Mottaker: Kunnskapsdepartementet
Mottakers saksnr.: 20/3474
Tema: Forskning og utdanning
Høringen svarer på: Høring - Bedre velferdstjenester for barn og unge som har behov for et sammensatt tjenestetilbud (Samarbeid, samordning og barnekoordinator)
Dato for vårt høringssvar: 27. oktober, 2020

Akademikernes høringssvar- Bedre velferdstjenester for barn og unge som har behov for et sammensatt tjenestetilbud (Samarbeid, samordning og barnekoordinator)

Hovedpunkter i Akademikernes innspill:

· Det er nødvendig med et bedre samarbeid mellom velferdstjenestene, også mellom tjenester plassert på forskjellig forvaltningsnivå.

· Akademikerne støtter en generell samarbeidsplikt, men mener samarbeidsplikten må ligge på forvaltningsnivå, ikke på tjenestenivå, selv om samarbeidsutøvelsen ligger på tjenestenivå.

· Nye plikter og oppgaver til tjenestenivåene må følges av tilsvarende økte ressurser/og nødvendig kompetanseheving. Dette vil særlig bli et behov i kommunene.

· Barnekoordinatorens rolle og myndighet må tydeligere presiseres gjennom forskrift.

· Det må i tannhelsetjenesteloven tas inn tilsvarende bestemmelser om samarbeidsplikt, samarbeidsavtaler, og oppmerksomhetsplikt som i de andre berørte lovene

· Innspill til behandling av personopplysninger gis i tråd med høringssvar til NOU 2019: 5 Ny forvaltningslov.

Akademikerne viser til brev av 30. juni 2020 Høring – Bedre velferdstjenester for barn og unge som har behov for et sammensatt tjenestetilbud (Samarbeid, samordning og barnekoordinator). Saken har vært på høring i Akademikernes medlemsforeninger, og har blitt behandlet i Akademikernes styre.

Bedre samarbeid mellom velferdstjenestene, også mellom tjenester plassert på forskjellig nivå

Manglende helhetsperspektiv på brukerbehov fremheves ofte som et hovedproblem for bedre velferdstjenester. Sammenheng i velferdstjenestene er en viktig forutsetning for å forebygge utenforskap i utdanning og senere deltagelse i arbeidslivet. Forslaget innebærer en mer formalisert plikt til samarbeid. Barnet eller ungdommens behov skal være avgjørende for plikten til å samarbeid, ikke etatenes egne behov.

Plikten til å samarbeide må derfor omfatte både kommunale, fylkeskommunale og statlige velferdstjenester. I tillegg mottar en del barn tjenester fra private aktører, og departementene mener samarbeidsplikten også skal gjelde for friskoler og private barnehager.

Et slikt samarbeid vil være positivt for brukerne og vil sannsynligvis også gi en bedre ressursutnyttelse. Akademikerne støtter derfor hovedgrepene i forslaget om å legge bedre til rette for samarbeid mellom velferdstjenestene, også mellom velferdstjenester plassert på forskjellig nivå.

Samarbeidsplikt

Samarbeidspliktene er i hovedsak foreslått lagt til tjenestenivåer innad i kommune, fylkeskommune og stat (helseforetakene). Akademikerne mener det er viktig å presisere at plikten ligger på kommunens ledelse, som har ansvaret med å påse at kommunens tjenester utføres i henhold til denne. Til tross for at det i notatet påpekes at «plikten til å samarbeide legges til tjenestenivåer innad i en kommune betyr ikke kommunens ledelse har blitt fratatt ansvaret» mener Akademikerne at forslaget i sin nåværende form kan føre til en uheldig ansvarsutglidning og - pulverisering. Spesielt i en situasjon der kommunene kan ha forskjellige interne strukturer og hvor enkelte tjenester utføres av private aktører eller gjennom interkommunale samarbeid må det være tydelig at plikten ligger på kommunen sentralt. Det må også stilles spørsmål ved i hvilken grad det kan forventes at alle landets kommuner har kapasitet og kompetanse til å ta den samordningsrollen de blir pålagt, samt hvordan plikten følges opp.

Ressurstilgang og kompetanseheving

Utvidelse av samarbeidsplikten, både til å omfatte flere aktører og til flere aktører den enkelte skal samhandle med, vil også medføre merarbeid i velferdstjenestene. Dette må også følges av tilstrekkelig ressurser. Eksempelvis blir skolen pålagt å samarbeide med andre tjenesteytere for at eleven skal få et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Gjennom dette er skolen, i praksis ofte undervisningspersonalet, pålagt ytterligere plikter uten at tilstrekkelige ressurser tilføres. Tilsvarende problemer kan man se for seg i andre deler av kommunens velferdstjenester, der fagpersoner blir satt til koordinerings- og samordningsoppgaver på bekostning av eller i tillegg til de eksisterende oppgavene. Samtidig vil det stille nye krav til kompetanse, tverrfaglig samarbeid og kapasitet. Ikke minst gjelder dette for kommunene som allerede har en betydelig kompetanseutfordring. Nye oppgaver som pålegges fagpersonalet, utover eksisterende oppgaver, må derfor kostnadsberegnes og det må tas høyde for nødvendig kompetanseheving hos fagpersonalet.

Barnekoordinatorens rolle og myndighet

Akademikerne støtter forslaget til en rett til barnekoordinator for foreldre/foresatte til barn med eller foreldre som venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne. Samtidig ser vi at barnekoordinatorens rolle og myndighet, slik den er beskrevet i forslaget, ikke fremstår tilstrekkelig avklart. Som det står i forslaget så skal koordinatoren kunne pålegge samarbeid, men har ikke myndighet til å ta beslutninger for den enkelte velferdstjeneste, eller overprøver fagpersoner eller linjeledere. Koordinatoren har heller ingen selvstendig plikt til å sørge for at barnet og familien får nødvendig oppfølging i form av konkrete tjenester fra helse- og omsorgstjenesten eller andre velferdstjenester.

I høringsnotatet redegjøres det for at begge de lovpålagte koordinatorordningene, altså den som allerede eksisterer i dag samt nå denne nye retten til barnekoordinator, i mange situasjoner kan være de samme personene og at de også kan ha mange av de samme oppgavene uavhengig av om de er koordinator eller barnekoordinator for ulike pasienter, brukere eller deres familier.

Akademikerne mener det vil være nødvendig med en nærmere omtale av hvem som i praksis kan ta på seg ansvaret for å være barnekoordinator. Erfaringsvis er det allerede en utfordring å finne personer som pr i dag er villige til å ta på seg koordinatoransvaret som følger av retten til individuell plan, jf pasient- og brukerrettighetsloven §2-5. Akademikerne mener derfor det er nødvendig med føringer for hvem som kan og skal påta seg dette ansvaret, samt om det er medarbeidere i de kommunale tjenestene som har et ansvar for barn og unge som vil få et ansvar for å påta seg rollen som barnekoordinator. Dette er også et ressursspørsmål, som beskrevet i forrige punkt. Slik det fremstår er det uklart hva slags kvalitative krav som kan stilles i samordningen. Dette må blant annet balanseres mot henholdsvis fagpersoners innflytelse og ressurssituasjon hos involverte samarbeidspartnere. Departementet viser til at koordinatorrollen må defineres nærmere gjennom forskrift.

Akademikerne mener at det gjennom lov- og forskriftsregulering er nødvendig å tydelig klargjøre koordinatorfunksjonen, slik at det sikres reell koordinering og samtidig høy faglig kvalitet.

Tannhelsetjenesteloven

Det fremkommer av høringsnotatet at forslagene ikke omfatter tannhelsetjenesteloven, og begrunnelsen fra departementene er at tannhelsetjenesten på enkelte områder er annerledes regulert enn de andre velferdstjenestene som høringsnotatet omhandler.

Høringsnotatet gir en beskrivelse av tannhelsetjenesten som avviker fra de faktiske forholdene, og Akademikerne viser her til høringssvaret fra Den norske tannlegeforening (NTF), og deres presisering hvordan tannhelsetjenestetilbudet i landet er organisert og hva det innebærer for befolkningen.

God oral helse er av avgjørende betydning for allmenn helse og for at barn og unge skal fungere godt fysisk, psykisk og sosialt. Akademikerne deler derfor NTFs forundring og bekymring over at tannhelsetjenesten unntas fra denne regelverksendringen om samarbeid mellom ulike velferdstjenester og samordning av tjenester til barn og unge. Akademikerne er som NTF av den oppfatning at regelverk som omfatter tannhelsetjenesten må inkluderes i dette arbeidet. At feltet er utelatt fra høringsnotatet er viser at oral helse dessverre fortsatt ikke ses på som en del av et helhetlig helsebegrep i Norge.

Tannhelsetjenesten har en helt naturlig plass når det skal gjøres endringer i regelverket for å få bedre velferdstjenester for barn og unge. Tannhelsetjenesten er en viktig del av det helhetlige helsetjenestetilbudet både på overordnet nivå og på systemnivå, og Akademikerne ser det som nødvendig at de foreslåtte regelverksendringene tas inn i tannhelsetjenesteloven.

Behandlings av personopplysninger

Taushetsplikten vil ofte få direkte betydning for muligheten til å samarbeide i enkeltsaker. Begrensningene i adgangen til å dele taushetsbelagte opplysninger vil kunne avgrense samarbeidet. Alle som utfører tjenester eller arbeid innenfor velferdstjenestene som omfattes har en forvaltningsmessig taushetsplikt om personlige forhold.

Departementet viser i notatet til NOU 2019: 5 Ny forvaltningslov, der det er foreslått å utvide adgangen til å dele opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven. Akademikerne skrev i høringsuttalelsen til dette blant annet at Akademikerne støtter at det lovfestes regler i ny forvaltningslov om deling av personopplysninger som gjør reglene i personvernforordningen bedre tilgjengelig og brukervennlig, jf. utredningen pkt. 19.12 og forslaget til ny fvl. § 36. Vi etterlyser imidlertid at overordnede kriterier for hva som skal regnes som «forvaltningsorgan» inntas i selve loven. For eksempel bør ikke en kommunes interne organisering av et større tjenesteområde bli avgjørende for delingsadgangen av opplysninger mellom enhetene innenfor dette tjenesteområdet.

Akademikerne legger derfor til grunn vårt høringssvar til NOU 2019: 5

Øvrige kommentarer

Avslutningsvis mener Akademikerne det er nødvendig at øvrige administrative og driftsmessige forhold hos de respektive velferdstjenestene dreies mot å legge til rette for samarbeid. Vi vil også understreke at muligheten for å oppfylle den gode intensjonen som ligger bak dette forslaget i vesentlig grad avhenger av kommunenes evne til å mobilisere tilstrekkelig kompetent arbeidskraft som kan fylle de roller tjenestetilbudet og koordineringen forutsetter.