyver ansvaret for standardsikring over på tjenestepensjonene og AFP.

AFP er dårlig tilpasset behovet for å stå i arbeid til høy alder. Det gis ikke uttelling for arbeid etter fylte 61 år og opptjeningstaket er like lavt som i folketrygden. Dette står i sterk kontrast til en allerede påløpt effekt av levealdersjusteringen fra 1943- kullet til 1963-kullet (prognose) som utgjør om lag 3,5 år.

Overgangen fra ytelsesbaserte til innskuddsbaserte tjenestepensjoner har svekket tjenestepensjonenes rolle for å utfylle folketrygden og gi standardsikring for grupper med lang utdanning. Det kommer på toppen av en svekket pensjon fra folketrygden. Akademikerne mener det er avgjørende at arbeidsgivere gis anledning til å sikre alle arbeidstakere en tilfredsstillende samlet pensjon. I en tjenestepensjonssetting er pensjon utsatt lønn.

Øvrige forhold

Pensjonssystemets utforming har avgjørende betydning for hvor lenge folk blir i arbeid. Utvalget understreker samtidig hvor viktig andre faktorer også er.

Utviklingen i arbeidsmarkedet, muligheter for kompetanseutvikling og ikke minst arbeidsmiljø er sentrale faktorer. IA-avtalens vektlegging av forebyggende arbeidsmiljøarbeid er viktig i en seniorpolitisk sammenheng.

Vekslingen mellom utdanning og arbeid er stadig mer sentralt i det moderne arbeidslivet. Dagens pensjonssystem gir ikke uttelling for utdanning. Akademikerne mener det må gis pensjonsopptjening for studenter, og vi ber om at dette hensynet tas med i det videre arbeidet. De som har lang utdanning kommer senere i gang med pensjonsopptjening. Studieavbrudd der lønn ikke erstattes med ytelser som gir pensjonsopptjening kan få store konsekvenser for den enkelte. Dette er forhold som bør utredes videre.

Akademikerne ser frem til god dialog i arbeidet frem mot stortingsmeldingen som er varslet neste år.