Akademikerne oversender med dette vårt høringsinnspill til NOU: 2021:6 Myndighetenes håndtering av koronapandemien.

Akademikernes overordnede holdning til koronakommisjonens rapport er at den er et sentralt dokument for læring, og at det er helt avgjørende at den brukes slik at Norge står bedre rustet neste gang en krise inntreffer. I denne sammenhengen vil Akademikerne minne om at det til tross for en rekke evalueringer og utredninger etter utbruddet av svineinfluensa i 2011, beredskapskritikken fra Gjørvkommisjonen i 2012, og gjentatte advarsler om at pandemi er den mest sannsynlige krise, er det gjort lite for å styrke samfunnets evne til krisehåndtering. Flere av de sentrale læringspunktene som kommisjonen trekker frem, samsvarer med Gjørv-kommisjonens funn i 2012: Beredskapen- og krisehåndteringen lider under manglende samordning, koordinering og overordnet ledelse. Koronakommisjonens rapport må føre til en kraftig erkjennelse hos de ansvarlige og følges opp med handling. Som kommisjonen peker på, mangler det en overordnet beredskapsmyndighet som sørger for en god og helhetlig beredskap, på tvers av sektorer. Det er viktig at man i det framtidige beredskapsarbeidet evner å ta ordentlig høyde for de risikoene man identifiserer, og gjør det nødvendige, forebyggende arbeidet som kreves for stå rustet til å møte den neste krisen når den inntreffer. For at beredskapsplanene skal fungere må det også øves. På tross av at pandemier var identifisert som den mest sannsynlige trusselen ble det ikke øvd på krisehåndtering rettet mot dette senarioet.

Akademikerne deler koronakommisjonens syn på at når krisen først inntraff, så har regjeringens overordnede håndtering vært god. Akademikerne vil i denne sammenhengen peke på at to- og trepartssamarbeidet har vært en helt sentral nøkkel i for at håndteringen av krisen har fungert såpass godt som det har. Koronakommisjonen vektlegger særlig funksjonen trepartssamarbeidet har hatt knyttet til utforming og justering økonomiske tiltak (som ligger utenfor mandatet til kommisjonen), men Akademikerne vil understreke den sentrale funksjonen trepartssamarbeidet og topartssamarbeidet på den enkelte arbeidsplass har knyttet til forankring av tiltak og mobilisering til dugnadsvilje. Vi støtter kommisjonens forslag om en egen evaluering av partssamarbeidet.

I lys av at pandemien fortsatt pågår mener vi også det er på sin plass med en ny evaluering av myndighetenes håndtering av pandemien når vi er tilbake til normalen. Her bør man eksempelvis også gå nærmere inn på kommunenes håndtering lokalt og vaksineprogrammet. Vi vil også nevne, selv om det ikke er en del av kommisjonens mandat, at det er viktig med en evaluering av de økonomiske tiltakene, og hvordan partene ble involvert i den forbindelse. Flere av våre medlemmer ble rammet på ulikt vis, og eksempelvis kom tannlegene i en uheldig situasjon der de på den ene siden ble tvunget til å holde åpent for akutthjelp, men på den andre siden ikke kunne motta pasienter. Det medførte at tannlegene ble påført kostnader de ikke fikk kompensert.

Som en konsekvens av dårlig forebyggende arbeid har vi møtt på utfordringer som kunne vært unngått.

Akademikerne mener ett særlig alvorlig forhold i regjeringens håndtering av koronakrisen, er at myndighetene i starten av pandemien ikke forsikret seg om at smitteverntiltakene var i tråd med Grunnloven. Som kommisjonen peker på så er det i krisesituasjoner at risikoen er størst for at Grunnloven og menneskerettighetene blir brutt, og at borgernes rettigheter kan bli krenket. Vi deler kommisjonens oppfatning om at ryggmargsrefleksen til myndighetene burde vært å forsikre seg om at pandemihåndteringen skjedde innenfor de rammene som Grunnloven og menneskerettighetene setter.

Et annet alvorlig forhold mener Akademikerne var mangelen på beredskapslager av medisiner og smittevernutstyr. Vi mener at koronapandemien har vist hvor sårbare vi er når mesteparten av det vi trenger må importeres fra utlandet. Vi mener at Norge må øke beredskapen og sikre bedre tilgang til nødvendige medisiner, vaksiner, sikkerhetsutstyr m.m. i en krisesituasjon. Vi må være mer selvforsynt i form av egenproduksjon. Ikke bare vil dette gjøre oss bedre rustet til neste gang en krise rammer, men det vil samtidig skape flere arbeidsplasser og kan bidra til å øke verdiskapingen.

Den manglende kapasiteten i helsetjenesten omtales ikke i tilstrekkelig grad i kommisjonens rapport. Det gjelder særskilt intensivkapasiteten, som var en av grunnene til at samfunnet måtte stenge ned i mars 2020. Kapasiteten i helsetjenesten er svært presset selv i en normalsituasjon. Det er ofte overbelegg og ventelister, og all beredskap er basert på omprioritering. Pandemien har satt dette på spissen. Samtidig har fastlegeordningen lenge vært under press, med stor arbeidsbelastning og sviktende rekruttering.

Et tredje forhold Akademikerne vil peke særlig på er at kommunene fikk stort ansvar i å håndtere pandemien lokalt, uten de de nødvendigvis hadde forutsetningene for å få det til. Det er en fordel at smittesporing legges på det lokale nivået, siden det er kommunene som har best kjennskap til lokale forhold, men Akademikerne deler kommisjonens syn om at regjeringen og Helsedirektoratet var for seint ute med å informere og involvere kommunene i beslutninger som skulle gjennomføres på lokalt nivå. Dessuten, som også kommisjonen påpeker har ikke kommunen hatt mulighet til å forberede seg på at smitte skulle slås ned og holdes nede over lang tid, særlig fordi dette ikke var den opprinnelige strategien i pandemiplanen.

Avslutningsvis vil vi peke på en bekymring vi deler med mange, nemlig at konsekvensene av krisen har rammet skjevt, og særlig barn og ungdom. Sårbare barn og unge trenger oppfølging. Beredskap og system for oppfølging har vært mangelfull og av svært varierende kvalitet under pandemien. Akademikernes medlemsgrupper har spilt en viktig rolle for å ivareta sårbare barn og unge under pandemien, for eksempel som kontaktlærere og faglærere, rådgivere, psykologer, spesialpedagoger i PPT og leger i skolehelsetjenesten. De økonomiske rammebetingelsene har ikke vært gode nok for å kompensere for merarbeid som følge av stengte skoler og digital undervisning. Bare 4-5 prosent av lektorene har fått betalt for ekstra arbeid for å forberede og følge opp digital undervisning og veiledning selv om det krever mer tid. Oppfølging av sårbare elever med ekstra behov har i liten grad blitt prioritert i form av ekstra tidsressurser til kompetent fagpersonell.

At pandemien rammer skjevt, er noe myndighetene må ta hensyn til i de løpende konsekvensvurderingene. Vi deler også koronakommisjonens synspunkt om at myndighetene må utvikle planer for hvordan man skal sikre at sårbare barn og unge blir fanget opp og ivaretatt i framtidige kriser. Det er også dagens barn og unge som på lengre sikt må bære de økonomiske konsekvensene av de (nødvendige) økonomiske tiltakene som ble iverksatt løpende i 2020/2021.