Vi viser til høringsbrev av 21. mai 2021 og takker for muligheten til å gi innspill til arbeidet med neste langtidsplan for forskning og høyere utdanning.

Akademikerne mener at langtidsplanen er et godt utgangspunkt og verktøy for planlegging, prioritering og koordinering av kunnskapspolitikken. Planen har bidratt til å skape en langsiktig politisk forpliktelse gjennom å sette mål og gjennom opptrappingsplanene. Dette er med på å peke ut en retning for en kompleks og viktig sektor. Akademikerne mener også at FNs bærekraftsmål, med særlig stor vekt på klima og miljø, må være retningsgivende for satsinger innenfor høyere utdanning og forskning i den kommende perioden.

Skal vi lykkes med ambisiøse mål i langtidsplanen må

• den offentlige investeringen i forskning økes. Samfunnsutfordringene vi står overfor, utfordringer på helseområdet og omstillingen til en mer produktiv og grønnere økonomi, krever en sterkere offentlig satsing, som også må stimulere til økte forskningsinvesteringer i næringslivet. Akademikerne mener den offentlige FoU-innsatsen bør utgjøre minst 1,25 prosent av BNP, om målet om at forskningsinvesteringene samlet skal utgjøre 3 prosent av BNP skal nås.
• flere se på en karriere i akademia som attraktivt. Midlertidigheten er for høy og gir dårlig jobbsikkerhet. Stor vekt på konkurransebaserte tilskuddsordninger og ekstern finansiering av forskningsprosjekter gjør at ansatte bruker mye tid på søknader. Det stjeler mye tid og gir liten uttelling. Samtidig har nye mål og strategier for sektoren tilført flere arbeidsoppgaver uten at det er kommet flere ressurser. Arbeidsbelastningen blir derfor stor.
• det sikres tillit og tilgang til faktabasert kunnskap. God tilgjengelig forskning og god forskningsformidling blir stadig viktigere for å fremme en kunnskapsbasert samfunnsutvikling og offentlig ordskifte. For tilliten til forskningen er det viktig at de akademiske institusjonene har takhøyde og fremmer meningsmangfold.

Under følger Akademikernes innspill.

Hvilke endringer i samfunnet (eller i bestemte sektorer) gir behov for endringer eller forsterket innsats innenfor forskning og høyere utdanning i årene som kommer?

Siden forrige revisjon har det vært en utvikling som har gjort en rekke av temaene i den nåværende langtidsplanen enda mer aktuelle.

Den nylig framlagte rapporten fra FNs klimapanel og behovet for alternativer til olje og gass, både ut fra klimahensyn, arbeidsplasser og et redusert handlingsrom i offentlige finanser, forsterker behovet for omstilling til lavutslippssamfunnet. Koronapandemien har vist betydningen av et samfunn basert på tillit, både til myndigheter og forskning. I tillegg skjer omstillinger i samfunnet og arbeidslivet raskt som følge av teknologiutvikling og digitalisering.

Norge må møte forpliktelsene om utslippskutt i Parisavtalen, skape ny virksomhet og vekst og forsterke beredskapen slik at vi reduserer konsekvensene av klimaendringene. Akademisk kompetanse innenfor både realfag, samfunnsfag og humanistiske fag er en forutsetning for å lykkes med omstillingen til lavutslippssamfunnet, håndtere klimarisiko og tilpasse oss klimaendringer. Det må derfor satses mer på utdanning, forskning og teknologiutvikling for å få fram bærekraftige løsninger, for eksempel gjennom energieffektivisering, fangst, transport og lagring av CO₂, havvind og andre fornybare energikilder, og for å forstå hvordan omstillingen bidrar til samfunnsmessige endringer og hvordan samfunnet best kan håndtere disse.

Pandemien har vist betydningen av å ha et samfunn basert på tillit, både til myndigheter, kunnskap/forskning og fagfolk. Likevel er det strømninger i samfunnet og rundt oss som utfordrer tilliten til myndigheter og forskningsbasert kunnskap, ikke bare i forbindelse med pandemien, men også innenfor klima og miljø, teknologiutviklingen og medisinsk utvikling. For å imøtegå disse er det viktig å ivareta kunnskapsinstitusjonenes autonomi og også forstå hvorfor slike strømninger oppstår. Her vil humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning være viktig for å forstå og forebygge.

Det har også vært en erkjennelse av at det mangler en overordnet beredskapsmyndighet som sørger for en god og helhetlig beredskap, på tvers av sektorer, slik som Koronakommisjonen påpekte i sin rapport (NOU 2021:6). Det er viktig at man i det framtidige beredskapsarbeidet evner å ta ordentlig høyde for de risikoene man identifiserer, og gjør det nødvendige, forebyggende arbeidet som kreves for stå rustet til å møte den neste krisen når den inntreffer. Det er helseforskning som legger grunnlag for at vi forhåpentligvis snart kan vende tilbake til en normal hverdag, men dette vil ikke være siste gang vi står ovenfor nasjonale og globale helsekriser.

Både innenfor videregående utdanning og høyere utdanning har det har vært lagt fram en rekke stortingsmeldinger, offentlige utredninger og strategier de siste årene, hvor det blant annet er kommet forslag til endringer i lov og regelverk, krav om økt arbeidslivsrelevans, digitalisering og etter- og videreutdanning. Dette er endringer som krever innsats – både med hensyn til ressurser, styring og forskning.

Er det konkrete hindringer i det norske kunnskapssystemet som svekker måloppnåelsen for langtidsplanen, og hva kan i så fall gjøres?

Arbeidsbetingelser i akademia

Utviklingen av fremragende fagmiljø og kvalitet i høyere utdanning er avhengig av de vitenskapelig ansatte og den jobben de gjør. Skal regjeringen lykkes med sine ambisjoner, må det bli mer attraktivt å jobbe i akademia og lettere å rekruttere, utvikle og beholde de beste talentene – både innen forskning og undervisning.

Gode arbeidsbetingelser og konkurransedyktige lønnsvilkår er avgjørende for å rekruttere og beholde forskere og undervisere. For en rekke fagdisipliner ligger lønnen som forsker langt under det lønnsnivået det er naturlig å sammenlikne med i arbeidslivet for øvrig. Lokal lønnsdannelse gir institusjonene et viktig strategisk verktøy for å rekruttere og beholde kompetanse.

For stipendiater er det en særlig utfordring at det i for liten grad differensieres på lønn tilpasses markedssituasjonen. Innen en del fagområder er alternativlønnen i arbeidslivet ellers betydelig høyere, og det gjør det svært krevende å rekruttere. Lønn kan også være et virkemiddel for å sørge for at det er god balanse mellom norske og internasjonale kandidater i den norske forskerutdanningen.

Bruken av midlertidige ansettelser i universitets- og høyskolesektoren er mye høyere enn i arbeidslivet ellers. Utstrakt bruk av midlertidige tilsettinger utgjør en betydelig hindring for forskerrekruttering. Akademikerne spilte inn i sitt høringssvar til utkastet til strategi for forskerrekruttering at det må sterkere virkemidler til for å redusere bruken av midlertidige stillinger enn det som ble foreslått i strategiutkastet. Dagens kompleksitet i ansettelsesreglene må både endres og klargjøres bedre for å redusere bruken av midlertidighet. Akademikerne mener dette må følges opp når strategien legges fram.

Lite mobilitet mellom akademia og det øvrige arbeidslivet

Mobilitet i akademia og mellom akademia og næringslivet/offentlig sektor/helsevesenet bidrar til kvalitet, tverrfaglighet og nærhet til arbeidslivet. I dag er det for tette skott mellom næringslivet/offentlig sektor/helsevesenet og akademia.

Universitetene og høyskolene må utvikle en karrierepolitikk som åpner opp sektoren ytterligere for rekruttering av vitenskapelig ansatte med arbeidserfaring fra andre sektorer. Erfaring fra arbeidslivet må anerkjennes som en viktig faktor i karriereutviklingen. Det å rekruttere lærekrefter fra andre deler av arbeidslivet, spesielt privat sektor, er utfordrende dels på grunn av lavere lønnsnivå ved utdanningsinstitusjonene, men også fordi det kan være krevende å være borte fra egen virksomhet (tap av omsetning, arbeidstid o.l.).

Vitenskapelige ansatte må også i større grad ha mulighet til å kunne delta i utviklings- og innovasjonsprosesser i en virksomhet for en periode, både for å bygge kompetanse og etablere nettverk. Ved å bygge ned hindringene mellom akademia og arbeidslivet og tilrettelegge for mer mobilitet vil vi få økt kunnskapsutveksling og styrkede samarbeidsbånd, noe som vil bidra til å utvikle utdanningene og sannsynligvis stimulere til økt bruk av forskning i arbeidslivet.

Svak grunnfinansiering av forskningsinstituttene

Instituttsektoren er et viktig bindeledd mellom næringsliv, samfunnsliv og forskning. Instituttsektoren har blant annet bidratt til å øke verdiskapingen i industrien med rundt 800 milliarder kroner det siste tiåret, og gir viktige bidrag til sosial og økonomisk utvikling ved å produsere og formidle kunnskap.[1] Langtidsplanen bør inneholde en opptrappingsplan for en styrket basisfinansiering av instituttsektoren, også utover de teknisk-industrielle instuttene. Økt basisfinansiering kan benyttes for å oppnå konkrete målsettinger og strategiske prioriteringer i langtidsplanen.

OECD har pekt på at den lave basisfinansieringen hindrer instituttene i å utvikle og oppgradere sin kapasitet for å levere på sin omstillingsrolle både for næringslivet og offentlige virksomheter. Forskningsinstitutter kan spille en svært viktige rolle i omstillingen til et lavutslippssamfunn. Målet må være å ha en sektor som utnyttes på best mulig måte for å bidra til de målene langtidsplanen setter og løse de samfunnsutfordringene vi står overfor.

Deltagelse i Horisont Europa er avgjørende for at norske forskningsmiljø og bedrifter kan samarbeide med de beste i Europa og delta i kunnskapsutvikling og kunnskapsdeling. Økt basisbevilgning vil gi de norske instituttene muligheten til å konkurrere på like vilkår med europeiske forskningsinstitutter.

Langsiktig og forutsigbar finansiering

Universitetene og høyskolene må ha en solid basisfinansiering som gir stabile rammevilkår og langsiktighet. Konkurranseutsetting er bra til en viss grad, men kan bidra til at unødvendig mye tid som skulle vært brukt på forskning og undervisning går med til å jobbe med søknader og prosjektorganisering. Konkurranseutsetting gir også mindre økonomisk forutsigbarhet og økt midlertidighet gjennom stadige prosjektstillinger.

Forskningsrådet mottar mange støtteverdige søknader som det ikke er rom for å innvilge.[2] Det er uheldig at det brukes så mye ressurser og tid på å jobbe fram prosjektsøknader som ikke får tilslag, i stedet for at tiden brukes til forskning. Dette har betydning for balansen mellom basisfinansiering og konkurranse. I tillegg har dagens finansieringsmodell i universitets- og høyskolesektoren også dreid forskningen i sektoren mer over mot samme områder som forskningsinstituttene, slik at instituttene og universitetene i større grad konkurrerer om de samme midlene. Akademikerne mener en viss konkurranse er bra og bidrar til spissing, men vi vil vektlegge betydningen av at institusjonene har en grunnfinansiering som gir mulighet for planlegging og langsiktig utvikling av forskningen og kvalitet i bredden.

Det er de senere årene kommet en rekke nye strategier og krav til universitets- og høyskolesektoren. Både digitaliseringstrategien, krav om arbeidslivsrelevans og ønske om mer bruk av praksis stiller nye krav til institusjonene uten at det har fulgt med ressurser. Nye mål og krav som pålegges fra myndighetene må følges av ressurser slik at institusjonene har økonomisk handlingsrom og kapasitet til å møte disse. Samarbeid mellom arbeidsliv og universiteter og høyskoler, både i utvikling og gjennomføring av utdanning og forskning, er viktig for å lykkes i omstillingen vi står i. En tettere kobling mellom universitets- og høyskolesektoren og arbeidslivet vil styrke studentenes forståelse av sitt eget fags anvendelse, slik at de kan tenke bredt og utradisjonelt om karrieremuligheter og hva de kan bruke kompetansen til. Dette vil også gi næringslivet økt kunnskap om nytteverdien av akademisk arbeidskraft. Særlig gjelder dette hvordan de kan nyttiggjøre seg kompetansen til kandidater innen fagretninger som tradisjonelt sett ligger utenfor deres virkeområde. Den praktiske anvendelse av teoretiske kunnskaper og kontakt med arbeidslivet vil spesielt kunne være nyttig for studenter innen samfunnsvitenskap og humaniora, som tradisjonelt ikke har tett kontakt med øvrig arbeidsliv underveis i studiene. Akademikerne har etterlyst ressurser slik at institusjonene har mulighet til å følge opp ambisjonene i meldingen om økt arbeidsrelevans.

I tillegg må det ses nærmere på hvordan ABE-reformen rammer kunnskapsproduksjonen hos universitetene. Offentlig sektor må kontinuerlig moderniseres og effektiviseres, men ABE-reformen legger ikke til rette for effektivisering og forbedring da det oppleves som rene budsjettkutt. Administrative ressurser kuttes uten at oppgavene forsvinner, noe som legger ytterligere press på de vitenskapelig ansatte og dermed rammer kunnskapsproduksjonen på universitetene.

Næringslivets FoU-innsats

Norge ligger i dag langt unna å nå målet om at forskningen i næringslivet skal utgjøre to prosent av BNP. Langtidsplanen må ha en tydelig strategi for hvordan man skal øke forskningen i næringslivet. Dette kan ha betydning for hvor mye midler det offentlige skal bruke på forskning. Akademikene mener den offentlig innsatsen må økes for å styrke forskningsinnsatsen i næringslivet. Blant annet gjennom å forsterke basisfinansieringen til forskningsinstituttene som er en viktig FoU-produsent for næringslivet, og forsterke ordninger som stimulerer til forskning i bedrifter slik som Forskningsrådets IPN-ordning (innovasjonsprosjekter i næringslivet) og Grønn plattform.

Etter- og videreutdanning – fragmentert og lite helhetlig

Langtidsplanen gir i dag ingen problembeskrivelse, mål eller virkemidler for etter- og videreutdanning. Akademikerne er opptatt av at livslang læring skal være en integrert og fullverdig del av universitets- og høyskolesektorens samfunnsoppdrag. Skal vi lykkes med omstilling og det grønne skiftet og møte internasjonal konkurranse er det avgjørende at vi har en høyt utdannet arbeidsstyrke som stadig har oppdatert kunnskap, slik at de kan møte nye kompetansebehov og utvikle nye løsninger.

Den langsiktige satsingen på livslang læring for alle arbeidstakere bør derfor styrkes ytterligere. De fleste som skal sørge for at vi kommer gjennom krisen og lykkes med omstilling er i arbeidslivet i dag. De trenger også kompetansepåfyll. Dette gjelder i høyeste grad også høyt utdannede. Søknadsbaserte ordninger kan ikke være den endelige løsningen på hvordan universitets- og høyskolesektoren skal levere et godt videreutdanningstilbud. Dette må ivaretas i den varslede gjennomgangen av finansieringssystemet som blant annet skal gi universiteter og høyskoler varige insentiver til å satse på videreutdanning. Man må også sørge for at strategien for desentralisert og fleksibel utdanning ikke svekker kvaliteten i tilbudene.

Må styrke kommersialiseringen av forskning

Universiteter og høyskoler har en viktig rolle når det gjelder kommersialisering av forskning. Forskningen i sektoren har i for liten grad resultert i kommersialisering, og det finnes et potensial for å skape større verdier fra offentlig finansiert forskning. Fasen fra forskning til kommersialisering er krevende (tid, risiko og kapital) og det må derfor også være god tilgang til både risikokapital, langsiktig kapital og andre virkemidler som understøtter utviklingen (f.eks. testfasiliteter) for å kunne løfte nye ideer helt ut til markedet. Det er svært viktig at vi i en omstillingstid tar vare på potensielle vekstbedrifter som har utgangspunkt i banebrytende forskning. Flere av ideene som springer ut fra forskningsinstitusjonene må bidra til verdiskaping og arbeidsplasser.

Hva bør videreføres og hva bør endres ved målene i gjeldende langtidsplan?

De overordnede målene i langtidsplanen er like aktuelle i dag som da langtidsplanen ble lansert, og Akademikerne mener at målene bør holdes fast, men med justeringer over tid med tanke på hva som legges inn under de enkelte målene. Det er viktig med forutsigbarhet omkring de overordnede målsettingene.

En viktig forutsetning for å sikre god måloppnåelse er å sørge for tilstrekkelig med ressurser. Akademikerne mener at den offentlig FoU-innsatsen må trappes opp fra målet om 1 prosent av BNP til FoU til 1,25 prosent av BNP, for å nå det samlede målet om at 3 prosent av BNP skal gå til forskning. Skal vi klare å løse de samfunnsutfordringene vi står overfor, og omstillingen til en mer produktiv og grønnere økonomi, kreves det en sterkere offentlig satsing på forskning og kunnskap. Dette for å sørge for en offensiv satsing på en bærekraft og grønn omstilling, styrke næringslivets forskningsinnsats, og sikre langsiktighet, forutsigbarhet og ressurser hos kunnskapsinstitusjonene, både innenfor forskning og undervisning.

Norge står overfor store omstillings- og innovasjonsutfordringer, og løsningene krever ny kunnskap og radikal innovasjon. Den må utvikles i et forskningssamarbeid mellom bedrifter og forskningsmiljøer. Akademikerne mener det trengs en større og mer helhetlig satsing på bærekraft og grønn omstilling. Regjeringens uttalte hovedsatsing på grønn omstilling, Grønn plattform, kobler bedrifter og forskningsinstitutter, og én milliard kroner over tre år er satt av til satsingen. Hovedsatsingen utgjør om lag 1/60-del av kostnadene (i form av tapte inntekter) knyttet til regjeringens elbil-satsing. Skal man lykkes må innsatsen forsterkes og utvides utover Grønn plattform, og man må ta i bruk bredden av virkemidler og reguleringer og også inkludere universitets- og høyskolesektoren i en større satsing på grønn omstilling.

Akademikerne mener at under målet om å utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet må betydningen av gode arbeidsbetingelser legges mer vekt på. Den høye midlertidigheten i sektoren, og de utfordringene det medfører med hensyn til å rekruttere og beholde, må omtales i planen.

Hva bør videreføres og hva bør endres ved prioriteringene i gjeldende langtidsplan?

De fem nåværende langsiktige prioriteringene bør videreføres med følgende endringer:

Pandemi, klima og miljø aktualiserer en sterkere satsing på livsvitenskap og helse i den kommende langtidsplanen, både innenfor offentlig og privat sektor. Livsvitenskap vil være vesentlig for å finne løsninger på noen av de store samfunnsutfordringene vi står overfor, og demonstrerer betydningen av å jobbe tverrfaglig for å løse komplekse problemstillinger. For å redusere de enorme konsekvensene nasjonale og globale helsekriser fører med seg må også satsingen på helseforskning intensiveres. Ved siden av erfaringen fra pandemien vil norsk helsetjeneste møte andre utfordringer i årene som kommer, blant annet en stor aldrende befolkning. Vår evne til å håndtere disse utfordringene vil kreve innovasjon og omstilling i tjenestene. Forskning og utdanning vil være viktige virkemidler for å nå disse målsetningene.

Forskning om videregående opplæring generelt, og studieforberedende utdanningsprogrammer spesielt, bør inkluderes i den langsiktige prioriteringer Fornyelse i offentlig sektor og bedre offentlige tjenester. Det er lite tilgjengelig kunnskap om det studieforberedende løpet. Både Lied-utvalget og Stoltenberg-utvalget påpekte mangelen på et forskningsbasert kunnskapsgrunnlag om de studieforberedende utdanningsprogrammene. Forskning på det studieforberedende utdanningsløpet i videregående opplæring er heller ikke fremhevet som et område som bør vies spesiell oppmerksomhet i perioden 2020−2024 i Kunnskapsdepartementets strategi for utdanningsforskning. En mulig løsning er å etablere et senter for forskning på videregående opplæring. Et slikt senter må få tilstrekkelige økonomiske ressurser, kunne bruke nye registerdata og et konsistent kunnskapssystem for sektoren, men dataene må være tilgjengelige for alle forskere

Under prioriteringen muliggjørende og industrielle teknologier er det behov for en tettere kobling mellom forskning og næringslivet. I kjølvannet av Digital21 har det skjedd mange positive tiltak knyttet til å ruste oss for en mer digital verden. Eksempelvis har forskningen på muliggjørende teknologier blitt styrket, og det har kommet en del nasjonale initiativ knyttet til datadeling og det skjer mye relatert til utbygging av infrastruktur. Vi etterlyser imidlertid en tettere kobling mellom forskning og næringslivet. I Digital21 ble det eksempelvis foreslått å etablere såkalte FNDer –forskningssentre for næringsdrevet digitalisering, som vi uttrykte vår støtte til for å få til en god kobling mellom næringsliv, forskningsinstitusjonene og utdanningssytemet på de strategisk viktige teknologiområdene; kunstig intelligens, stordata, IoT og autonome systemer.

Hva slags opptrappingsplaner bør den nye langtidsplanen ha, og hvordan og på hvilke områder bør de innrettes?

Akademikerne mener opptappingsplanene bør være smalere og mer konkrete enn opptrappingsplanene i nåværende langtidsplan, slik at det er tydeligere hva som prioriteres, og at de bidrar til langsiktighet og oppbygging av kapasitet innenfor forskning og høyere utdanning. Akademikerne foreslår følgende opptrappingsplaner:

Basisfinansieringen til forskningsinstituttene:

Basisfinansieringen bør utgjøre 25 prosent slik at instituttene kan konkurrere på like vilkår internasjonalt og sikres en langsiktighet mht. kompetansebygging og faglig utvikling. En opptrappingsplan på dette området vil både falle inn under målet om styrket konkurransekraft og innovasjonsevne og møte store samfunnsutfordringer, og vil også treffe flere av de langsiktige prioriteringene.

Grønn omstilling:

Det er behov for økte investeringer i bærekraftige løsninger og produkter. Det må derfor komme en opptrappingsplan på grønn omstilling på samme måte som for teknologiløft i nåværende plan. Kunnskap og forskning innenfor og på tvers av en rekke disipliner vil være nødvendig for å bidra til nye bærekraftige løsninger gjennom innovasjon, nye arbeidsplasser og næringer. Vi trenger tverrfaglig kunnskap og samhandling for å gjennomføre de riktige reguleringene for å endre adferd og skape markeder, for å legge til rette for miljøvennlig forbrukeradferd, planlegge for klimaendringer og ivareta samfunnssikkerheten.

Grønn plattform vil være et viktig virkemiddel i en satsing på bærekraftig grønn omstilling, og må styrkes som en del av opptrappingsplanen for å kunne realisere flere gode forskningsbaserte prosjekter og legge til rette for etablering av nye arbeidsplasser.

Er det områder som kan prioriteres ned eller mulige effektiviseringstiltak som kan iverksettes for å sikre handlingsrom til prioriterte opptrappinger?

Akademikerne mener at det å ha konkrete opptrappingsplaner som støtter opp under de overordnede målene og prioriteringene gjennom å løse hindringer i det norske kunnskapssystemet, jf. departementets spørsmål 2, vil bidra til en mer effektiv sektor som i større grad kan bidra til måloppnåelsen i langtidsplanen. Vi imøteser også en mer overordnet styring av sektoren. Bedre styring direkte fra departement og mindre styring gjennom direktorater vil gi færre overlappende mål og mindre rapportering. Dette vil effektivisere og frigjøre tid til kjerneoppgavene i institusjonene. Styringen må være tilstrekkelig fleksibel til at institusjonene kan rigge seg for å møte sine utfordringer mest mulig effektivt, og bygge opp under spissing og hensiktsmessig arbeidsdeling for å sikre sterke fag- og forskningsmiljøer innenfor alle fagområder.

Hvis det skal utvikles virkemidler for samfunnsoppdrag/"missions" i Norge, hvordan bør de være innrettet, og på hvilke områder er samfunnsoppdrag særlig aktuelt?

Akademikerne mener missions kan være en god måte å løse samfunnsutfordringer på dersom man klarer å sette konkrete og tidsavgrensede mål, og tar i bruk ulike typer virkemidler og samarbeid for å nå målet. Målet må være så konkret at det er tydelig hva som faktisk skal oppnås.

Norge bør delta aktivt i de samfunnsoppdragene som ligger i Horisont Europa. I en startfase bør det begrenses hvor mange samfunnsoppdrag som eventuelt utvikles innenfor det norske forsknings- og innovasjonssystemet i tillegg til samfunnsoppdragene i Horisont Europa. Dette for å kunne høste erfaringer fra en slik type satsing. Akademikerne mener at et aktuelt samfunnsoppdrag i særnorsk kontekst bør være innenfor temaet grønn omstilling.

Hva er det viktigste som kan gjøres for å sikre høy tillit til forskningsbasert kunnskap i befolkningen?

God tilgjengelig forskning og god formidling blir stadig viktigere i det offentlige ordskiftet for å fremme en kunnskapsbasert samfunnsutvikling og tillit. Akademikerne mener autonomi hos kunnskaps- og forskningsinstitusjonene, kvalitet og transparens i forskningen, ytringsfrihet og at forskere deltar i samfunnsdebatten, er viktig for tilliten til forskningsbasert kunnskap.

Akademikerne er opptatt av betydningen av armlengdes avstand mellom våre nasjonale kunnskaps- og forskningsinstitusjoner og politisk nivå. Den er av grunnleggende betydning i et demokrati. Akademisk frihet og autonomi hos kunnskapsinstitusjonene er grunnleggende for tillit til forskningsbasert kunnskap, og denne autonomien må sektoren ha for å kunne utfordre og utvikle vårt samfunn. Akademisk og organisatorisk frihet dreier seg blant annet om retten til å fastsette faglig innhold, pedagogiske krav, samt faglig utviklingsarbeid og forskning. Det er også viktig at det er rom for å satse på nysgjerrighetsdrevet forskning, og at ikke forskningen i for stor grad styres gjennom programmer, missions osv. Det er også vesentlig at vi forstår hvilke samfunnsendringer og strømninger som kan svekke tilliten til myndigheter og forskningsbasert kunnskap. Samfunnsvitenskapen og humaniora spiller en vesentlig rolle for å utvikle kunnskap om og forståelse av hvordan de samfunnsmessige endringene påvirker tilliten.

Kvalitet skaper tillit. Regjeringen har vært opptatt av å sikre forskningsmiljøer i verdensklasse. Akademikerne støtter opp om dette. Samtidig er det viktig å jobbe med kvalitet i bredden. Styrket kvalitet over hele linja er en viktig forutsetning for å skape forskere, ledere, infrastruktur og kultur som verdensledende fagmiljø kan bygges på. Fagfellevurderinger av forskningen samt kombinerte fagevalueringer også fra internasjonale fagfeller er viktig for å sikre høy kvalitet, læring på feltet og tillit i befolkningen.

Forskningsformidlingen som skjer utenfor etablerte arenaer, er viktig for å skape en kunnskapsbasert debatt. Mange forskere jobber med temaer som er kontroversielle og som det er stor oppmerksomhet rundt. Institusjonene må gi økt oppmerksomhet til press mot forskere som deltar i samfunnsdebatten. Det er viktig at forskere får nødvendig støtte fra ledere og kolleger, slik at de velger å ta del i og stå i debatten.

I USA har universitetsansatte siden 2015 i økende grad blitt rammet av såkalt deplatforming og cancel culture[3]. Dette kan skape selvsensur, innskrenke hva det forskes på og forringe kvaliteten på forskningen. For tilliten til forskningen er det viktig at de akademiske institusjonene har takhøyde og fremmer meningsmangfold.

Andre innspill.

Ved revisjonen av den nåværende planen ble betydningen av gode bygg og infrastruktur for forskning og undervisning anerkjent, men planen hadde ingen køordning som Stortinget tidligere etterspurte. Planen gir heller ikke et mål for når etterslepet på forsknings- og undervisningsbygg skal være ferdig. Det må nå utarbeides en investeringsplan og en køordning for investeringer og større bygge og vedlikeholdsprosjekter i sektoren, slik Stortinget ba om allerede 2015.

[1] En målrettet og effektiv instituttpolitikk, Forskningsrådets synteserapport

[2] Forskningsrådets årsrapport 2020

[3] https://cspicenter.org/reports/academicfreedom/