For første gang siden 2000 har vi hverken vern av sykelønnsordningen eller et forpliktende samarbeid mellom partene i arbeidslivet om hvordan vi skal forebygge og redusere sykefraværet. Det er konsekvensene av at forhandlingene om ny IA-avtale falt i grus. 

Vi kunne trolig fått til en avtale med langsiktig finansiering av forebyggende tiltak og vern av sykelønnsordningen dersom vi hadde diskutert varigheten av avtalen. 

Men for LO var det fire år eller ingenting. Å stille den typen ultimatum hjelper hverken de syke eller velferdsstatens bærekraft. Derimot har det sørget for at sykelønnsordningen nå er fritt vilt, og at dialogen og forpliktelsen til å mobilisere lokale tillitsvalgte og arbeidsgivere til å jobbe med forebyggende arbeidsmiljøtiltak er brutt.

Innlegget ble først publisert i Dagens Perspektiv.

Rekordhøyt fravær

Dette skjer i en tid hvor vi trenger samarbeid og tiltak som mest: Vi har et sykefravær på 7,2 prosent, det høyeste på 15 år. Neste år går 64,2 milliarder kroner til sykepenger i statsbudsjettet, en økning på 8,2 milliarder fra i år. 

Det er ingen som ønsker å være syk. De fleste ønsker å bidra til samfunnet, føle seg nyttige og gjøre en meningsfull jobb

Høyt sykefravær er ikke bare en belastning på budsjettene, det er også problematisk for arbeidsplassene som opplever en stadig større knapphet på arbeidskraft.

Med dette bakteppet var det viktigere enn noen gang å få på plass en avtale. Men også vanskeligere. 

Mistet en hånd på rattet

Ikke alle arbeidsgivere ser seg tjent med dagens sykelønnsordning. Hvorfor den største arbeidstakerorganisasjonen ikke så seg tjent med å beholde IA-avtalen, kan vi bare spekulere i. Resultatet er uansett at sykepengeordningen og hele sykefraværsoppfølgingen er i spill, og at vi som parter i arbeidslivet har mistet en hånd på rattet. 

Diskusjonene rundt kutt i sykelønnen er allerede i gang. Bare dager etter bruddet lanserte NHO mulighetene for en «svensk løsning» i Aftenposten. En ordning som griper inn i tariffavtaler og avkutter sykelønnen til alle arbeidstakere, også de som har tariffestet full lønn under sykdom. 

Vanskelige diskusjoner

Akademikerne representerer nærmere 300 000 høyt utdannede, men vi har alle arbeidstakeres situasjon med oss når vi skal bidra til å finne løsninger.

Diskusjoner rundt sykelønnsordningen er vanskelig, både for politikere og for oss. Tryggheten og sikkerheten til de syke er aller viktigst. 

Men vi må tørre å ha en åpen diskusjon om ordningen og å skaffe oss kunnskap om årsaker og potensielle løsninger. Gjør vi ikke det, tar vi ikke situasjonen på alvor. 

Og det må man kunne gjøre uten å tas til inntekt for å ha som mål å svekke ordningen. Vi må finne ut hvilke tiltak som kan sørge for at vi holder oss friske og i jobb.

Partene kan selvfølgelig ikke gjøre noe med hele sykefraværet. Og det er ingen tvil om at mange er så syke at de trenger omfattende behandling og ikke kan jobbe i en kortere eller lengere periode. Det er også den viktigste grunnen til å kjempe for å beholde sykelønnsordningen: Alvorlig sykdom kan ramme alle og vi rår ikke over det selv. Da trenger vi sikkerhetsnettet velferdsstaten gir oss. 

Jobben er avgjørende

Vi vet at omtrent en tredel av fraværet skyldes forhold på arbeidsplassen. Det gjør at det hviler et ekstra ansvar på arbeidsgiverne for dette fraværet. 

Vi mener det er et stort forbedringspotensial på arbeidsplassene som kan få sykefraværet ned. Bare én av tre yrkesaktive akademikere svarer at det er god dialog mellom arbeidsgiver og tillitsvalgt om forebyggende arbeidsmiljøarbeid. Og nesten halvpartene av yrkesaktive akademikere svarer nei eller at de ikke vet på spørsmål om arbeidsgiver kartlegger psykososiale arbeidsmiljøfaktorer på arbeidsplassen. Dette er tall fra en undersøkelse Respons Analyse har gjort på oppdrag fra Akademikerne. 

Hittil har IA-avtalen vært avgjørende for å forplikte arbeidsgiverne til å gjøre en ekstra innsats, og å ha en dialog med de tillitsvalgte om hvordan man sammen kan forebygge sykefravær og frafall. Hva gjør arbeidsgiverne nå?

IA-brudd med konsekvenser

En IA-avtale ville forpliktet partene til å finne gode løsninger både nasjonalt og lokalt på arbeidsplassene, den ville også gitt arbeidsro. 

Bruddet i IA-forhandlingene fikk umiddelbare ringvirkninger. Kort tid etter at bruddet ble kjent, ble vi kontaktet av tillitsvalgte som er bekymret for at jobben med å få ned sykefraværet blir nedprioritert. De tidligere IA-avtalene har forpliktet partene på nasjonalt nivå, mens jobben og tiltakene har vært utført på arbeidsplassene. Arbeidsgivere og tillitsvalgte lokalt er enormt viktige for å bekjempe fravær. Dersom samarbeidet lokalt er godt, har man større sjanse til å få ned sykefraværet. Vi oppfordrer våre tillitsvalgte til å fortsette det gode samarbeidet der det er mulig, selv om vi ikke har en IA-avtale.

Våre medlemmer vil rammes av sykelønnskutt

Det er feil å si at kutt i sykelønnen ikke vil ramme våre medlemmer. 20 – 30 prosent av våre medlemmer i privat sektor har ikke full lønn under sykdom. Langt færre har det avtalefestet. En ​“svensk løsning” som NHO viser til, kan redusere sykepengene til alle arbeidstakere. Jobb nummer én må være å hindre dette. 

Tryggheten til den enkelte er det viktigste, men vi må klare å ha to tanker i hodet samtidig: Sykefraværet fortsetter å stige, og vi kan ikke late som det ikke skjer. Å stille ultimatum er ikke løsningen. Til det er saken for alvorlig, både for enkeltmenneskene som ikke er på jobb og for samfunnet som trenger arbeidskraften. 

Vi må tørre å skaffe ny kunnskap og handle etter den. Det må være inngangen i diskusjonene videre. 

Å hjelpe flere tilbake i jobb er det beste vi kan gjøre for å beholde sykelønnsordningen vi har i dag. Hvis utgiftene holdes nede, vil også presset på å kutte i ordningen bli borte.