Akademikerne viser til Arbeids- og sosialdepartementets høringsbrev datert 23. juni, 2020. Her følger vårt høringsinnspill til forslaget om å fjerne plikten til å fratre ved aldersgrensen for personer med lavere aldersgrense enn den øvre aldersgrensen i staten.

Forslaget innebærer endringer i aldersgrenseloven og sykepleierpensjonsloven slik at personer med særaldersgrense 60, 63 eller 65 år får rett til å fortsette i stillingen etter aldersgrensen. Med de foreslåtte lovendringene får disse personene med særaldersgrense rett til å fortsette i stilling fram til den øvre aldersgrensen på 70 år, på linje med statsansatte uten særaldersgrense.

Akademikerne støtter forslaget, men har merknader. Å fjerne plikten til å fratre samtidig med at retten til å fratre ved særaldergrensen opprettholdes, betyr at dagens rettigheter utvides. Det er bra. Det er imidlertid uheldig at en varig løsning for å kompensere personer som fratrer ved særaldergrensen økonomisk, ikke er på plass. Selv om retten til å fratre ved særaldersgrensen videreføres, vil den for mange ikke være reell med gjeldende pensjonsregler.

Etter pensjonsreformen bygger både folketrygden og ny offentlig tjenestepensjon på prinsippet om at den ansatte skal jobbe lengre enn tidligere. Da må det også være anledning til å arbeide så lenge at den enkelte kan kompensere for effekten av levealdersjusteringen og opprettholde pensjonsnivået. I den sammenheng mener Akademikerne at den øvre aldersgrensen på 70 år i staten må endres til 72 år slik at den samsvarer arbeidsmiljølovens ordinære aldergrense. Når aldersgrenseloven nå foreslås endret, burde den øvre aldersgrensen i staten samtidig vært hevet. På sikt mener vi at også den øvre aldersgrensen bør avvikles.

Nærmere om våre vurderinger

Økningen i levealder medfører at alle må arbeide lengre i fremtiden. Det er derfor viktig at arbeidsgiver i mye større grad enn i dag legger til rette for at ansatte kan stå lenge i stilling. Dette er viktig for at den ansatte skal oppnå en pensjon man kan leve av. Eldre arbeidstakere har verdifull erfaring som vil være viktig for virksomhetene. Tilrettelegging, involvering og en lokal seniorpolitikk som sikrer de ansatte kompetanseutvikling og rett til tilpasset arbeid, vil skape et sikkerhetsnett og trygghet for de som i fremtiden må jobbe lengere enn de ansatte som går av med pensjon i dag.

Det er i dag store grupper offentlig ansatte med særaldersgrense. Endringene som foreslås i denne høringen er ikke en konsekvens av at særaldersgrensene har blitt vurdert på nytt. Det finnes arbeid med krav til utførelse, som gjør at det fortsatt bør være adgang til å fratre tidligere. Dersom særaldersgrensene skal vurderes så må konsekvenser av dette utredes grundig. Det er ulike behov i ulike yrker. Akademikerne mener imidlertid at det ikke er opplagt at alder alene er relevant som grunnlag.

Akademikerne mener prinsipielt at stillingsvernet skal være aldersuavhengig og at ingen skal ha plikt til å fratre på grunn av alder, heller ikke der det er særaldersgrenser. Slik vi forstår lovforslaget er dette ikke ment å gjøre det enklere for arbeidsgivere å si opp ansatte, men å gjøre oppsigelsesvernet sterkere ved frivillig å kunne stå lengre i arbeid. For ansatte som ønsker å fortsette å arbeide utover særaldersgrensen, vil arbeidsgiver uansett måtte forholde seg til den lovbestemte tilretteleggingsplikten. I de unntakstilfeller tilrettelegging for videre arbeid ikke er mulig mener vi arbeidstakerne må kompenseres økonomisk for dette. Dette er helt sentralt så lenge det ikke finnes kompenserende elementer i tjeneste pensjons ordningen ved pålagt fratreden før den øvre aldersgrensen. Vi mener en plikt til reell økonomisk kompensasjon for tidligere fratreden i så fall må lov- eller forskriftsfestes.

Departementet skriver at det i noen tilfeller vil være behov for å tilby andre arbeidsoppgaver (kap. 5, s.10). Slik vi forstår det, vil dette kunne utvide arbeidsgivers plikt til å tilrettelegge for fortsatt arbeid for de som ønsker å fortsette utover særaldersgrensen. Vi ser at dette kan være en løsning både for å ivareta arbeidsgivers, men også enkelte arbeidstakeres behov. Vi har i den forbindelse behov for å peke på at andre arbeidsoppgaver må være relevante. Vi forutsetter at kompetansen kan utnyttes også etter at arbeidsoppgavene er endret og at økonomiske betingelser derfor kan videreføres på tilsvarende nivå. Det er nødvendig for at det skal være en mulighet å fortsette. Alternativt blir det igjen behov for at arbeidsgiver kompenserer endringen.

Departementet skriver at dersom arbeidsgiver ikke kan tilby alternative arbeidsoppgaver til slike grupper, kan det heller ikke være en ubetinget rett til å fortsette ansettelsesforholdet (kap. 5, s. 12). Som nevnt ovenfor mener vi en eventuell innskrenkning i retten til å fortsette fram til den øvre aldersgrensen må utløse økonomisk kompensasjon fra arbeidsgiver.

Departementet skriver at alder kan svekke kognitive og fysiske egenskaper, og det kan være behov for at arbeidsgiver har en mulighet til å avslutte arbeidsforholdet i særskilte tilfeller (kap. 6.2, s. 13). Det er krevende å se at en gitt alder i seg selv skal være et tilstrekkelig grunnlag for å sette grenser for når arbeidstaker kan utføre sine arbeidsoppgaver tilfredsstillende eller ikke. Det er også krevende å se at ansatte som i dag har særaldersgrense skal være i en annen situasjon enn øvrige ansatte når det gjelder eventuell alderspåvirket endring av kognitive og fysiske egenskaper.