Høring – NOU 2019:5 Ny forvaltningslov – Akademikernes høringsuttalelse

Vi viser til høringsbrev fra Justis- og beredskapsdepartementet den 3. juni 2019 om NOU 2019 Ny forvaltningslov, med avtalt utsatt høringsfrist til 6.12.2019. Saken har vært behandlet i Akademikernes styre.

Av Akademikernes innspill til høringsforslaget skal særlig fremheves:

• Akademikerne mener en ny forvaltningslov må ses i sammenheng med behovet for fagmiljøer med god forvaltningsrettslig kompetanse. Flere av forslagene forutsetter at offentlig sektor innehar slike fagmiljøer. Her mener vi utvalget ikke har tatt tilstrekkelig inn over seg at det fortsatt er et stort behov for økt andel og bredde av akademikere i offentlig sektor, ikke minst gjelder dette kommunesektoren. Temaet er omtalt i tilknytning til pkt. 6 og 8 nedenfor.
• Akademikerne mener at utvalgets forslag ikke er tilstrekkelig proaktivt til å sikre at vi også fremover vil være på høyden med den digitale utviklingen. Vi vil også påpeke at lovarbeid på dette området forutsetter tett samarbeid mellom teknologer og fagpersoner innen blant annet personopplysningsområdet. Se nærmere pkt. 7 nedenfor.
• Akademikerne mener forvaltningsloven må gjelde når forvaltningen inngår avtaler med private parter om utføring av lovpålagte oppgaver eller andre
• Akademikerne mener at en part fortsatt skal ha dekket sakskostnader i klageomgangen og støtter dessuten det mindretallet som foreslår at dette også skal gjelde når underinstansen endrer sitt vedtak til gunst for parten etter innkommet klage. Videre støttes det mindretallet som foreslår videreføring av gjeldende rett om at det er nødvendige saksomkostninger som dekkes, men begrenset til det offentliges salærsatser. Se nærmere pkt. 16 nedenfor.
• Akademikerne mener organisasjoner bør kunne be om inntreden som part i den enkelte forvaltningssak dersom saken er av prinsipiell betydning som angår interesser som organisasjoner og sammenslutninger arbeider for å ivareta. Vi mener dette bør tas inn i forslaget til ny forvaltningslov § 6 tredje ledd. Se nærmere pkt. 3.3 nedenfor.
• Akademikerne mener muntlig veiledning av part i mange sammenhenger kan være nødvendig, imidlertid mener vi en lovfesting av en slik rett bør avventes til det er gjort noe med ressurssituasjonen og kompetansenivået i de deler av forvaltningen som mangler dette i dag. Vi kan derfor ikke støtte forslaget til ny forvaltningslov § 15 andre ledd. Se nærmere pkt. 6.1 nedenfor.
• Akademikerne støtter ikke forslaget om å flytte reglene om partsinnsyn fra forvaltningsloven over til offentleglova (dvs. en ny samlet innsynslov). Se nærmere pkt. 11.2 nedenfor.
• Akademikerne mener forslaget til ny forvaltningslov § 62 om omgjøring av eget vedtak, må endres. Forslaget er inkonsistent når det gjelder ugyldige vedtak. En måte å gjøre dette på kan være å fjerne bokstav a i forslaget til ny
• Forvaltningsspråk
• straks bekrefte at henvendelsen er mottatt, og opplyse om sannsynlig
• gi et foreløpig svar med opplysning om sannsynlig saksbehandlingstid hvis det vil gå mer enn en måned før henvendelsen blir besvart.
• Vedtak, enkeltvedtak og forskrift
• Forhåndsvarsel

offentlige oppgaver. Vi kan derfor ikke støtte forslaget til ny forvaltningslov § 4 andre ledd. Se nærmere pkt. 15 nedenfor.

§ 62 første ledd i kombinasjon med en ny andre setning i § 62 andre ledd (kursivert): «Er vedtaket ugyldig skal forvaltningsorganet omgjøre det.

Omgjøringsplikten gjelder ikke dersom vilkårene for å opprettholde et ugyldig vedtak foreligger etter § 74 første ledd siste setning, eller fordi det blir godkjent etter en saksbehandling som retter opp feilen.» Se nærmere pkt. 14 nedenfor.

Våre kommentarer er nedenfor strukturert etter kapittelinndelingen i NOU 2019:5.

Behov for ny forvaltningslov og formål, NOU’ens kapittel 9,

10 og 11

Akademikerne støtter utvalgets vurderinger når det gjelder forslaget om at gjeldende forvaltningslov erstattes av en ny forvaltningslov som oppstiller generelle saksbehandlingsregler, og at loven kan fravikes eller suppleres ved særlovgivning. Vi støtter også forslaget om å innta en formålsbestemmelse i ny forvaltningslov (ny fvl.) § 1.

Vi mener forslaget til formålsbestemmelse på en god måte synliggjør og

balanserer noen viktige forvaltningsrettslige hensyn og prinsipper, samt at formålsparagrafens andre ledd vil gi en god rettesnor for utøving av forvaltningsvirksomhet, jf. utredningen kapittel 37 på s. 565.

Lovens virkeområde, NOU’ens kapittel 12

Akademikerne støtter forslaget til ny fvl. § 2. Vi mener en viss innsnevring av lovens virkeområde for andre rettssubjekter enn stat, kommune og fylkeskommune vil gjøre avgrensningen mot andre rettssubjekter noe enklere å praktisere enn i dag. For slike rettssubjekter vil det avgjørende for å omfattes av loven være hvilken virksomhet de utfører (dvs. om de utøver offentlig myndighet), og ikke organisatoriske krav.

Vi mener imidlertid at det ut fra hensynet til brukervennlighet burde vært forklart nærmere i bestemmelsen hva som menes med offentlig myndighetsutøvelse. Vi viser her til kommentarene til § 2 i utredningen kapittel 37 på s. 565, hvor det fremheves at det mest sentrale momentet er om det foreligger en avgjørelse som er truffet i medhold av et offentligrettslig kompetansegrunnlag, for eksempel lov eller forskrift. Så vidt vi kan se er det ikke særskilt omtalt om det kun er den delen av rettssubjektets virksomhet som er hjemlet i lov, forskrift eller annen form for skriftlig delegasjon som omfattes av forvaltningslovens regler. Vi ber departementet klargjøre dette.

Når det gjelder forslaget til ny § 4 andre ledd (inngåelse av privatrettslige avtaler mv.), viser vi til våre kommentarer til forslaget inntatt i pkt. 15 nedenfor (NOU’ens kapittel 27).

Alminnelige spørsmål om saksbehandlingen, NOU’ens

kapittel 13

Akademikerne støtter de foreslåtte presiseringene om at forvaltningsspråket skal være norsk. Vi støtter også forslaget til ny fvl. § 9. Her foreslår utvalget at i saker om enkeltvedtak som forvaltningsorganet tar opp selv, skal det sørge for at vedtaket med begrunnelse og sentrale dokumenter i saken blir oversatt til engelsk eller et språk parten forstår, så langt det er nødvendig for at parten skal kunne ivareta sine interesser.

Saksbehandlingstid

I ny fvl. § 16 andre ledd foreslår utvalget å videreføre gjeldende rett om at forvaltningsorganet «bør» sette en frist for å rette unøyaktigheter eller andre mangler i henvendelser til forvaltningsorganet. Vi mener begrepet

«bør» burde endres til «skal» av hensyn til at partene har behov for en effektiv saksbehandling.

Utvalget foreslår i ny fvl. § 17 annet ledd: «Når forvaltningsorganet mottar en søknad eller annen henvendelse som det har plikt til å behandle», skal organet enten

saksbehandlingstid eller

Slik Akademikerne ser det er ordbruken i de to alternativene egnet til å misforstås, da det ikke fremgår klart når man skal bruke bokstav a og når det er naturlig å bruke bokstav b. Skal for eksempel forvaltningsorganet sende en bekreftelse om at saken er mottatt etter a) dersom det tar mindre enn en måned å behandle saken etter b)? Og hva legger utvalget i å «gi et foreløpig svar» i b) i forhold til å «bekrefte at henvendelsen er mottatt og opplyse om sannsynlig saksbehandlingstid» i a)? Denne variasjonen i ordbruk fremstår ikke som et eksempel på at loven har fått et klarere språk.

Partsbegrepet og organisasjoner

Utvalget konkluderer med at forvaltningsloven ikke bør åpne generelt for å gi organisasjoner partsstilling, og at dette må ivaretas gjennom det enkelte saksbehandlingsskritt og særlovgivningen, jf. utredningen 13.6.4. Det vises til at det vil være vanskelig å avgrense hvilke organisasjoner som vil få partsstilling. Utvalget har i denne sammenheng påpekt at de administrative utfordringene kan løses ved å bestemme at partsstilling først inntrer når organisasjonene ber om det i den enkelte sak, tilsvarende det som skjer der organisasjonen klager over et vedtak i kraft av en regel om klagerett for andre enn partene i saken.

Akademikerne mener at det kan tenkes å oppstå tilfeller der en organisasjon har en legitim interesse av å ha partsstilling, uten at dette nødvendigvis er tenkt på i de enkelte saksbehandlingsskritt eller i særlovgivningen. I slike tilfeller mener Akademikerne det er behov for at organisasjonen kan be om inntreden som part i den enkelte sak, slik utvalget også peker på.

Akademikerne mener fordelene ved en slik adgang er mer tungtveiende enn ulempene. En løsning med å åpne opp for partsstilling for organisasjoner som ber om det, vil også gjenspeile organisasjoners adgang til partshjelp i sivilprosessen i en rettslig tvist for øvrig.

Tilsvarende mulighet for partsstilling bør også forvaltningsorganer kunne ha.

Delegering, NOU’ens kapittel 15

Akademikerne støtter utvalget i forslaget om å lovfeste regler om delegering innenfor statsforvaltningen. Vi oppfatter at det i hovedsak har fungert med en ulovfestet delegasjonsadgang, selv om rammene i noen tilfeller kan være uklare. Det er likevel slik at det har vært en betydelig vekst i statsforvaltningen de siste tiårene, særlig har det vært en omfattende oppgaveoverføring fra departementene til et stadig voksende byråkrati med direktorater og organer under departementsnivå. En slik struktur krever at det er gode rutiner for oppgavefordeling og delegering, herunder mulighet for å holde oversikt over hvor i hierarkiet myndighet og kompetanse er

plassert.

Vi er enig i forslaget til lovregulering, og støtter i tillegg mindretallets forslag til at det i utkastet § 25 andre ledd reguleres at delegasjonsvedtak i statsforvaltningen skal kunngjøres i Norsk Lovtidend (Lovdata). Dette sikrer en enkel tilgang på delegasjonsvedtak og hvor langt myndigheten til det enkelte organ strekker seg.

Inhabilitet, NOU’ens kapittel 16

Akademikerne er positiv til utvalgets forslag om i hovedsak å videreføre, men forenkle inhabilitetsreglene i gjeldende forvaltningslov § 6 første ledd ved flere språklige og strukturelle endringer, jf ny fvl. §§ 28-30. Vi støtter også forslagene om enkelte materielle endringer som at flere forhold skal føre til automatisk inhabilitet, blant annet at nært vennskap og uvennskap omfattes, jf. ny fvl. § 28. Ut fra hensynet til brukervennlighet foreslår vi at det i andre ledd bokstav a om «nær slektning» henvises til bestemmelsens femte ledd hvor selve definisjonen av «nær slektning» fremgår.

Utvalget foreslår også å innføre en karanteneperiode på ett år etter opphørt engasjement i ledende stilling eller verv i styrende organ, jf ny fvl. § 28 tredje ledd bokstav b. Vi mener det er positivt at det nå klargjøres hvor lenge inhabiliteten varer for de som har hatt ledende stilling eller verv i styrende organer i et foretak, en sammenslutning eller en stiftelse som er part i saken.

Vi mener videre det er riktig at det legges til den overordnede eller kollegialt organ å treffe den endelige avgjørelsen om underordnedes habilitet. Det vil som departementet påpeker uansett og fortsatt være slik at den enkelte selv vurderer og treffer avgjørelse i slike spørsmål frem til endelig avgjørelse foreligger.

Vi støtter også utvalgets vurdering om at nemndsmedlem som er valgt for å representere visse interesser i en nemnd, vanligvis ikke vil være inhabil til å behandle saker selv om man har en generell tilknytning til næringsinteresser eller andre særinteresser, jf. utredningen pkt. 16.6.7. Dette er i tråd med gjeldende rett.

Alminnelig informasjonsvirksomhet og veiledningsplikt,

NOU’ens kapittel 17

Akademikerne støtter de deler av forslaget som er en videreføring av gjeldende rett i nåværende forvaltningslov § 11 om veiledningsplikt.

Særlig om forslaget om rett til muntlig samtale

Utvalget foreslår i ny fvl. § 15 andre ledd en supplering av gjeldende veiledningsregler med et forslag om å lovfeste både en rett til muntlig samtale med en person i organet som ikke nødvendigvis er saksbehandleren, og at dette skal skje ved samtale i et personlig møte hvis dette er nødvendig for å få en forvaltningssak opplyst. I utredningen fremhever utvalget at det offentlige må «unngå at veiledningen kan bli

oppfattet som en forhåndsuttalelse eller et forhåndstilsagn om myndighetsutøvingen», jf. pkt. 17.3.6 på s. 252.

Forslaget om muntlig veiledning må ses i sammenheng med veiledningens innhold i § 14. Utvalget påpeker at veiledningen fortsatt skal omfatte en rekke forhold som blant annet «hvilke faktiske opplysninger som kan ha betydning for resultatet» så vel som «avveininger knyttet til organets skjønnsutøving», jf. utredningen pkt. 17.3.6 på s. 250 andre spalte.

Utvalgets vurderinger innebærer at saksbehandlerne i sin muntlige veiledning må ha et svært bevisst forhold til hvordan man veileder. Små nyanser i ordbruk kan få alvorlige forvaltningsrettslige så vel som erstatningsrettslige konsekvenser. Mange forvaltningsorganer mangler imidlertid tilstrekkelig fagkompetanse og/eller fagmiljøer, noe som vil gjøre en lovfestet rett til muntlig veiledning, særlig krevende. Det skal fremheves at mange mindre kommuner og offentlige enheter har få om ingen saksbehandlere med for eksempel juridisk fagbakgrunn. Vi viser her blant annet til TF-rapport nr. 473 fra 2019 Utredning om små kommuner, se særlig tabell 19 og figur 28. Rapporten er gjennomført av Telemarksforsking på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Å lovfeste muntlig veiledningsplikt med rett til personlige møter vil ikke bare være svært ressurskrevende for forvaltningen å oppfylle, men det vil også medføre større risiko for feil i veiledning. Videre vil man lett kunne overtre grensen mellom veiledning og saksbehandling. I praksis vil dette særlig kunne oppstå ved veiledning som må gis muntlig i saker av kompleks og omfattende karakter. Det vil ved muntlig veiledning i komplekse saker også kunne oppstå uenighet om hva det faktisk ble veiledet om.

Muntlig veiledning av en part er i mange sammenhenger nødvendig, men en lovfesting av en slik rett bør likevel avventes. Før det kan lovfestes en rett til muntlig veiledning, herunder med rett til personlige møter med forvaltningen, mener Akademikerne at det er helt nødvendig å gjøre noe med ressurssituasjonen og kompetansenivået i de deler av forvaltningen som mangler dette i dag. Det vil for eksempel kreve omfattende tiltak før forvaltningen kan pålegges større veiledningsplikter i komplekse enkeltsaker.

På denne bakgrunn mener Akademikerne at utvalgets forslag til ny fvl. § 15 andre ledd om veiledning i form av muntlig samtale, bør tas ut av bestemmelsen. Vi mener bestemmelsens første ledd om at forvaltningsorganet selv avgjør hvordan veiledningen skal gis, må være tilstrekkelig.

Digital saksbehandling og kommunikasjon, NOU’ens kapittel

18

Akademikerne mener generelt at utvalgets forslag til regler om digital saksbehandling og kommunikasjon ikke er tilstrekkelig proaktivt til å sikre at vi også fremover vil være på høyden med den digitale utviklingen. Vi vil også

påpeke at lovarbeid på dette området forutsetter tett samarbeid mellom teknologer og fagpersoner innen blant annet personopplysningsområdet.

Teknologinøytralitet

Utvalget uttrykker i kapittel 18 en ambisjon om å formulere teknologinøytrale regler. Samtidig mener utvalget det kan være nødvendig å gi visse føringer på enkelte punkt, og nevner som eksempel krav om at kommunikasjon skal skje i bestemte sikre kanaler. Akademikerne mener kravet om kommunikasjon i bestemte sikre kanaler er lite treffende. Det viktige er at kommunikasjonen er sikker, uavhengig av hvilke kanaler som benyttes. Det sentrale i den forbindelse er at avsender påser at kommunikasjonen skjer i ende til ende krypterte kanaler.

Helautomatiserte beslutningsprosesser

Både Lånekassen, NAV, Husbanken og Skatteetaten har innført helautomatiserte beslutningsprosesser. Her peker utvalget på at slike beslutningsprosesser gir store effektivitetsgevinster. Automatisering kan også bidra til økt likebehandling, og kan blant annet forhindre ulik praksis rundt om i landet. Samtidig vil det også kunne ha konsekvenser som lovgiver må være oppmerksom på, fordi det i mange tilfeller vil forutsette klare og forutsigbare regler. Det vil også kunne være viktig med standardisering av begreper mellom ulike regelverk som må kunne «snakke sammen».

Akademikerne støtter utvalgets vurderinger, samtidig stiller vi spørsmål ved om lovgivingen er tilstrekkelig proaktiv til å sikre at vi også fremover vil være på høyden med den digitale utviklingen.

Særlig om personopplysninger

I forvaltningen reiser helautomatiserte beslutningsprosesser særskilte spørsmål når det gjelder personopplysninger. EUs personvernforordning, særlig artikkel 22, stiller blant annet krav til hjemmel i nasjonal rett ved noen former for automatisert behandling av personopplysninger.

Utvalget har delt seg i et flertall og et mindretall om forslag til regler om helautomatisert behandling av personopplysninger, basert på en ulik tolkning av forordningens artikkel 22 og fortalen til denne. Flertallet mener at artikkel 22 stiller vilkår for behandling av personopplysninger som beskytter den registrerte, mens mindretallet er usikker på om artikkel 22 er et forbud eller en rettighet for den enkelte.

Akademikere støtter flertallet her, og mener det er mer betryggende med direkte krav om forskrift i de mer inngripende tilfeller. Det vil uansett være naturlig gjennom forskriftsbehandlingen å sette slike vilkår som mindretallet foreslår i lovteksten, for de mer inngripende tilfellene. Vi understreker at skjønnsmessige rettslige begreper ikke er egnet for helautomatiserte beslutningsprosesser, slik at selve den skjønnsmessige vurderingen av om noe er inngripende, ikke er egnet for helautomatisert behandling.

Dokumentasjon

Videre foreslår utvalget i utkastet til ny fvl. § 12 at det forvaltningsorgan som utvikler og tar i bruk helautomatiserte saksbehandlingssystemer skal dokumentere det rettslige innholdet i systemet. Dette er nødvendig for at borgeren og tilsynsorganer skal kunne føre kontroll med systemet og avgjørelser i medhold av det. Dokumentasjon av systemets innretning er også viktig i forhold til for eksempel automatiserte begrunnelser, hvor utvalget i utkastet til ny fvl. § 48 foreslår at det må gis et uttrykk som er forståelig for parten. Akademikerne støtter dette, men mener det ikke er tilstrekkelig bare å dokumentere det rettslige innholdet i automatiserte saksbehandlingssystemer. Det er helt nødvendig at også de tekniske løsningene kan dokumenteres. Vi foreslår at forslaget til ny fvl. § 12 første ledd første setning utformes med følgende justering (kursivert):

«Forvaltningsorganet skal dokumentere det rettslige innholdet og de tekniske løsningene som benyttes i automatiserte saksbehandlingssystemer.»

Utvalget foreslår videre at dokumentasjonen skal offentliggjøres hvis ikke annet følger av lov eller særlige hensyn taler mot det. Akademikerne er positive til at man så langt det er mulig bør sikre åpenhet rundt systemers innretning, men også at det i visse tilfeller må unngås for eksempel av hensyn til sikkerhet.

Kunstig intelligens

Når det gjelder kunstig intelligens, peker utvalget på at bruken av dette ennå ikke er vanlig i forvaltningens saksbehandlingssystemer. Utvalget understreker kun behovet for å være oppmerksomme på problemstillinger knyttet til kunstig intelligens i tiden som kommer, uten å foreslå noe konkret under dette punktet.

Akademikerne vil fremheve at utviklingen på dette feltet skjer fort, og viser for eksempel til at Statens Lånekasse for utdanning allerede er i ferd med å utrede bruken av kunstig intelligens i saksbehandling på deres felt.

Akademikerne vil for øvrig påpeke at kunstig intelligens forutsetter transparens og forklarbarhet. Føringer om etisk AI må legges inn i den kunstige intelligensen. Siden det er teknologer som her skal «oversette» de rettslige rammene til digitale løsninger, er det svært viktig med et tett samarbeid mellom ulike faggrupper, hvor teknologene må være inkludert.

Digital kommunikasjon til og fra forvaltningen

Utvalget mener målet bør være at borgeren skal kunne velge å kommunisere med forvaltningen i sikre og brukervennlige digitale kanaler, men at det foreløpig er for tidlig å oppstille en slik rett for den enkelte på grunn av store forskjeller i forvaltningens digitaliseringsgrad og deres forutsetninger for å utvikle tilfredsstillende løsninger. Dette er nok riktig, men samtidig mener Akademikerne at utvikling av digitaliserte løsninger slik at den enkelte borger kan ta kontakt på den mest hensiktsmessige måte for den enkelte, bør

prioriteres.

Foreløpig nøyer utvalget seg med å foreslå en bestemmelse i ny fvl. § 13 hvor det i første ledd understrekes at forvaltningsorganet skal være tilgjengelig og legge til rette for at den enkelte kan ta kontakt på sikker og effektiv måte. I annet ledd oppstilles en forskriftshjemmel som er betydelig forenklet fra gjeldende forvaltningslov. Akademikerne støtter dette.

Når det gjelder forvaltningens mulighet til å kommunisere digitalt med borgerne, går utvalget inn for at det fortsatt ikke skal være obligatorisk, og at man skal kunne reservere seg fra å motta informasjon, vedtak etc. digitalt.

Dette særlig av hensyn til en stor gruppe eldre mennesker som sliter med å tilpasse seg den digitale verden, samt borgere som befinner seg på steder uten internett eller har dårlig nettilgang. Akademikerne støtter dette.

Akademikerne vil likevel peke på vår erfaring med at statens bruk av «AltInn» samt kommunenes bruk av «Svar ut» når det skal sendes svar med sensitive personopplysninger til organisasjoner, ikke tilfredsstiller personvernreglene. Vi oppfordrer departementet til å følge opp dette.

Taushetsplikt og informasjonsutveksling, NOU’ens kapittel 19

Akademikerne støtter forslaget til endret ordlyd om hvem som har taushetsplikt, og konstaterer at dette ikke er ment å innebære endringer i gjeldende rett. Siden alle tredjepersoner som utfører tjenester for forvaltningen, som for eksempel foresatte i foreldreutvalg, følgelig fortsatt skal være omfattet av taushetsreglene, mener vi at hensynet til brukervennlighet tilsier at begrepet «tjenester» bør videreføres i ny § 32 første ledd, for eksempel slik; «Taushetsplikten gjelder enhver som skal utføre, utfører, har utført arbeid, tjeneste eller oppdrag for […]».

Akademikerne støtter videre forslaget til regler som gjør det enklere å forstå hva som omfattes av taushetspliktens begreper «personlige forhold» og

«drifts- og forretningshemmeligheter». Når det gjelder vurderingen av hva som er «drifts- og forretningshemmeligheter», er någjeldende vilkår svært ressurskrevende å håndtere siden det krever kunnskap om markedssituasjonen i forskjellige markeder. Det er derfor positivt at dette vilkåret nå foreslås erstattet med «forhold som det er grunn til å verne om», jf. ny fvl. § 34 andre ledd.

Akademikerne støtter at det lovfestes regler i ny forvaltningslov om deling av personopplysninger som gjør reglene i personvernforordningen bedre tilgjengelig og brukervennlig, jf. utredningen pkt. 19.12 og forslaget til ny fvl. §

36. Vi etterlyser imidlertid at overordnede kriterier for hva som skal regnes som «forvaltningsorgan» inntas i selve loven. For eksempel bør ikke en kommunes interne organisering av et større tjenesteområde bli avgjørende for delingsadgangen av opplysninger mellom enhetene innenfor dette tjenesteområdet.

Når det gjelder forslaget til ny fvl. § 36 tredje ledd om deling av

personopplysninger har vi merket oss at det foreslås et forholdsmessighetsvilkår for alle typer personopplysninger som går lengre enn forordningens krav for særlige kategorier av personopplysninger, jf. forordningen artikkel 9 nr. 2 bokstav g. Vi ser ikke bort fra at dette i enkeltsaker vil kunne medføre svært mange tid- og ressurskrevende konkrete vurderinger, jf også merknadene til § 36 tredje ledd i utredningen på s. 597. Vi konstaterer at dette vil øke behovet for flere saksbehandlere med juridisk eller annen akademisk kompetanse, jf. også pkt. 6.1.

Når det gjelder selve oppbygningen av ny fvl. § 36 mener vi at bestemmelsen kan oppleves lite forståelig når det gjelder forholdet mellom andre og tredje ledd. Andre ledd i § 36 omhandler både vilkår for deling av opplysninger etter § 33 (taushetsplikt om personlige forhold) og § 34 (drifts- og forretningshemmeligheter). Tredje ledd i § 36 omtaler at deling av opplysninger om personlige forhold bare kan deles på visse vilkår. Dette kan være egnet til å forvirre brukerne.

Hvilke enkeltavgjørelser skal det gjelde nærmere

saksbehandlingsregler for? Realitetsavgjørelser, NOU’ens kapittel 20

Akademikerne mener det er fornuftig å beholde enkeltvedtak som er et kjent begrep, og støtter flertallets forslag. Begrepet enkeltvedtak skal fremdeles fastsettes ved en kombinasjon av generelle kriterier og konkrete typetilfeller, hvor man i utkastet blant annet nevner avgjørelser om tildeling og opphør av tjenester og andre naturalytelser særskilt. Utvalget mener det er viktig å få dette inn i loven fordi det har vært usikkerhet rundt disse tilfellene.

Akademikerne støtter en tydeliggjøring av dette.

I definisjonen av enkeltvedtak er det i utkastet tatt inn et nytt kriterium, nemlig at enkeltvedtak er en avgjørelse «som avslutter saken helt eller delvis». Dette er ment å tydeliggjøre grensen mot avgjørelser som treffes før eller etter selve realitetsavgjørelsen i saken. Akademikerne støtter også denne tydeliggjøringen.

Enkeltvedtak om tjenesteforhold

Utvalget kommer også inn på avgjørelser knyttet til tjenesteforhold. Det foreslås å videreføre rettstilstanden slik den er i dag, hvor det avgrenses for enkeltvedtak om tilsetting mot reglene om begrunnelse, klage og omgjøring. Videre gjelder ikke reglene om klage når kommune eller fylkeskommune treffer vedtak om oppsigelse eller avskjed. Det drøftes om det samme bør gjelde oppsigelse og avskjed etter statsansatteloven. Utvalget kommer til at forvaltningsloven fortsatt skal gjelde i disse tilfellene, og blant annet er det fra flere utvalgsmedlemmer pekt på at da statsansatteloven ble vedtatt, ble det lagt til grunn at forvaltningsloven gjelder. Akademikerne støtter dette.

Akademikerne vil imidlertid oppfordre departementet til igjen å se nærmere

på overordnete konsekvenser av å ha et oppsplittet regelverk for statsansatte og ansatte i privat og kommunal sektor.

Forvaltningsorganets utredningsplikt, NOU’ens kapittel 21

Akademikerne støtter forslaget til ny § 44 om utredningsplikt og medvirkning fra parten.

Vi vil særlig trekke frem at det er positivt at utvalget foreslår at organet, i det omfang saken tilsier, skal ha en plikt til å vurdere alternative løsninger.

Utvalget har begrunnet forslaget blant annet ut fra et ønske om å begrense offentlig ressursbruk. Videre vil en slik løsning kunne være gunstig for private som alternativ til et fullstendig avslag, eller det å få et mer vidtgående pålegg enn nødvendig, jf. utredningen pkt. 21.4.2. Akademikerne støtter dette.

Vi vil også trekke frem forslaget om at utredningsplikten skal gå så langt som det er tilstrekkelig for å avgjøre saken på forsvarlig måte. Slik vi ser det er det viktig at utredningsplikten tar hensyn til sakens karakter, slik at det både kan ses hen til behovet for rask avgjørelse, sakens viktighet, om vedtaket senere kan endres, eller om tilstanden er irreversibel. Forslaget ivaretar etter vår vurdering disse ulike hensynene.

Informasjon, medvirkning, innsyn mv, NOU’ens kapittel 22

Akademikerne støtter utvalgets forslag om en ny bestemmelse om plikt til å varsle på nytt om saken endrer karakter vesentlig over tid. Selv om det kan diskuteres om det uansett ville gjelde et slik krav som følge av utredningsplikten i utkastet § 44, er vi enig i at dette reguleres eksplisitt.

Innsynsrett

Akademikerne støtter ikke utvalgets forslag om å flytte partenes innsynsrett til offentleglova, og dermed også endre navnet på loven til innsynslova. I dagens lov er partsinnsyn særlig regulert i §§18 og 19, og er en viktig del av de særlige rettigheter som gjelder for en part i forvaltningssaker.

Vi har forståelse for utvalgets argument om å samle all regulering av innsyn i én lov, og at det kan forenkle saksbehandlingen ved at forvaltningen kan forholde seg til offentleglova (innsynslova) ved alle begjæringer om innsyn. Vi er imidlertid ikke enig i at forholdet mellom partenes og allmennhetens innsynsrett vil fremkomme klarere ved å samle alt på ett sted. Akademikerne mener tvert imot at partsinnsyn henger så tett sammen med de øvrige rettighetene en part har etter forvaltningsloven, at å ta ut reglene om partsinnsyn tvert imot kan medføre uklarhet om en parts rettigheter.

Vi mener det er viktig at en parts rettigheter overfor forvaltningen er samlet i en lov med tilhørende forskrift. Hensynet til at en part uten juridisk kompetanse lett skal kunne sette seg inn i sine rettigheter bør veie tyngre enn en mindre forenkling for forvaltningen. Forvaltningen må kunne forventes å kunne forholde seg til flere lover på en helt annen måte enn en

privat part kan.

Etter vår oppfatning er det ikke åpenbart at det lovteknisk passer best å behandle en parts rettigheter i offentleglova (innsynslova), i alle fall ikke slik forslaget foreligger. En part vil ha større rett til innsyn enn allmennheten.

Dette fremkommer på en litt bakvendt måte ved at unntakene i offentleglova (innsynslova) § 13 ikke skal gjelde for parter. Videre får forvaltningsorganet flere unntakshjemler for partsinnsyn i innsynslova, og dette løser utvalget ved å utvide retten til merinnsyn i § 11. Vi mener det er unntak fra innsynsretten som skal reguleres, ikke selve innsynsretten i en skjønnsmessig vurdering etter § 11.

Vi mener også at navneskiftet er uheldig. Offentleglova er en lov som har til hensikt å sikre offentlighet, innsyn og åpenhet om forvaltningens virksomhet. Betegnelsen innsynslova fremstår som mer begrensende og er etter vår oppfatning ikke dekkende for den betydning og formål loven og begrepet "offentlighet" har i allmennheten i dag.

Vedtaksform, begrunnelse og underretning, NOU’ens

kapittel 23

Akademikerne er i hovedsak enig i utvalgets forslag til regulering av vedtak, begrunnelse og underretning. At saksbehandlingen, herunder vedtak, skal være skriftlig er ikke bare en velbegrunnet formregel, men bidrar til en forsvarlig saksbehandling og sikrer notoritet.

Vi er også enig i hovedregelen i utkastet § 47 andre ledd om at saksbehandlers navn skal fremgå av vedtaket. Det er viktig at den vedtaket retter seg mot kan ha anledning til å ta kontakt med rette vedkommende i forvaltningsorganet for å få veiledning. Det er imidlertid helt nødvendig å regulere unntak fra dette utgangspunktet. Saksbehandlere som forvalter et regelverk på vegne av felleskapet skal forholde seg lojalt til lovgiver. Dette kan på mange områder innebære at man kommer i konflikt med privatpersoner som er uenig i lovverket. Dette kan være krevende og belastende. Ved å oppgi saksbehandlers navn vil vedkommende "personifisere" det offentliges avgjørelse i saken.

Vi mener unntaket er blitt for snevert. Det gjelder i alle fall dersom man skal legge til grunn det utvalget legger i formuleringen "tungtveiende grunner". På side 350 i utredningen legges det til grunn at terskelen for ikke å oppgi saksbehandlers navn skal være høy. Skjerming kan skje om det er snakk om mistanke om fare for saksbehandlerens liv eller helse, eller det av annen grunn er utilbørlig å opplyse om saksbehandlerens navn. Det er uklart hva man legger i "annen utilbørlige grunn", men etter vår oppfatning må i alle fall sjikane og trusler innbefattes uten at det nødvendigvis er fare for liv og helse.

I utkastet § 48 foreslås det å lovfeste dagens praksis med at begrunnelsen av et vedtak må tilpasses til hvor inngripende vedtaket er, dvs. et relativt

begrunnelseskrav. Akademikerne er enig i en slik lovfesting, men presiserer at det ikke må innebære at kravet til begrunnelse for de mindre inngripende vedtakene blir for redusert.

Vi støtter også skjerpingen av kravet om å redegjøre for forvaltningens skjønn, ved at man erstatter "bør" med "skal". I utkastet § 48 andre ledd bokstav a som omhandler kravet til å oppgi faktiske omstendigheter, bruker man formuleringen "hatt mye å si" om hvilke omstendigheter som skal oppgis. Formulering i gjeldende lov er "de faktiske forhold vedtaket bygger på". Det fremgår ikke at man har ment å endre innholdet i bestemmelsen. Vi synes ikke formuleringen er god, og mener dagens ordlyd bør videreføres.

Vi støtter skjerpingen av kravet til underretning fra "så snart som mulig" til straks" i forslaget § 49. Vi har ingen innvendinger til hva underretningen skal inneholde, men er i tvil om formuleringen "[h]vis det kan være aktuelt" i utkastet § 50 andre ledd. Så lenge bestemmelsen regulerer en rett, jf. "skal", som utløses dersom vilkåret oppfylles, bør det være rimelig klart hva som ligger i "kan være aktuelt". Dette er ingen kjent rettslig standard, og selv om meningen kanskje er å ha et enkelt språk, mener vi det er uklart hva som ligger i vilkåret.

Klage, NOU’ens kapittel 24

Utvalget viderefører i stor grad gjeldende rett, og Akademikerne støtter i hovedsak de endringer og klargjøringer som foreslås i lovteksten.

Akademikerne viser til, og støtter, utvalgets vurdering av at hovedmodellen for klagebehandling bør være at nærmeste overordnede organ er klageinstans. Vi registrerer imidlertid at det de siste årene har blitt opprettet et stort antall klagenemnder, og det kan nok være et spørsmål om hvilken ordning som i realiteten etter hvert vil være normalordningen. Vi antar at det er usikkert hvorvidt de argumenter utvalget fremfører for at overordnet organ som utgangspunkt bør være klageinstans, faktisk vil være avgjørende når myndighetene i fremtiden vil vurdere eventuelle nye klageorgan/nemnder. Erfaringsmessig ser vi at andre forhold, som økonomi og geografi, spiller vel så stor rolle.

Utvalget drøfter spørsmålet om statlig overprøving av kommunale vedtak grundig, både om det skal være adgang til dette, og i tilfelle hvor omfattende overprøvingsretten skal være. Utvalget har valgt å videreføre ordningen med at departementet er klageorgan for vedtak fattet i kommunestyre og fylkestinget (utkastet § 54 tredje ledd) Videre presiseres det tydeligere i forslaget til ny fvl. § 54 fjerde ledd at det også er statlig klagebehandling der dette er bestemt i lov eller vedtaket er truffet etter delegering fra statlig myndighet. Dette er etter vårt syn ryddige regler som bør ivareta både hensynet til kommunalt selvstyre og hensynet til en helhetlig forvaltning av nasjonale mål.

Videre har utvalget grundig vurdert hvilken kompetanse det statlige

klageorganet skal ha ved overprøving av kommunale og fylkeskommunale vedtak. Akademikerne er enig med utvalget om full overprøving hva gjelder både de faktiske forhold og rettsanvendelsen.

Hva gjelder prøving av skjønnsutøvelsen har utvalget delt seg i et flertall og flere mindretall. Akademikernes støtter forslaget til mindretallet (Halvorsen) om å videreføre gjeldende rett siden 1.1.2018. Dette forslaget innebærer at den statlige klageinstansen skal "legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av forvaltningsskjønnet", jf. utredningen på s. 35. Når det lokale selvstyret gis stor tillitt forutsetter det rekruttering av kompetente saksbehandlere med god kjennskap til det forvaltningsrettslige rammeverket, så vel som annet juridisk rammeverk. Vi ser ikke bort fra at det på sikt kan bli nødvendig med innstramninger i bestemmelsen, dvs. til det andre mindretallsforslaget (Backer og Sollie), avhengig av hvilke erfaringer man får når bestemmelsen har fått virke over noe lengre tid. Vi ber departementet gjennomføre en evaluering av denne bestemmelsen om noen år.

Retting og omgjøring, NOU’ens kapittel 25

Akademikerne støtter forslaget om nye bestemmelser om mulighet til å rette klare feil i et vedtak, både der det skjer på forvaltningens eget initiativ og etter begjæring fra en part. Fra helseretten har man erfaring med regler om retting og sletting av pasientjournaler. I disse sakene oppleves det ikke sjeldent at det kan oppstå spørsmål om hva som skal legges til grunn som riktige opplysninger. Selv om det ikke er regulert, legger vi til grunn at det er forvaltningsorganet som avgjør hvorvidt det foreligger en "klar feil".

Eventuelt kan det være aktuelt å tydeliggjøre lovteksten.

Vilkår for omgjøring av underinstansen er regulert i utkastet til ny fvl. § 62. Lovteksten om ugyldige vedtak fremstår som noe uklar ved at det både er behandlet i § 62 første ledd bokstav a som er en "kan"-regel, og i siste ledd som en "skal"-regel.

I første ledd lister man opp eksempler på situasjoner hvor forvaltningsorganet kan omgjøre sitt eget vedtak, og her nevnes i bokstav a at «vedtaket er ugyldig». I annet ledd står det ganske enkelt «[e]r vedtaket ugyldig, skal forvaltningsorganet omgjøre det». Her virker det som om første og annet ledd er motstridende, da det av første ledd bokstav a følger at forvaltningsorganet kan omgjøre vedtaket ved ugyldighet, mens det av annet ledd følger at forvaltningsorganet skal omgjøre ved ugyldighet. I tillegg er det grunn til å stille spørsmål ved hvorfor forvaltningsorganet skal omgjøre et vedtak som etter § 74 er ugyldig og «ikke får virkning etter sitt innhold».

Akademikerne mener på bakgrunn av dette at utvalgets forslag til ny fvl. § 62 må endres slik at det blir klarere og mer konsistent. En måte å gjøre dette på kan være å fjerne bokstav a i forslaget til ny § 62 første ledd i kombinasjon med en ny andre setning i § 62 andre ledd (kursivert): «Er vedtaket ugyldig

skal forvaltningsorganet omgjøre det. Omgjøringsplikten gjelder ikke dersom vilkårene for å opprettholde et ugyldig vedtak foreligger etter § 74 første ledd siste setning, eller fordi det blir godkjent etter en saksbehandling som retter opp feilen.»

Forvaltningens avtaler, eierrådighet og faktiske handlinger,

NOU’ens kapittel 27

Utvalget foreslår en endring som innebærer at bare reglene om inhabilitet og taushetsplikt (i utkastet til ny fvl. kapittel 4 og 5) skal gjelde når forvaltningen inngår avtaler eller inngår andre privatrettslige disposisjoner. Dette er formulert i utkastet § 4 andre ledd ved at når forvaltningsorgan handler på privatrettslige grunnlag, for eksempel ved å inngå avtaler, gjelder bare lovens kapittel 4 og 5. Lovteksten skiller ikke mellom ulike typer avtaler, og medfører at dette utgangspunktet gjelder uansett hvor stort innslag av offentligrettslig myndighetsutøvelse som ligger i avtalen.

Konsekvensen av utvalgets forslag er at forvaltningslovens regler om saksbehandling, klage, ugyldighet etc. ikke skal gjelde ved avtaleinngåelser, og at en avtalepart henvises til kontraktsretten om man har innsigelser mot måten avtalen er inngått, eller innholdet i den. Bare lovens kapittel om habilitet og taushetsplikt gjelder.

Akademikerne er kritisk til at utvalget har valgt å behandle nesten alle avtaler det offentlige inngår likt, uavhengig av hvilken grad av myndighetsutøvelse som ligger i avtalen. Vi mener at en rekke avtaler har en så sterk offentligrettslig dimensjon over seg, at de ikke kan reguleres på samme måte som de rent privatrettslige avtalene.

Akademikerne er enig i utvalgets innretning så langt det gjelder avtaler av rent privatrettslig karakter. Dette er avtaler som etter sin art kunne vært gjort mellom to privatpersoner. Vi er også enig i at ensidige disposisjoner med grunnlag i statens eierrådighet likestilles med slike privatrettslige avtaler, og dermed kun omfattes av reglene om inhabilitet og taushetsplikt.

Vi er imidlertid kritisk til at lovens regler om saksbehandling og enkeltvedtak ikke får anvendelse på de avtaler som inngås som en del av den offentlige myndighetsutøvelsen. Vi ser at det innenfor denne gruppen avtaler også er stor variasjon, og at innslaget av offentlig myndighetsutøvelse kan være større eller mindre. Det er mulig at man også innenfor denne kategorien kan avgrense hvor langt loven skal gjelde, men for avtaler som gjelder utføring av lovpålagte eller andre offentlige oppgaver mener vi forvaltningsloven bør gjelde i sin helhet, slik også Høyesterett har lagt til grunn.

Vi viser til at anskaffelsesregelverket med sine strenger saksbehandlingskrav vil gjelde for en god del av disse avtalene. Her vil hensynet til forvaltningsrettslige prinsipper og rettsikkerhet ivaretas. For avtaler som ikke omfattes av dette regelverket, men som i innhold og art kan være ganske tilsvarende de som omfattes, vil det kun være alminnelige

kontraktsrett som gjelder. Med unntak av avtaler som inngås i forbrukerforhold, skiller i liten grad kontraktsretten mellom avtaler som inngås av parter med jevnbyrdig styrke, og der det er stor ubalanse i styrkeforholdet. For avtaler som inngås med det offentlige vil de aller fleste private parter være den "svake" part. Særlig vil det gjelde der en enkeltperson eller liten virksomhet inngår tjenesteavtaler med det offentlige. Reglene i forvaltningsloven bidrar til rettsikkerhet for tjenesteleverandøren på en helt annen måte enn etter kontraktsretten.

Utvalget har selv trukket frem driftsavtaler som inngås etter helse- og omsorgstjenesteloven. Vi mener at dette er gode eksempler på avtaler der det offentlige helt klart utøver offentlige myndighet ved avtaleinngåelse. Det offentlige, dvs. kommunen, beslutter her å tildele et begrenset gode til en tjenesteyter som i henhold til tillatelsen er forpliktet til å levere spesifikke ytelser innenfor et offentlig system. At tildelingen skjer gjennom en avtale er først og fremst et uttrykk for at tillatelsen inngås frivillig. De nærmere vilkårene for tjenesten er i liten grad gjenstand for forhandlinger, og for denne gruppen tjenesteytere er økonomien for avtalepartens virksomhet også styrt av offentlige reguleringer. Det er en sterk forvaltningsdimensjon ved inngåelsen av denne typen avtaler, og det er helt andre rettssikkerhetshensyn som gjør seg gjeldende enn i kontraktsretten.

I utredningen på side 445 argumenterer utvalget med at det ikke er grunn til å gi reglene om enkeltvedtak anvendelse for tjenesteavtalene "som ikke i seg selv innebærer utøving av offentlig myndighet". Det er uklart hva utvalget her mener. Dersom det er slik at det bare er avtaler som gir avtaleparten rett til å utøve offentlige myndighet som skal omfattes av forvaltningslovens regler, er vi uenig i dette. Poenget er etter vår oppfatning at inngåelsen av en avtale mellom det offentlige og en privat part i seg selv innebærer offentlig myndighetsutøvelse, og at slike avtaler derfor som hovedregel bør omfattes av forvaltningsloven.

Sakskostnader, NOU’ens kapittel 29

Utvalgets flertall foreslår å oppheve retten etter nåværende lov § 36 til å få dekket sakskostnader når en klage fører frem.

Akademikerne ser at dette kan medføre negative konsekvenser for parter med manglende ressurser til å forstå, opplyse og argumentere for egen sak i klageomgangen. Akademikerne støtter derfor mindretallets forslag om at en part fortsatt skal få dekket sine sakskostnader når et vedtak endres til gunst for parten. Forslaget innebærer likevel en innstramming. Et mindretall (Backer og Fagernæs) foreslår at kostnadene begrenses til offentlige salærsatser. Dette vil begrense det offentliges kostnader som hittil har vært ubegrensede så lenge et vedtak har blitt endret til gunst, og fremstår som et rimelig krav.

I tillegg foreslår et mindretall (Backer og Fagernæs) at dekning av

sakskostnader kun skal gjelde klagevedtak, og således at man ikke har krav på dekning av sakskostnader dersom underinstansen endrer vedtaket etter klage. Begrunnelsen er at underinstansen skal få mulighet til å rydde opp i sine egne feil uten at de blir ilagt kostnadsansvar. Dette fremstår som en litt merkelig begrunnelse så lenge klagen har vært den utløsende faktoren for at underinstansen har gått gjennom saken på nytt og endret sitt vedtak.

Akademikerne støtter derfor det mindretallet (Innjord) som foreslår at sakskostnadsregel også skal gjelde de tilfellene hvor underinstansen endrer sitt vedtak etter klage.

Et mindretall (Backer og Fagernes) går inn for at det fortsatt skal være et krav om at kostnadene var nødvendige for å få endret vedtaket. Ved vurderingen bør det tas utgangspunkt i hvilke kostnader som var objektivt nødvendige for å få endret vedtaket, supplert med en vurdering av hvilke kostnader en aktsom part med rimelighet hadde grunn til å tro var nødvendige.

Akademikerne støtter dette.

Nemnder og uavhengige forvaltningsorganer, NOU’ens kapittel 30

Akademikerne er positiv til et kapittel med generelle nemndsbestemmelser i forvaltningsloven og hvor disse kan suppleres med mer tilpassede regler i særlovgivning til den enkelte nemnd/organ.

Akademikerne vil imidlertid knytte noen kommentarer til utvalgets syn hva gjelder at nemnder skal ha valgfrihet når det gjelder tilstedeværelse ved møteavvikling, jf. utredningen pkt. 30.6.2. Akademikerne mener mer overordnede hensyn knyttet til klima og miljø så vel som effektivitet må tas inn i en konkret helhetsvurdering som bør foretas når oppmøteplikt skal vurderes. De tekniske løsningene for alternative møteformer er nå godt utviklet. Vi mener hovedregelen må være at bruk av fjernmøteteknologi skal være et alternativ til fysisk oppmøte om ikke sakens karakter/kompleksitet tilsier noe annet. Vi mener at dette bør lov- eller forskriftsreguleres.

Forskrifter, NOU’ens kapittel 31

Akademikerne støtter utvalgets forslag til regler om utredningsplikt, kunngjøring av forberedelse av en forskrift mv. Det at man presiserer en regel i utkastet til ny fvl. § 88 tredje punktum om åpne høringer for alle, gjør at organisasjoner, interessegrupper og enkeltpersoner ikke er avhengig av at forvaltningsorganet definerer dem som relevante etter første og annet punktum i bestemmelsen, for å kunne bli hørt. Dette, i kombinasjon med kunngjøring av arbeid med en forskrift eller endringsforskrift av vesentlig betydning, er viktig for å sikre at alle interesser blir hørt.

Uavhengige forvaltningsorganer, NOU’ens kapittel 32

Utvalget foreslår nye regler for særskilte klagenemnder opprettet i eller i medhold av lov, og det gjelder kun nemnder som har klagebehandling som sin oppgave. Disse nemndene kan ikke instruere i den enkelte sak uten

hjemmel i lov, og kan heller ikke omgjøre et vedtak uten at det er påklaget.

Det kan fremstå som noe merkelig at man her foreslår regler som kun skal gjelde organer i statsforvaltningen. Det er det imidlertid også på andre områder i loven, fordi statsforvaltningen og kommuneforvaltningen bygger på ulike rettsregler. Akademikerne er likevel av den oppfatning at det er nyttig å tydeliggjøre rettstilstanden til uavhengige organer og nemnder i statsforvaltningen, og at disse reglene hører hjemme i forvaltningsloven.

Akademikerne støtter derfor dette forslaget.

Overtredelse av forvaltningsloven. Ugyldighet og sanksjoner, NOU’ens kapittel 33

Akademikerne støtter utvalgets forslag om en tydeligere regel om ugyldighet i utkastet § 74.

Lovfesting av den ulovfestede forvaltningsretten, NOU’ens

kapittel 34

Akademikerne støtter utvalgets forslag til ny fvl. kapittel 6 (§§ 40 og 41) hvor det foreslås å lovfeste deler av den ulovfestede forvaltningsretten. Dette gjelder deler av læren om myndighetsmisbruk samt vilkårslæren.

Vi konstaterer at utvalgets forslag ikke er ment å innebære noen realitetsendringer i den ulovfestede retten, jf. utredningen pkt. 34.6. Vi er enig med utvalget i dets vurderinger om at pedagogiske hensyn tilsier en lovfesting, samt at slik lovfesting også indirekte vil ivareta rettssikkerhetshensyn, jf. utredningen pkt. 34.4.

Med vennlig hilsen,

Akademikerne Astrid M. Svele seniorrådgiver