Innledning

Vi viser til brev datert 18. mars. Vi vil i det følgende primært gi innspill til NOU 2021:2 der partene deltok i arbeidet. Vi forventer at myndighetene i sin oppfølging bygger videre på dette grunnlaget og vektlegger den brede enigheten mellom hovedorganisasjonene og resten av ekspertene i utvalget som stiller seg bak de fleste kapitlene i NOU 2021:2.

Akademikerne støtter opp om de forslag og konklusjoner vi har stilt oss bak i utvalget. I det følgende vil vi knytte noen utdypende kommentarer til de sentrale forslagene. Videre har vi en del kommentarer til kapittel 12 i NOU 2021:2 om tiltak for økt sysselsetting blant seniorer og eldre. Her var utvalget sprikende og Akademikerne var uenig i de fleste flertallsforslagene.

Akademikerne vil fremheve at det er positivt og viktig at utvalget i fase to har tatt med et eget kapittel om arbeidsmiljø og forebygging. Forebygging og det voksende kunnskapstilfanget vi har om forebygging i arbeidslivet har et potensial som må møtes av parter og myndigheter i fellesskap. Oslo Economics har anslått de samlede samfunnskostnadene knyttet til ikke-optimalt arbeidsmiljø til 75 milliarder kroner årlig. Av dette anslås 8,6 milliarder til arbeidsrelatert sykefravær og 4,3 milliarder til arbeidsrelatert uføretrygd. Tallene viser at en økonomisk gevinst i å forebygge vil være formidabel.

Akademikerne har forelagt saken for våre medlemsorganisasjoner og behandlet saken i Akademikernes styre.

Kompetanse og kvalifisering

Økende krav til kompetanse i arbeidslivet gjør kompetanse til en avgjørende faktor for den enkeltes muligheter og for sysselsettingsnivået i befolkningen. Utvalgets forslag går ikke detaljert inn i utdanningspolitikken, men påpeker forhold som retter seg mot arbeidsmarkedspolitiske grep og tiltak som kan styrke kompetansen for de som står utenfor. Utvalget peker spesielt på betydningen av å øke gjennomføringen i videregående opplæring. For de som står utenfor arbeidslivet er det ut fra et sysselsettingsperspektiv viktig å styrke kompetansen.

Et av forslagene til utvalget er å bedre mulighetene til å ta utdanning når man mottar dagpenger. Dette forslaget er allerede fulgt opp og behandlet i Stortinget. Tiltaket gir en særlig mulighet for de som mangler videregående utdanning til å ta dette mens man mottar dagpenger, i tråd med utvalgets forslag. Utvalget understreket at et slikt tiltak må avgrenses og utformes slik at det ikke blir et attraktivt alternativ til Lånekassen. Dette er fulgt opp i nye regler som er vedtatt ved at alle dagpengemottakere med utdanning på videregående nivå eller mer har krav om å være reell arbeidssøker og tilgjengelighet for arbeidsmarkedet mens de tar utdanning. Akademikerne beklager imidlertid at ordningen som nå er vedtatt har en karensperiode på tre måneder for alle ledige som har en utdanning og at myndighetene valgte å se bort fra Sysselsettingsutvalgets forslag til avgrensinger på dette området.

Lettere innpass i arbeidslivet

Utvalget foreslår blant annet å forsterke bruken av etablererstøtte for arbeidsledige. Utvalget peker blant annet på å utvide varighet på etableringsperioden tilpasset varigheten det er mulig å motta dagpenger (24 mnd). Vi mener dette er et tiltak man raskt bør følge opp og iverksette. Situasjonen i arbeidsmarkedet tilsier behov for virkemidler og et slikt tiltak nå vil antakelig gi et omfang som gir godt grunnlag for evaluering og kunnskapsutvikling.

Sysselsettingsutvalget har i fase 2 forkastet forslag fra fase 1 om dårligere stillingsvern i prøvetiden. Det har vært viktig for Akademikerne at stillingsvernet ikke forringes. Vi opplever at hovedutfordringen med gjeldende prøvetidsregler handler om praksis og manglende kunnskap. Veiledning og informasjon er derfor viktige virkemidler. I en eventuell videre utredning av mulighetene for å forlenge prøvetiden der dette er i arbeidstakers interesse vil vi understreke at en slik utredning må være kunnskapsbasert. Erfaringene fra Sverige viser at utvidet prøvetid ikke har noen positiv effekt på sysselsettingen blant utsatte grupper.

Sykefravær, oppfølging og sykepenger

Sykepengeordningen gir et vesentlig bidrag til økt sysselsetting gjennom forsikring mot tap av inntekt ved sykdom. Akademikerne er svært fornøyd med at utvalgets flertall legger til grunn at den samlede ytelsen til arbeidstakerne, inkludert eventuell dekning fra arbeidsgiver, ikke skal svekkes. Dette er en forutsetning for en videre utredning. Vi forutsetter at partene involveres.

En god sykepengeordning gjør det mer attraktivt å delta i arbeidslivet og styrker arbeidstilbudet. Samtidig er det sentralt at sykepengeordningen må skjerme de som av medisinske grunner ikke kan være i aktivitet. Dette hensynet er viktig i dagens ordning og det må ligge til grunn i det videre utredningsarbeidet slik utvalgets flertall har understreket. Medisinskfaglige vurderinger er og må fortsatt være et førende prinsipp i vurderingen av arbeidstakers medvirkningsplikt når det gjelder tiltak for å vende tilbake i arbeid.

Konsekvensene av en omlegging av arbeidsgiverperioden er ikke nøytral for den enkelte bedrift. Det er viktig at de økonomiske kostnadene for arbeidsgivere ikke blir for høye. Arbeidsgivere vil normalt ha betydelige kostnader knyttet til lange sykefravær. Det skyldes dels kostnader knyttet til at en medarbeider ikke er på jobb, dels kostnader til vikar, dels at arbeidsgivere har kostnader knyttet til pensjon og forsikring mv. under fraværet, samt direkte lønnskostnader når arbeidsgiver dekker lønn for ansatte som ikke har full sykepengedekning i folketrygden. Et økt finansieringsansvar for langtidsfravær kommer i tillegg. Forslaget vil gi en økt finansieringsbyrde som påvirker bedriftsstørrelse ulikt. Som utvalget påpeker, er endringen som foreslås ikke nøytral på bedriftsnivå. Det er kun for bedrifter med mange ansatte det kan forventes at økte kostnader knyttet til langtidsfravær kan oppveies av innsparinger knyttet til korttidsfravær. Den videre utredning av en omlegging av arbeidsgiverperiode må derfor gå grundig inn i behovet for skjermings- og forsikringsordninger. Dette er viktig for å hindre at nye regler hindrer rekruttering av svake grupper. Videre må vi hindre utilsiktede konsekvenser som rammer enkeltbedrifter særskilt.

En arbeidsorientert uføretrygd

Vi har støttet utvalgets forslag om et klart avgrenset forsøk med trygdejustert lønn for noen grupper. Det er viktig å prøve ut nye virkemidler som kan øke muligheten for at utsatte grupper får et ordinært arbeidsforhold. Samtidig er det viktig at denne typen tiltak prøves ut før de eventuelt blir permanente ordninger. Utvalget har listet opp en rekke forutsetninger som må legges til grunn i en oppfølging av et slikt forsøk, disse må være med i det videre arbeidet. Vi vil også understreke at dette tiltaket ikke skal medføre økt arbeidspress for fastlegene. Videre er det et viktig prinsipp slik utvalget har forutsatt at det er ordinær, markedsbasert lønn som er utgangspunkt her, ikke et lavere lønnsnivå. For en del grupper vil dette være tariffavtalt lønn, men for mange – blant annet funksjonærsjiktet – er det normalt ikke lønnssatser i tariffavtalene.

Det er viktig, slik utvalget har presisert, at den underliggende sikringen etter dagens regler opprettholdes for de som blir omfattet av forsøksordningen med trygdejustert lønn. Hensikten må være å prøve ut noe nytt for de som ellers vil være i varig, full uføretrygd. Hvis forsøket ikke lykkes kan det ikke være slik at de kommer i en dårligere situasjon enn de ellers ville vært i, økonomisk sett.

Akademikerne forutsetter, slik det er lagt til grunn i innstillingen, at partene i arbeidslivet involveres i utformingen av forsøket og evalueringskriteriene, og vi forutsetter at partene følger prosjektet fra start.

Fribeløpet

Utvalget foreslår at fribeløpet i uføretrygden på 0,4 G erstattes med halvert avkorting opp til 1,2 G. Dette betyr å fjerne muligheten for at uføre kan ha noe inntekt ved siden av uføretrygden uten at uføretrygden blir redusert. Intensjonen om å gjøre det mer lønnsomt for uføre å utnytte eventuell restarbeidsevne er viktig. I den videre oppfølgingen av dette forslaget er det allikevel noen praktiske konsekvenser som må vurderes nærmere for å forhindre at forslaget reduserer insentiv for arbeid for noen grupper. Tiltaket slik det fremstår kan redusere arbeidsinnsats for de som vil sitte igjen med mindre fra det arbeidet de utfører i dag eller ønsker å utføre. Vi mener derfor at det er grunn til å gå nærmere inn i beregningene og se ytterligere på hvordan forslaget slår ut og best kan utformes for å unngå å svekke insentiver til arbeid.

Normal lønnsutvikling vil for mange være høyere enn reguleringen av det de kan tjene som delvis uføre. Dette medfører at uføretrygden gradvis avkortes over tid. Det er mulig å søke om ny fastsetting av inntekten uføre kan ha uten å få avkortning, men fribeløpet har redusert behovet for årlige søknader om dette.

For delvis uføre er situasjonen mer komplisert enn for helt uføre siden fribeløpet i tillegg fungerer som en buffer mot naturlige svingninger og utvikling i lønn for den arbeidsføre delen. Delvis uføre vil trolig komme bedre ut med fribeløp framfor halvert avkortning av inntekt utover inntekt før uførhet. Fjerning av fribeløpet kan gi insentiver til høyere uføregrad ved at delvis uførhet blir relativt mindre lønnsomt.

Uføre som har hatt inntekt som avviker fra det som er meldt inn som forventet inntekt vil få justert trygden i form av etteroppgjør når likningen foreligger. Det som kommuniseres fra NAV om dette etteroppgjøret påvirker sannsynligvis utnyttelse av eventuell restarbeidsevne. Et system med avkortning fra første krone og etteroppgjør for «alle» krever god informasjon.

Konsekvensene av forslaget bør altså bli ytterligere utredet og også sett i sammenheng med regelverket for uførepensjon fra tjenestepensjonsordninger. Etter uførereformen med omlegging fra uførepensjon til uføretrygd i folketrygden fra 2015, ble det gjort endringer i regelverket for både privat og offentlig uførepensjon. Dette har ikke utvalgets utredning gått inn i. Disse regelverkene kan ikke ses uavhengig av regelverket i folketrygden.

Oppfølging, tiltak og ytelser for unge under 30 år

Akademikerne er negativ til reduserte ytelser til livsopphold for unge. Det som er viktig er å finne ytelser med et innhold som styrker unges mulighet for kvalifisering og arbeid. Akademikerne beklager at Stortinget etter forslag fra regjeringen gjorde vedtak om kutt i AAP-ytelsene for unge høsten 2019 mens utvalgets arbeid pågikk, og ytelsene til unge var en del av utvalgets mandat.

Akademikerne ønsker å motvirke uheldig medikalisering og unngå at helserelaterte ytelser benyttes der annen inntektssikring vil gi den enkelte større muligheter for å komme og bli i arbeid. Spesielt for de unge med svak tilknytting til arbeidslivet, liten eller ingen arbeidserfaring og lite utdanning er det viktig med innsats som gir aktivitet/kvalifisering. En innsatsperiode med de forutsetninger utvalgets flertall legger til grunn, er derfor et viktig tiltak for denne gruppen unge. Kjernen i tiltaket er å sikre de unge hjelp fra det offentlige til kvalifisering og arbeid. Trygdeytelser må være forutsigbare og i prinsippet ha en universell, aldersuavhengig utforming. Derfor er det svært viktig at utvalget har presisert at det må finnes annen inntektssikring gjennom aktivitet og at det presiseres at økonomisk sosialhjelp ikke er en akseptabel inntektssikring over tid i innsatsperioden. Det er innsats og riktig bistand som er formålet med dette forslaget, ikke svekkede ytelser. Belastningen eventuelle ytelseskutt medfører i en allerede utsatt og sårbar situasjon, kan bidra til ytterligere å svekke mulighetene for å komme i arbeid og må unngås når tiltaket utformes nærmere. Det er også viktig, slik utvalget har påpekt, at den videre utformingen av dette tiltaket sørger for unntak i de tilfeller der en medisinsk vurdering tilsier at aktivitet ikke er mulig.

Når det gjelder forslaget om revurdering av uføretrygd vil vi understreke to forhold i tråd med innstillingen. For det første må de som av ulike årsaker er blitt åpenbart varig uføre skjermes. For det andre må ordningen være forutsigbar for de som blir omfattet av den i når og hvordan vurderingen gjøres. Det er viktig at det etableres skjermingsordninger for mennesker med kroniske lidelser og alvorlige diagnoser der revurdering ikke er relevant.

Tiltak for økt sysselsetting blant eldre og seniorer

Kapittel 12 i NOU 2021:2 inneholder en rekke forslag som skal bidra til økt sysselsetting blant seniorer og eldre. I motsetning til øvrige kapitler er dette preget av stor uenighet og ulike flertall og mindretall.

Den ordinære/øvre aldersgrensen for stillingsvern er 70 år i staten og 72 år i arbeidsmiljøloven. Flertallet i utvalget foreslår å senke den ordinære aldersgrensen for stillingsvern i arbeidsmiljøloven fra 72 til 70 år. Akademikerne støtter ikke dette og mener utvalgets flertall bommer på sine vurderinger. Vi kan ikke se at det å senke aldersgrensen for et betydelig antall arbeidstakere skal kunne bidra til at flere står lenger i arbeid.

Det er viktig å se aldersgrenser i et større perspektiv enn kun den formelle grensen. Slike grenser er sterkt normdannende både for arbeidstakere og arbeidsgivere. Selv om det er adgang til å stå lengre i arbeid enn disse aldersgrensene, preges holdningene på en slik måte at mange slutter å jobbe tidligere enn de ellers ville gjort om grensen hadde vært høyere og uten at det skyldes at arbeidsgiver er uvillig til å la arbeidstaker stå lenger i arbeid. Dette gjelder ikke bare ved den øvre aldersgrensen for stillingsvern, men det er også synlig at aldersgrensene i pensjonssystemet ved bl.a. 62, 65 eller 67 år er aldre der mange innretter seg slik at de fratrer selv om det ikke er andre grunner til dette.

Derfor er det viktig at aldersgrenser heves, tones ned, eller når det gjelder den øvre aldersgrensen, fjernes slik at det ikke er disse grensene som er normdannende for pensjonering og uttreden fra arbeidslivet. Det er derfor viktig at den øvre aldersgrensen ikke senkes, snarere bør den fjernes helt eller heves. Tilsvarende er det viktig at aldersgrensen i staten heves til samme nivå som i arbeidsmarkedet for øvrig.

Det er også for kort tid siden aldersgrensen ble hevet fra 70 til 72 år til at man kan trekke noen konklusjoner på hvilke effekter dette har. Det er viktig at slike endringer får virke og blir evaluert skikkelig.

Utvalgets flertall skriver også at det sammen med en reduksjon av aldersgrensen bør bli enklere å la arbeidstakere stå ut over aldersgrensen. De legger også vekt på at dette skal være frivillig for begge parter og det skinner gjennom et underliggende syn om at disse arbeidstakerne er mindre produktive og at det derfor bør være slik at en kan stå videre i arbeid med reforhandlede og svekkede betingelser. Det er også vist i den andre rapporten fra utvalget hvordan lønnsnivået er relativt synkende fra 55 års alder. Akademikerne kan ikke se hva som skal være frivillig for begge parter ved å senke aldersgrensen for stillingsvernet. Det gir ikke frivillighet å få svekket stillingsvernet, dette er kun noe som potensielt kommer arbeidsgiver til gode. Det er også slik at det i dag er fullt ut mulig å stå i arbeid ut over aldersgrensen. Det er også fullt mulig å gjøre dette med endrede betingelser, dette er det avtalefrihet til. Unntaket er gjennom kravet til konsekvent praktisering av bedriftsinterne aldergrenser. Det er positivt at utvalget foreslår å fjerne adgangen til bedriftsintern aldersgrense på 70 år, og slik også fjerne krav til konsekvent praktisering.

Et siste viktig moment er at det gjennom pensjonsreformen ble innført levealdersjustering av folketrygdens pensjonsytelser (og tilsvarende på ulikt vis i tjenestepensjonsordningene). Et sentralt moment med levealdersjusteringen er at arbeidstakerne kan kompensere for denne ved å stå lenger i arbeid. For å sikre den enkeltes mulighet til å kompensere for levealdersjustering må aldersgrensene for stillingsvern på sikt heves ytterligere, eller fjernes, heller enn å reduseres.

Avslutning

Vi ser frem til den videre oppfølgingen av Sysselsettingsutvalgets forslag. Vi legger til grunn at dette skjer i samarbeid med partene i arbeidslivet.