Akademikerne oversender med dette vårt høringsinnspill til NOU 2021:4 Norge mot 2025. Akademikerne har deltatt i en referansegruppe til utvalget og har i den sammenhengen også gitt innspill både muntlig og skriftlig.

Akademikerne deler forståelsen av utviklingstrekk og utfordringer Norge står overfor, slik de er beskrevet i de innledende kapitlene. Hovedutfordringene Norges står overfor både på kort og lang sikt er relatert til lav sysselsetting, fallende produktivitet, fallende oljeinntekter og klimautfordringer. Like fullt deler vi også utvalgets syn på at krisen trolig vil endre karakter på noen varige utviklingstrekk, som f.eks. at digitaliseringstakten kanskje vil øke ytterligere.

En del av forslagene som Norge mot 2025 har foreslått er allerede iverksatt (f.eks.er det nedsatt et eget utvalg som skal foreta en helhetlig gjennomgang av skattesystemet), og det er mange prosesser som pågår parallelt som går litt dypere ned i enkelte problemstillinger enn det Norge mot 2025 har hatt mulighet til (eks. sysselsettingsutvalget). I dette høringsinnspillet vil vi derfor også henvise til innspill vi har gitt i øvrige prosesser.

Våre innspill konsentrerer seg først og fremst om kapitlene som diskuterer mulige tiltak, dvs. kap. 6 – 9.

Arbeidsmarkedet (kap. 6)

I løpet av pandemien har Akademikerne i flere sammenhenger uttrykt vår skepsis knyttet til de store og langvarige utvidelsene i permitteringsperioden som kom, og som vedvarte i koronapandemien. Bekymringen er begrunnet i at rause permitteringsordninger gir innlåsing av arbeidskraften og reduserer mobiliteten i arbeidsmarkedet. Vi har vært opptatt av at permitteringsregimet skal normaliseres så snart smittesituasjonen tillater det.

Siden Norge mot 2025 ble lagt fram, har regjeringen lagt fram revidert nasjonalbudsjett der det er foreslått å normalisere permitteringsregimet fra høsten av. Dette støtter vi.

Myndighetene iverksatte mange ulike økonomiske tiltak for å imøtekomme krisen næringslivet ble kastet ut i. Blant annet ble det i fjor høst innført en lønnsstøtteordning. Akademikerne var positive til en slik ordning, men var kritiske til at den i begrenset grad traff de kunnskapsintensive virksomhetene.

Akademikerne mener at det er helt nødvendig at vi drar lærdom av den økonomiske krisen vi snart er igjennom, slik at Norge står bedre rustet til neste gang en krise skulle inntreffe. Det er nødvendig med en evaluering av de økonomiske tiltakene som ble iverksatt, herunder permitteringsregimet og lønnsstøtteordningen. Partene i arbeidslivet må bli tungt involvert i evalueringsprosessen.

Norge mot 2025 peker på at de langsiktige virkningene av den høye arbeidsledigheten og de høye permitteringstallene fortsatt er ukjent. Økonomiske prognoser tilsier at aktiviteten vil ta seg opp igjen fra høsten av, i takt med økt vaksinering. Samtidig er det grunn til å tro at mange av arbeidsplassene som fantes før pandemien ikke lengre vil finnes til høsten.

Akademikere har hatt vesentlig høyere arbeidsledighet enn i det som kan forstås som mer normale tider, men ledigheten synker gradvis. Akademikere er ikke hardest rammet av krisen. Like fullt mener vi det er viktig at det finnes virkemidler og verktøy hos NAV som også personer med lang høyere utdanning kan nyttiggjøre seg av. I et krevende arbeidsmarked kan det dessuten være utfordrende for nyutdannede kandidater å få jobb, noe som også utvalget peker på. NAV må ha reell mulighet til å yte bistand og veiledning til nyutdannede kandidater. Vi støtter utvalgets anbefaling om å ha en mer aktiv arbeidsmarkeds- og kompetansepolitikk, og understreker at også personer med høy utdannelse må kunne omfattes av tiltak – når det er nødvendig.

Det er videre svært viktig at ledige er aktive i jobbsøking og/eller tilegner seg ny kompetanse for å evt. kunne få jobb et annet sted. Satsingen på kompetansetiltak i forbindelse med krisen har vært nødvendig for å få folk raskest mulig tilbake i jobb og forhindre langvarig ledighet og varig frafall fra arbeidslivet. Det er imidlertid flere grunnleggende drivkrefter som underbygger at den langsiktige satsingen på livslang læring bør styrkes ytterligere. Skal vi lykkes med omstilling og det grønne skiftet og møte internasjonal konkurranse er det avgjørende at vi har en høyt utdannet arbeidsstyrke som stadig har oppdatert kunnskap slik at de kan møte nye kompetansebehov og utvikle nye løsninger.

Som en del av dette har Akademikerne vært opptatt av å forsterke mulighetene for å ta utdannelse kombinert med å motta dagpenger. Dette er fulgt opp gjennom midlertidige tiltak under koronapandemien, og forslag til varige endringer i reglene har vært på høring og skal iverksettes fra juni 2021. Det er positivt at det nå er etablert en utvidet adgang til å kombinere dagpenger og kompetanseutvikling. Imidlertid er det nødvendig med en del endringer i forslaget til regelverk for å gjøre ordningen mer fleksibel og mer relevant for personer som allerede har utdannelse. (se Akademikernes høringsinnspill).

Med raske og store omstillinger i arbeidslivet er heller ikke utdanningen som vi avslutter i 20-årene tilstrekkelig for å møte stadig endrede kompetansebehov i arbeidslivet. Etter- og videreutdanning er en del av samfunnsoppdraget til universiteter og høgskoler, men insentivsystemet er i hovedsak rettet innrettet mot forskning og grunnutdanning.

IKT- kompetanse blir mer og mer viktig på alle arbeidsplasser. Flere studieplasser innen IKT- og digitalisering er nødvendig, men også å øke mulighetene for etter- og videreutdanning er viktig.

Akademikerne støtter utvalgets konklusjoner knyttet til at trepartssamarbeidet er viktig for å få et løft for etter- og videreutdanning og livslang læring i praksis.

Også før pandemien opplevde Norge en fallende sysselsettingsandel, som har blitt ytterligere forsterket av pandemien. Det er i tiden som kommer svært viktig å mobilisere arbeidsledige og personer utenfor arbeidsstyrken over i sysselsetting. I den sammenhengen står IA-arbeidet helt sentralt. Videre har partene gjennom arbeidet med Sysselsettingsutvalget kommet fram til flere sentrale tiltak som det er viktig å følge opp for å øke sysselsettingen. Vi viser her til NOU 2021:2 Kompetanse, aktivitet og inntektssikring — Tiltak for økt sysselsetting.

Vi oppfatter at Norge mot 2025 tilrår å vurdere skattefradrag på arbeidsinntekter, som et ledd i en helhetlig skatteutredning, noe vi i utgangspunktet støtter. Vi har merket oss at et forslag fra Finansdepartementet om et jobbfradrag for unge er på høring allerede og vil derfor ta en særskilt vurdering av dette forslaget i høringsprosessen.

Næringspolitikk (kap. 7)

Akademikerne mener at de produktive næringene vi har i landet skal ha gode vekstvilkår, parallelt med at vi jobber aktivt for å få til et grønt skifte. Instituttsektoren er et viktig bindeledd mellom næringsliv og forskning. Deltagelse i Horisont Europa er avgjørende for at norske forskningsmiljø og bedrifter kan samarbeide med de beste i Europa og delta i kunnskapsutvikling og kunnskapsdeling. I nedgangskonjunktur er det vanskeligere for næringslivet å investere i forskning. Akademikerne er derfor opptatt av en styrking av forskningsinstituttene og den offentlige finansierte næringsrettede forskningen.

Akademikerne mener Norge har et stort potensial i å utvikle nye, produktive næringer. Eksempelvis mener vi at Norge står godt rustet til å utvikle en global helseindustri. Vi har et ledende helsevesen, etablerte helsemiljøer med stor eksport, gründere med internasjonale ambisjoner og helsenæringen er den mest forskningsintensive næringen i Norge. I tillegg har Norge et betydelig konkurransefortrinn ved et stort omfang av helsedata som kan nyttiggjøres i utvikling av ny næringsvirksomhet.

Vi har også gode forutsetninger innen blant annet havvind, bioøkonomi, CCS mv. Omstillingsbehov som følge av CO2-avgiften må møtes med å avhjelpe risiko og tilføre risikokapital, for eksempel gjennom Nysnø.

Staten og kommunene må bidra til å utvikle og etterspørre nye løsninger og skape hjemmemarkeder for norske innovasjoner. Kun 1,4 prosent av offentlige anskaffelser er innovative anskaffelser (Menon 2017), og mange offentlige innkjøpere mener de mangler klima og innovasjonskompetanse (Difis modenhetsundersøkelse 2018).

Investeringer i omstilling og ny teknologi krever tillit til at et europeisk grønt marked skal fungere og at hull i regelverket som gir karbonlekkasje, tettes. EU har i sin Grønne giv varslet at en slik CO2-grensetilpasningsmekanisme skal legges frem i år og omfatte utvalgte sektorer som stål, glass og sement. Akademikerne mener Norge må ta lederskap, sammen med EU, for å bringe arbeidet fremover, redusere usikkerhet om investeringer og sikre at norske næringsinteresser ivaretas.

Norge har behov for at flere tar sjansen på å starte for seg selv, og at disse kan vokse og skalere opp. Det er derfor viktig å se nærmere på tiltak og virkemidler som bidrar til at flere starter virksomhet. Virkemiddelapparatet er en nøkkel her. Akademikerne mener også at det vil være klokt å forlenge tiden man kan motta dagpenger, samtidig som man etablerer bedrift, fra 12 til 24 måneder. Dette er særlig aktuelt nå når sysselsettingstallene er såpass lave, men Akademikerne mener at en slik endring bør være permanent. 12 måneder er i mange tilfeller for kort tid på å få en lønnsom bedrift på beina. Caliendo (2016) viser at overlevelsesraten for etableringer med etablererstøtte er høy. En norsk undersøkelse av Røed, K. og Skogstrøm, J. F. (2014) viser også positive resultater.

Det er også viktig å fjerne alle ubegrunnede forskjeller i velferdsytelser mellom selvstendig næringsdrivende og ansatte. I dag er det for eksempel en ubegrunnet forskjell i mulighetene til pensjonssparing mellom ulike tilknytningsformer til arbeid. Selvstendig næringsdrivende som har inntekt over 7,1 G har ikke de samme skatteinsentivene til å spare til egen pensjon slik som arbeidstakere med inntekt over 7,1 G har. Akademikerne mener at pensjonssparerettighetene må likestilles mellom selvstendig næringsdrivende og ansatte. Oppslutningen om elementene i pensjonsreformen – folketrygden og tjenestepensjonssparingen fordrer likeverdige muligheter.

Klima- og miljøpolitikk (kap. 8)

Klimaendringene og tap av natur og biologisk mangfold er blant de største utfordringene verden står overfor og utfordrer politikken lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Pandemien har ikke endret dette. Dersom utviklingen ikke stoppes i tide, vil det blant annet få konsekvenser for migrasjon, sikkerhet, økonomi, arbeidsplasser, folkehelse og matsikkerhet.

Akademisk kompetanse og tverrfaglighet er en forutsetning for å lykkes med omstillingen til lavutslippssamfunnet, håndtere klimarisiko og tilpasse oss klimaendringer. Dette krever en god skole og solide universitets- og høyskoleutdanninger som integrerer klima- og miljøspørsmål i studieprogrammene. Samtidig øker behovet for å lære hele livet.

Mer ambisiøse internasjonale klimaavtaler vil i økende grad påvirke etterspørselen etter nye klimavennlige teknologier, varer og tjenester internasjonalt. Norge har spesielle fortrinn: en velfungerende stat, en stor finanskapital, solide kompetansemiljø, en godt utdannet befolkning og rike naturressurser. Dette gir oss gode forutsetninger for å utnytte nye markedsmuligheter et strengere avtaleverk gir til å skape fornybar energi og klimavennlige teknologier, varer og tjenester. Disse fortrinnene må utnyttes.

Utvalget mener at de prinsippene som gjaldt for en bærekraftig klimapolitikk før pandemien, også vil gjøre seg gjeldende etter krisen. Akademikerne mener som utvalget, at Norge bør holde fast ved prinsippet om at forurenser betaler i klimapolitikken, og at ødeleggelse av klima, natur og miljø bør prises med en pris som reflekterer den samfunnsmessige kostnaden. Utvalget mener en lik karbonavgift på tvers av sektorer vil gi mest utslippskutt for pengene. Akademikerne mener mulighetsrommet for utslippsreduksjoner og alternativ teknologi må hensyntas. En konsekvens kan være at noen sektorer har avvikende avgift. Akademikerne støtter at veiprising blir utredet, men personvernkonsekvenser av ulike modeller må ivaretas i utredningen.

Utvalget mener at alle avvik fra prising som hovedstrategi for å få ned utslipp og annen miljøskadelig aktivitet i Norge bør begrunnes tydelig. Akademikerne er enig i at prising er en viktig strategi. Samtidig er det ikke slik at prising alene nødvendigvis bringer frem alternativene til karbonintensiv virksomhet. Det er viktig at staten bruker flere virkemidler for å fremme klimavennlige løsninger, forebygger markedssvikt og fremmer klimavennlige adferd.

Utvalget mener som prinsipp at støtteordninger bør rettes inn mot utvikling av kunnskap og teknologi der den samfunnsøkonomiske verdien av dette overstiger den bedriftsøkonomiske. Dette omfatter forskning på teknologi både innenfor kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Akademikerne er enig i dette, og mener den statlige innsatsen må intensiveres for å styrke forskningsinnsatsen. Norge ligger i dag langt unna å nå målet om at forskningen i næringslivet skal utgjøre to prosent av BNP. Regjeringens uttalte hovedsatsning på grønn omstilling, Grønn plattform, kobler bedrifter og forskningsinstitutter, og én milliard kroner over tre år er satt av til satsingen. Hovedsatsningen utgjør om lag 1/60-del av kostnadene (i form av tapte inntekter) knyttet til regjeringens elbil-satsning. Skal Grønn plattform være en hovedsatsing bør innsatsen økes. Årets søkertall viser at interessen for å delta i Grønn plattform er stor. Akademikerne mener ordningen må styrkes dersom volumet og kvaliteten på innkomne søknader er høy.

Utvalget fremhever også at det offentlige kan også spille en rolle i å bygge etterspørsel og skape tilstrekkelig skala gjennom sin innkjøpspolitikk. Akademikerne er enig i dette. Som nevnt over, mange offentlige innkjøpere mener de mangler klima og innovasjonskompetanse (Difis modenhetsundersøkelse 2018). For å realisere potensialet bør kompetansen i offentlig sektor styrkes.

Akademikerne støtter, som påpekt over, en helhetlig gjennomgang av skattesystemet, blant annet for å gjøre skattesystemet til et enda bedre virkemiddel for å fremme en grønn omstilling.

Digitalisering (kap. 9)

Den digitale transformasjonen vi gjennomgår har blitt akselerert av pandemien. Den økte bruken av hjemmekontor og andre fjernarbeidsløsninger har vist oss at det er mulig å jobbe på andre og mer digitale måter. Det er fortsatt usikkert hva som vil bli den nye normalen når det gjelder arbeidsform, men digitaliseringens påvirkning på arbeidslivet vil med all sannsynlighet fortsette og i et større omfang enn før pandemien, noe som vil forsterke behovet for IT-kunnskap og digital kompetanse, og forsterke behovet for en god digital infrastruktur.

Akademikerne støtter i all hovedsak Norge mot 2025s forslag til tiltak for å imøtekomme en mer digital hverdag. Det er behov for et kompetanseløft, og et digitalt infrastrukturløft. I kjølvannet av Digital21 har det skjedd mange positive tiltak knyttet til å ruste oss for en mer digital verden. Eksempelvis har forskningen på muliggjørende teknologier blitt styrket, og det har kommet en del nasjonale initiativ knyttet til datadeling og det skjer mye relatert til utbygging av infrastruktur. Vi etterlyser imidlertid en tettere kobling mellom forskning og næringslivet. I Digital21 ble det eksempelvis foreslått å etablere såkalte FNDer – forskningssentre for næringsdrevet digitalisering, som vi uttrykte vår støtte til. I strategien for kunstig intelligens oppfatter vi at det foreslås en annen modell. Hovedpoenget må uansett være at man får til en god kobling mellom næringsliv og forskningsinstitusjonene på de strategisk viktigste teknologiområdene; kunstig intelligens, stordata, IoT og Autonome systemer.

Vi deler utvalgets bekymring om at når det gjelder utvikling av IKT-løsninger i offentlig sektor, så blir en (for) stor andel av programutviklingen levert av konsulenter. Ettersom digitalisering kommer til å bli en større og større del av også kjernevirksomheten til offentlig sektor, er det behov for et kompetanseløft også her.

Vi deler videre utvalgets bekymring knyttet til de store, internasjonale plattformselskapenes dominans, og dertil skattetilpasning, og støtter forslaget om å vurdere hvordan vi skal agere ovenfor disse selskapene både når det gjelder uheldige konsekvenser, overskuddsflytting, utrykksfrihet, personvern, konkurranserett mv. Når det er sagt så er det viktig at man ikke går for langt i å etablere regler og regelverk som struper innovasjons- og verdiskapingspotensialet, og lager begrensninger for nye virksomheter der plattformteknologi står sentralt. Vi viser også til NOU 2021:9 Den norske modellen og fremtidens arbeidsliv som blant annet har gjennomgått behovet for reguleringer i arbeidslivet.

Akademikerne mener at Norge har et stort fortrinn på bakgrunn av en stor mengde offentlig data av høy kvalitet. Særlig innenfor helseområdet er potensialet enormt. Vi støtter utvalgets forslag om å undersøke om det bør etableres nasjonale datadelingsplattformer. Vi har vært særlig opptatt av tilgjengeliggjøring av helsedata, men også på andre områder ville forvaltingsportaler vært nyttige. Tilgjengeliggjøringen av helsedata må gjøres forsvarlig for å sikre personvernet, sikre integritet og konfidensialitet og det er viktig med standardisering for å bevare kontekst, unngå fragmentering og legge til rette for interoperabilitet. Det er videre viktig å sørge for et lovverk som sikrer at Norge ikke bare blir en passiv leverandør av data til internasjonal helseindustri, men sørger for at mest mulig verdiskaping skjer på norsk jord. For å sikre forutsigbarhet og riktige rammebetingelser for tilgang og avgivelse av helsedata bør eierskapsspørsmålene til de ulike helsedata avklares.

Når det gjelder det nye, hybride arbeids- og samfunnslivet så er det mange ting som peker i retning av at bruk av hjemmekontor og andre fjernarbeidsløsninger kommer til å bli en større del av arbeidshverdagen framover enn før pandemien. I den forbindelse mener Akademikerne at det er viktig at skatteregler må vurderes i ut et “nøytralitets”-ståsted. Det vil si at skattereglene i minst mulig grad skal påvirke den ansatte valg av å jobbe enten på hjemmekontor, reise eller fra arbeidsgivers lokaler. På den måten vil den ansatte kunne velge arbeidssted ut fra hva som oppleves mest hensiktsmessig ut fra arbeidssituasjon så vel som helse og arbeid, og ikke ut fra hva som gir bestemte skattemessige virkninger. Et område hvor det eksempelvis er behov for endringer er dagens skatteregler om beregnet fordel ved privat bruk av elektronisk kommunikasjon dekket av arbeidsgiver. Disse reglene mener vi er teknologisk udaterte siden digitaliseringen med økt bruk av hjemmekontor og annet fjernarbeid gjør at det ikke lengre er praktisk å skille mellom privat og tjenstlig bruk av mobil og bredbånd.