Akademikerne er partipolitisk nøytrale og representerer om lag 245 000 medlemmer med mastergrad eller tilsvarende, om lag 30 000 kommunesektoren. Vi takker for anledningen til å levere innspill til regjeringens arbeid med ny distriktsmelding. Akademikerne er opptatt av bærekraftige lokalsamfunn, og at innbyggerne har tilgang på gode tjenester uavhengig av hvor de bor i landet.

Regjeringen har store ambisjoner for distriktene, og vil rette innsatsen mot å finne nye, innovative løsninger, og legge planer for hvordan vi skal styrke Distrikts-Norge for framtiden gjennom en aktiv næringspolitikk og et desentralisert utdanningstilbud.

Akademikerne er glad regjeringen vil gå gjennom virkemiddelapparatet for å gjøre dette mer brukervennlig. Vi er opptatt av å styrke den digitale infrastrukturen for å styrke næringsutvikling i distriktene og for å skape større bo- og arbeidsmarkeder som tiltrekker seg kompetansearbeidskraft. Det er viktig at næringslivet i alle deler av landet har mulighet til å konkurrere om vare- og tjenesteleveranser til det offentlige. Akademikerne mener det er viktig å dele opp kontrakter for å styrke konkurransen og bidra til innovasjon i næringslivet.

Akademikerne er opptatt av at alle deler av arbeidslivet skal ha tilgang til høyere utdanning og etter- og videreutdanning av høy kvalitet. Dette er også viktig for å styrke distriktene. Innspill om utdanning gis til Kunnskapsdepartementet som jobber med Utsyn-meldingen - stortingsmeldingen om arbeidslivets kompetansebehov og tilgang til utdanning for innbyggerne i hele landet.

Regjeringen har i Hurdalsplattformen uttrykt at den vil gi kommunene større ansvar og flere oppgaver, og vil ha en tillitsreform i offentlig sektor.

Kommunene tilbyr tjenester for innbyggerne gjennom hele livsløpet, de utøver lokal myndighet, har en viktig samfunnsplanleggerrolle, bidrar til lokal innovasjon gjennom anskaffelser og legger til rette for verdiskaping lokalt. Kompetansearbeidskraft – i kommunene og i distriktene – er viktig både for å løse oppgavene og realisere regjeringens ambisjoner for distriktene.

Akademikernes overordnede innspill er at meldingen må

• slå fast at alle innbyggere skal sikres gode og likeverdige, lovpålagte tjenester i alle landets kommuner, uavhengig av om det er i urbane områder eller distrikt. Gode offentlige tjenester - blant annet helsetjenester - er viktig for velferd, for bosetting og for å tiltrekke seg kompetansearbeidskraft.
• adressere kompetanse- og arbeidskraftutfordringene i kommunene og foreslå tiltak som bidrar til å sikre god og effektiv oppgaveløsning, tjenesteutvikling og samfunnsutvikling i landets kommuner.
• foreslå tiltak som styrker fagmiljøer, attraktiviteten til kommunen som arbeidsgiver og styrker oppgaveløsningen i Kommune-Norge.
• foreslå tiltak som styrker lovpålagte tjenester i kommunene.
• legge frem tiltak som bidrar til å styrke arbeidsmarkedet og jobbmulighetene for høyt utdannede for å dekke kommunenes og næringslivets kompetansebehov.

Distrikt- og kommunalpolitikk engasjerer. Akademikerne har mottatt mange innspill fra våre medlemsforeninger om hvordan vi kan styrke det viktige arbeidet kommunene gjør for å styrke tjenestetilbudet der folk bor og bidra til vekst og verdiskaping i alle delene av landet. Under følger mer detaljerte innspill strukturert etter overskriftene

• Gode fagmiljøer viktig for oppgaveløsningen
• Styrk lovpålagte tjenester
• Gode arbeidsmarkeder og verdiskaping i distriktene

Vi viser forøvrig til våre høringsinnspill gitt til Distriktsnæringsutvalget og Demografiutvalget.

Gode fagmiljøer viktig for oppgaveløsningen

Effektiviteten og kvaliteten på tjenester, myndighetsutøvelse og samfunnsutviklerarbeidet i kommunal sektor er av stor betydning for innbyggere, næringsliv og samfunn. Akademisk kompetanse er også avgjørende for produktivitet og konkurransekraft i privat sektor og for kommunal oppgaveløsning som ikke er lovpålagt.

Kommunal sektor kommer til kort i konkurransen om akademisk arbeidskraft. Høyt utdannede foretrekker jobb i privat sektor, men kommunesektoren taper også i konkurranse med staten og helsesektoren. Akademikernes medlemsundersøkelse fra 2017 viser at det kun er 10 pst. av medlemmene som kunne tenkt seg å jobbe i en kommune eller fylkeskommune hvis de kunne velge fritt.

Mange kommuner strever med å rekruttere medarbeidere med lang høyere utdanning. Mest utfordrende er leger, men også psykologer, IKT-spesialister, sivilingeniører, jurister, lærere, arkitekter, naturvitere og økonomer. Disse er det for mange krevende å tiltrekke seg, ifølge blant annet KS arbeidsgivermonitor 2021.

Kommunene skaffer seg kompetanse blant annet gjennom egen rekruttering, interkommunalt samarbeid, men også innleie eller kjøp av konsulenttjenester blir brukt til å skaffe seg f.eks. juridisk kompetanse, samfunnsøkonomisk kompetanse, planleggingskompetanse, veterinærer eller psykologer. Kjøp i markedet til tross, mange små kommuner har allikevel ikke tilgang til kompetanse når de har behov for det, ifølge Telemarksforskning (2019)[1]. Dette understreker kompetanse- og arbeidskraftutfordringene som mange kommuner står i.

Utfordringene får konsekvenser for innbyggere og næringsliv, for eksempel:

• Sikkerhet og beredskap. Mangelen på ingeniører, teknologer og spisskompetanse hemmer utvikling, vedlikehold og nye utbyggingsprosjekter av kritisk infrastruktur i kommunene. I verste fall går dette ut over kommunal sektors evne til å sikre samfunnskritiske funksjoner og tilfredsstillende beredskap for innbyggere og næringsliv. Kommunal sektor står i førstelinjen i offentlig sektor for å forebygge og håndtere konsekvensene av klimaendringer som flom, overvann, brann, ras og ekstremvær. Vedlikeholdsetterslep på bygg og infrastruktur gjør de lokale utfordringene med klimaendringer mer alvorlig og presserende. Risikoen for digitale angrep på f.eks. en kommunes drikkevannsforsyning eller registre med personsensitive opplysninger, er blitt en realitet. Beredskap mot disse truslene må bygges opp lokalt og krever ulike typer spisskompetanse.
• Tilgang til primærhelsetjeneste. Det å ha samme fastlege over tid, reduserer bruken av legevakt, gir færre sykehusinnleggelser og reduserer dødelighet. 150.000 nordmenn er i dag uten fastlege. Kommunene sliter med å rekruttere fastleger og mange erfarne fastleger velger å slutte. Rekrutteringsutfordringene er særlig merkbare i mindre kommuner, men også større kommuner har utfordringer.
• Psykisk helsehjelp. Psykologkompetanse er et lovfestet krav i kommunale helse- og omsorgstjenester fra 2020. Psykologforeningens medlemsundersøkelse fra 2020 viser at psykologer i kommunen opplever at kommunale tjenester gir gode muligheter for å gi tilstrekkelig og nødvendig helsehjelp, men at det i dag ikke kommer alle befolkningsgrupper til gode, særlig ikke personer med alvorlige og langvarige lidelser[2].
• Rettssikkerhet. 45 prosent av norske kommuner mangler juridisk kompetanse/ansatte jurister. Størst er mangelen i kommuner med mindre enn 10 000 innbyggere. Dette gjør for eksempel barnevernstjenestene sårbare og kan ramme innbyggernes rettssikkerhet.
• Dyrevelferd. Veterinærer er selvstendig næringsdrivende og kommunene har lovpålagt ansvar for å sikre dekning av dyrehelsepersonell i kommunene. Kommunene har i dag ikke midler til å dekke opp behovet og statlige støtteordninger/stimuleringstilskudd er ikke tilstrekkelig i forhold til behovet. Dette skaper mangel på veterinærer i veterinærvakten som skal sikre døgnkontinuerlig beredskap i hele landet mot smittsomme dyre- og menneskesykdommer og for dyrevelferden.
• Lik rett til utdanning. Mange skoler strever med å rekruttere kompetente lærere. 15 prosent av lærerne i grunnskolen og 21 prosent i videregående skole er uten formell utdanning. Dette betyr at mange elever i dag ikke har kvalifiserte lærere og utfordrer prinsippet om lik rett til utdanning.
• Tilrettelegging for næringsliv, miljø og samfunn. Arealplanlegging er viktig for å utvikle gode og attraktive byer og tettsteder der folk trives. Infrastrukturutbygging, tilrettelegging for næringsutvikling og bruk av natur og ressurser kan ikke gjennomføres uten arealplanlegging. Telemarksforskning dokumenterer at kompetanse på miljøvern og klima, samfunnsplanlegging og arealplanlegging er mangelvare i mange små kommuner. Dette påvirker blant annet kommunenes arbeid med klimatilpasning[3] og tilrettelegging for næringsutvikling.

En spørreundersøkelse Akademikerne gjennomførte våren 2021, viser at 85 pst. av høyt utdannede bor inntil 30 minutter unna en større by (mer enn 25.000 innbyggere). Unges bostedspreferanser påvirkes blant annet av tilgang til typiske urbane tilbud som et variert arbeidsmarked, et godt kulturtilbud og sosiale møtesteder. Akademikerpanelet (2019) - en spørreundersøkelse gjennomført av Respons på vegne av Akademikerne - viser at den aller viktigste faktoren når høyt utdannede skal velge bo- og arbeidssted er gode og utviklende fagmiljø. Høyt utdannede er også opptatt av gode jobbmuligheter for seg og partneren. Erfaringer fra Tekna er at kommuner som tilbyr et fagmiljø, i større grad klarer å rekruttere akademisk arbeidskraft.

Samtidig erfarer vi at mangelen på fagmiljø svekker rekruttering og gjør det vanskelig å beholde akademisk kompetanse. Psykologforeningens tillitsvalgte i mindre distriktskommuner melder for eksempel at det er vanskelig for små kommuner å rekruttere og beholde psykologer fordi kommunene ikke kan tilby tilstrekkelig fagmiljø og faglige nettverk.

Akademikerne mener

• Kommuner bør samarbeide strategisk med andre kommuner i samme bo- og arbeidsmarkedsregion. Samarbeid mellom kommuner er viktig for å sikre god rekruttering og attraktive fagmiljøer innenfor mange kommunale ansvarsområder.[4] Regjeringen må legge til rette for utvikling og utprøving der kommuner samarbeider strategisk i faste konstellasjoner for å styrke fagmiljøer og sikre god oppgaveløsning. Akademikerne mener dette bør være en egen satsning og har spilt det inn i budsjettarbeidet for 2023. Vi mener utprøving av ulike modeller bør piloteres som en del av tillitsreformen i offentlig sektor. Meldingen bør også redegjøre for ulike alternativer som finnes for samarbeid og utvikling i offentlig sektor for å styrke de kommunale fagmiljøene.
• Kommuner må ha handlingsrom til å foreta veivalg. Interkommunale samarbeidsløsninger har utfordringer med hensyn til demokratisk kontroll og partssamarbeid. Kommunene bør ha økonomisk handlingsrom til å skape større fagmiljøer og bedre oppgaveløsning.
• Kommunene bør samarbeide om rekruttering. Høyt utdannede er opptatt av karrieremuligheter for seg og partneren. Etablering i et bo- og arbeidsmarkedsområde forutsetter gode utsikter for jobb og karriereutvikling for begge parter. Kommuner og lokalt næringsliv i samme bo- og arbeidsmarked bør samarbeide for å kjenne kompetanse- og rekrutteringsbehov i regionen. Kommuner bør også delta på rekrutteringsarenaer og være til stede på studiesteder for å gjøre samfunnsoppdragene sine kjent for potensielle arbeidstakere.
  
  
• Kommuner og staten bør eksperimentere med fleksible arbeidsstedsordninger, altså økt bruk av ulike former for fjernarbeid eller hybride løsninger der man i større grad enn i dag skiller mellom bo- og arbeidssted. Det gir innbyggerne mulighet til enten å bo i en distriktskommune og jobbe i byen, eller motsatt, bo i byen og jobbe i distriktet. Fleksible arbeidsstedsordninger kan øke mobiliteten til akademikerpar der den ene har fått en attraktiv jobb i kommunen eller distriktene.
  
  
• Kommuner og staten bør i større grad eksperimentere med bruk av kompetanse-hubber der man kan samle flere virksomheters ansatte i ulike former for kontorfellesskap for å styrke de faglige nettverkene og skape kollegium på tvers av geografiske skillelinjer.
  
  
• Sats på trainee- og praksisordninger. Praksisordninger og trainee-ordninger kan bidra til å styrke rekrutteringen til fagstillinger i kommunene. Bedre tilrettelegging for og samarbeid med universitetene om kommunal praksis for bl.a. psykologstudenter kan bidra til bedre psykologdekning. For å rekruttere et tilstrekkelig antall veterinærer til tradisjonell stordyrpraksis og til deltakelse i veterinærvakt kan f.eks. regionale trainee-ordninger bidra til å fase inn nyutdannede arbeidstakere eller næringsutøvere i eksisterende fagmiljøer.
  
  
• Kartlegg hvordan og i hvilket omfang kommuner bruker konsulenter. I Hurdalsplattformen slår fast at regjeringen skal «kutte i konsulentbruk i staten ved å utvikle egen kompetanse». Dette må også gjelde i kommunene. Konsulenter skal ikke brukes til driftsoppgaver og til erstatning for fast ansatte. I mange tilfeller vil det å bruke egne kompetansemiljøer fremfor konsulenter være rimeligere, gi bedre resultater, bidra til å utvikle faglig tyngde inhouse og ha en demokratisk verdi. Samtidig kan kommuner ha behov for å kjøpe konsulenttjenester for å hente inn spisskompetanse i tidsavgrensede oppdrag.
  I disse tilfellene er det viktig at kommunene har tilstrekkelig med bestillerkompetanse for å hente inn riktig kompetanse. Mangel på dette kan gi utslag i at store utviklingsprosjekter får unødvendig høye kostnader og dårligere resultater. Det er viktig at kommunene utvikler sterke fagmiljøer med god kompetanse innenfor fagområdet der det skal kjøpes konsulenttjenester. I denne sammenheng bør det prøves ut ulike former for samarbeid mellom kommuner.
  
  
• Gjennomfør kompetansekartlegging og -planlegging. Kommunene må ha kunnskap om hvilken kompetanse de faktisk trenger eller er tjent med å ha i sin virksomhet til å løse framtidige oppgaver. Meldingen må vektlegge viktigheten av å vurdere nåværende og fremtidige kompetansebehov, oppmuntre kommuner til å gjennomføre kompetansekartlegging og -planlegging og ta dette i bruk i arbeidet med å bygge kompetanse i ulike ledd av organisasjonen.
  
  
• Styrk klimatilpasningen og følg opp Riksrevisjonens rapport. Oppgavene knyttet til fremtidig klimatilpasning er komplekse og krever avansert kompetanse. Mange kommuner, særlig de som har mindre befolkning, men likevel store landområder mangler både kapasitet og kompetanse for å mestre disse oppgavene. Riksrevisjonen slår fast at samordningen mellom offentlige myndigheter i klimatilpasningsarbeidet er for svak. Dette gjelder mellom kommuner, mellom regioner og mellom departementer og det gjelder mellom de kommunale, regionale og nasjonale nivåene.
  
  
• Sats på etter- og videreutdanning. Kommunene må kunne tilby eller legge til rette for strategisk og attraktiv videreutdanning til ansatte med utdanning på mastergradsnivå, noe som vil gjøre det lettere å tiltrekke seg og holde på slik kompetanse. Livslang læring og kompetanseløft på alle nivåer fra doktorgrader, mastergrader, kurs på UH-nivå og nedover til fagskolenivå må bli en integrert del av kompetansesatsingen i kommunene. Kommunene bør derfor ha nær dialog med utdanningstilbydere om hva de trenger og i hvilken form og omfang. Tilrettelegging for spesialistutdanning for yrkesgrupper som psykologer tilsatt i kommunale tjenester, kan også bidra til å gjøre det mer attraktivt å søke seg til kommunale tjenester.
  
  
• Vurder å utvide nedslagsfelt for nedskriving av studielån. Ordningen med nedskriving av studielån kan vurderes utvidet til andre distriktsområder, ikke bare de nordligste, for eksempel til alle kommuner i kategori 6, evt. også kategori 5.

Styrk lovpålagte tjenester og helse- og omsorgstjenester

Alle innbyggere skal sikres gode og likeverdige, lovpålagte tjenester i alle landets kommuner, uavhengig av om det er i urbane områder eller distrikt. Gode offentlige tjenester - blant annet helsetjenester - er viktig for velferd, for bosetting og for å tiltrekke seg kompetansearbeidskraft.

Akademisk arbeidskraft er avgjørende for at kommunene skal kunne løse lovpålagte oppgaver for eksempel innenfor psykiske helsetjenester, barnevern, helse (fastlegeordningen), planlegging etter plan- og bygningsloven, veterinærtjenester, spesialpedagogisk hjelp i barnehage og skole mv.

Akademikerne mener at

• Lovpålagte tjenester som fastlegeordning og kommunepsykolog, må være tilstrekkelig finansiert. Finanseringen av fastlegeordningen må styrkes for å få flere leger inn i ordningen og redusere arbeidsbelastningen. Regjeringen må innrette fordelingsmekanismene slik at kommunene får et reelt handlingsrom, øke både basistilskuddet og den aktivitetsbaserte økonomien for å legge til rette for kortere lister og redusert arbeidsbelastning og sette inn særskilte tiltak for legevakt i distriktskommuner for å sikre tilstrekkelig antall leger i vaktordningen.
  Rekrutteringstilskuddet til kommuner som tilsetter psykolog opphørte i 2020, og økningen i antall psykologer ser ut til å stagnere uten at lovkravet kan sies å være oppfylt. Regjeringen bør starte et utredningsarbeid av statlig medfinansiering av psykologer i kommunen, som bygger på allerede eksisterende modeller for finansiering av leger og fysioterapeuter. Dette er et nødvendig og tydelig grep for å sikre befolkningen i hele landet likeverdig tilgang til nødvendige psykiske helsetjenester av forsvarlig kvalitet.

Styrk fagmiljøer i primærhelsetjenesten. Kommuner bør legge til rette for at tettere samarbeid mellom profesjoner i primærhelsetjenesten for å styrke fagmiljøer og tjenestetilbudet til pasienter med rus og/eller psykiske lidelser. Gjennom to år med pandemi rapporterer flere mennesker, særlig barn og unge, økende grad av psykiske helseplager. Det er derfor viktig å styrke kommunale psykisk helse- og rustjenester og sikre høy kompetanse for å imøtekomme behovet i befolkningen.

• De mindre sykehusene må få oppgaver fra de store. Robuste fagmiljøer er viktig for kvalitet og pasientsikkerhet. Fagmiljøene ved de små sykehusene er sårbare, og for å beholde og stabilisere viktig kompetanse er det nødvendig at større sykehus overfører oppgaver til de mindre sykehusene, i tråd med føringene i Nasjonal helse- og sykehusplan. Robuste fagmiljøer av høy kvalitet bidrar til å gjøre sykehuset til en attraktiv arbeidsplass og er utslagsgivende for å sikre rekruttering til distriktene.
  
  
• - Samhandling og samordning mel­lom spesialist- og primærhelsetjenestene bør bedres. Regjeringen vil arbeide for "tjenester nær folk". Økt behov for tjenester til en aldrende befolkning med økende grad av multisykdom vil stille større krav til samarbeid mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Samhandlingsreformen medførte at helsetjenesten i kommunene fikk langt flere og større oppgaver, uten at tilstrekkelig med ressurser ble overført i tråd med dette, viser Norges forskningsråds evaluering. Skal helsetjenesten i kommunene være i stand til å fullføre disse oppgavene må ressursene følge med.
  
  
• Tannhelsetjenesten må samordnes med primær- og spesialisthelsetjenesten. Tannhelsetjenestene er i dag organisert på fylkeskommunalt nivå og faller ofte mellom de to stolene kommuner og helseforetak. Tannhelse er en likeverdig helsetjeneste på lik linje med andre helsetjenester og må samordnes med disse.
  
  
• Tilgang til elektronisk kommunikasjon er nødvendig for å utnytte potensialet som ligger i helse- og velferdsteknologi og digitalisering, og elektronisk samhandling på tvers av sektorer er et viktig for å oppnå effektive og sammenhengende tjenester. Tannhelsetjenesten har store utfordringer knyttet til elektronisk samhandling på tvers. Særlig gjelder dette tilgang til blant annet e-resept, pasientens legemiddelliste og kjernejournal. Mangel på disse funksjonalitetene kan bidra til svekket kvalitet og pasientsikkerhet.
  
  
• Kommuneoverlegerollen må styrkes. Kommuneoverlegen har hatt, og har fortsatt, en sentral rolle i pandemi-håndteringen i lokalsamfunnet og opp mot nasjonale helsemyndigheter. Kommuneoverlegens arbeid med å ha oversikt over det helhetlige helsebehovet til lokalbefolkningen i kommunene, folkehelse, miljø, beredskap og planarbeid er viktig for lokalsamfunnet. Kommuneoverlegene må få større stillingsbrøker og innpass i kommunenes beslutningsprosesser, og en kommunal eller interkommunal ordning for kommuneoverlegeberedskap må på plass.
  
• Veterinærberedskap og dyrevelferd. Kommunene søker årlig om noe over 60 millioner i støtte via stimuleringstilskudd til veterinærdekning. Det nødvendig å øke denne støtten på 60 millioner for å sikre dyrevelferd og gårdsdrift over hele Norge. Dette er også i tråd med Statsforvalternes ønsker. For å sikre sårbare områder er det i tillegg behov for vikarordninger som kan sikre dekning ved sykdom, permisjoner eller frafall, gjerne finansiert av statsforvalteren eller fylkeskommunene.
  Styrket veterinær involvering i kommunale beredskapsplaner mot for eksempel pandemier kan bidra til å styrke beredskapen og redusere responstid ved utbrudd.
  
  
• Lovkrav om juridisk kompetanse i kommunene bør vurderes. Lover og regelverk, rundskriv og retningslinjer regulerer alle områder innen kommunal forvaltning. Riktig lovforståelse og rettsanvendelse er derfor en forutsetning for profesjonell saksbehandling, et godt kommunalt selvstyre, for innbyggernes rettssikkerhet og deres tillit til kommunen.

Juristforbundets kommuneundersøkelse (Rambøll 2020) viser at hele 45 prosent av norske kommuner mangler juridisk kompetanse/ansatte jurister. Størst er mangelen i kommuner med mindre enn 10 000 innbyggere. Kommuner med ansatte jurister prioriterer å bruke kompetansen deres på området plan/bygg og som lederstøtte.

Få kommuner har juridisk kompetanse på områder som helse, omsorg, sosial, skole, oppvekst og barnevern. Eksempelvis har bare fire prosent av kommunene jurister som jobber innenfor oppvekst og utdanning. Disse fagområdene berører de aller fleste innbyggerne én eller flere ganger i livet. Innbyggerne har krav på en rekke lovbestemte tjenester, regulert av et stort antall lover og regler. Dette samsvarer dårlig med juristdekningen på nettopp disse områdene.

Nær halvparten av respondentene i KS arbeidsgivermonitor 2021 har ikke kjennskap til om det er lett eller vanskelig å rekruttere jurister. Juristforbundets undersøkelse viser at mindre enn halvparten av kommunene uten ansatt jurist oppgir økonomi som årsak. Bare tre prosent planlegger å ansette jurist. Det kan tyde på at kommunene ikke ser behovet for juridisk kompetanse i organisasjonen.

• Regjeringen bør i forbindelse med meldingsarbeidet vurdere om det bør være et lovkrav om juridisk kompetanse i organisasjonen eller som en del av et samarbeid mellom kommuner.

Gode arbeidsmarkeder og verdiskaping i distriktene

Næringslivet bidrar med viktige arbeidsplasser i distriktene. En næringslivspolitikk som bygger opp under konkurransekraft, verdiskaping og arbeidsplasser er sentralt for å sikre attraktive samfunn over hele landet. Samtidig må virkemiddelapparat bidra til å støtte opp under innovasjon og næringsrettet forskning.

Akademikerne mener meldingen bør

• Sikre tilstrekkelig finansiering til klyngeprogrammene. Klyngene våre utgjør en avgjørende infrastruktur for at Norge skal lykkes med sine ambisjoner innen næringsutvikling, regional utvikling og eksport. Klyngene er kraftsamlepunkt for nasjonale og regionale næringer og samler over 2 300 bedrifter. Tall fra 2021 viser at bedrifter som er medlem av klynger har høyere verdiskaping, høyere salgsinntekter og flere ansatte sammenliknet med bedrifter som ikke er med i klynger.
  Et sentralt element i klyngens arbeid er å framskynde bærekraftig omstilling innen en rekke næringer. De vil kunne være avgjørende for å sikre næringsutvikling i distriktene og den nødvendige omstillingen til en grønn økonomi.
• Legge til rette for etablering av nye kompetansearbeidsplasser. Akademikerne mener staten bør fortsette å etablere nye statlige virksomheter i regionbyer for å forsterke eksisterende regionale kompetansemiljøer.
• Satse på helsenæringen. Helsenæringen omfatter et bredt felt som inkluderer bedrifter som utvikler og produserer varer og tjenester til bruk i privat og offentlig helse- og omsorgstjenester, eller til bruk i forebygging, diagnostikk, behandling og rehabilitering av sykdom hos mennesker. Helsenæring er derfor viktig for alle lokalsamfunn, og dens betydning for et levende distrikt er avgjørende. Tjenesteutvikling og innovasjon må ikke lede til et mer todelt helsevesen eller overdiagnostisering.
  
  
• Sikre god fysisk og digital infrastruktur. God fysisk og digital infrastruktur blant annet bredbånd og 5G vil utvide arbeidsmarkedet og skape flere karrieremuligheter for de som bor i eller vurderer å bosette seg i distriktene. Og infrastruktur som gir trygge og gode transportårer i kombinasjon med digital infrastruktur, er viktig for næringer som er avhengig av varetransport og for å skape attraktive fjernarbeidskommuner. Digital infrastruktur er nødvendig for å utnytte potensialet for private og offentlige digitale tjenester. Helse- og velferdsteknologi og elektronisk samhandling på tvers av sektorer er viktig for å oppnå effektive og sammenhengende tjenester. Disse må inkludere tannhelsetjenesten som har store utfordringer knyttet til elektronisk samhandling på tvers, blant annet knyttet til e-resept, pasientens legemiddelliste og kjernejournal.
  Alle - minimum 95% av norske husholdninger, bedrifter og offentlige kontorer - skal ha tilgang til bredbånd med hastigheter på minimum 1 Gbit/s i løpet av 2025. Resten av landet skal minimum ha tilgang til bredbånd med 100 Mbit/s i løpet av 2025.
  
  
• Legge til rette for livslang tilgang til utdanning der innbyggerne bor. Akademikerne mener en del av kompetansebehovet til distriktene kan møtes ved å legge bedre til rette for desentralisert og fleksibel utdanning. Dette forutsetter blant annet at finansieringssystemet til universiteter og høyskoler gir sterkere insentiver til å tilby korte moduler som kan gjennomføres på deltid ved siden av jobb. Det forutsetter også en digital infrastruktur som gjør det mulig å gjennomføre digital undervisning der man bor.
  
  
• Dele opp offentlige anbud. Myndigheter på kommunalt og fylkeskommunalt nivå må i større grad enn i dag tilrettelegge for at små og mellomstore bedrifter faktisk får mulighet til å konkurrere om vare- og tjenesteleveranser til det offentlige. Oppdeling i delkontrakter vil kunne gi økt mulighet for små og mellomstore bedrifter i regionene til å delta i konkurransen om oppdrag ved at de vil være bedre tilpasset deres kapasitet, fagområde og geografiske plassering. Dette fordrer at bestillerkompetansen hos de offentlige myndigheter styrkes ytterligere ut over det som oppleves per i dag.
  
  
• Gjennomgå virkemiddelapparatet. Gjennomgangen av virkemiddelapparatet som er varslet i regjeringsplattformen, må snarest startes opp. Akademikerne er positive til "en vei inn" som varslet av regjeringen. Det er viktig at virkemiddelapparatet er brukervennlig, enkelt å navigere i og forutsigbart. Arbeidet bør gjøres i tett samarbeid med næringsaktører og partene i arbeidslivet.
  
  
• Gjennomføre flyttemotivundersøkelse. Akademikerne støtter Distriktsnæringsutvalgets forslag om en nasjonal flyttemotivundersøkelse som skal kartlegge hvilke forhold som er avgjørende for unges bostedspreferanser. En slik undersøkelse vil skaffe oppdatert og nødvendig kunnskap for å utvikle målrettede satsinger for å få flere unge og nyutdannede til å velge distriktene.

Vi viser ellers til høringsinnspill til Distriktsnæringsutvalget og Demografiutvalget for flere innspill samt vedlagte innspill til Generalistkommuneutvalget.

[1] https://www.regjeringen.no/contentassets/cc6fa29f7d0244059d62a98a4fdc5dfd/rapport_sma-kommuner_kmd_telemarksforsking-992102-l1000322.pdf

[2] https://www.psykologforeningen.no/foreningen/aktuelt/aktuelt/psykologer-i-kommunene-har-tid-til-aa-hjelpe

[3] En undersøkelse fra Cicero (2019) viser for eksempel at store kommuner har kommet lengre enn små kommuner i klimatilpasningsarbeidet.

[4] se for eksempel NIVI Rapport 2021:3