Studentene har det tøffere enn noen gang og jeg lurer på om høyere utdanningsminister Ola Borten Moe skjønner alvoret, skriver Lise Lyngsnes Randeberg, leder i Akademikerne.
Vi lever i usikre økonomiske tider med høy inflasjon. Det er nettopp i slike tider at vi får testet om velferdsstaten vår fungerer slik den skal. Det har blitt helt åpenbart at studentene faller gjennom sikkerhetsnettet vårt.
En student får rett i underkant av 129 000 kroner i lån og stipend til sammen i løpet av dette studieåret.
De pengene strekker rett og slett ikke til. Studentene går hele husleien i minus hver måned, viser utregninger fra Forbruksforskningsinstituttet Sifo.
Studiestøtten har lenge vært for dårlig, men spesielt det siste året vet vi at studentene har slitt ekstra mye. Mange tyr til kredittkort for å betale regninger. De må spinke og spare for å få pengene til å strekke til mat og andre nødvendigheter. Vi har for eksempel sett at noen ikke har råd til pålegg på brødskivene hver dag eller råd til frukt og grønt.
Opp syv prosent – men det er ikke nok
Til studiestart i august justeres beløpet opp syv prosent til nærmere 138 000 kroner, opp ca 9000 kroner. Høyere utdanningsminister Ola Borten Moe hadde ingen planer om å gi studentene mer enn 2,8 prosent, omtrent 3600 kroner, da statsbudsjettet for 2023 ble langt frem. Økningen på syv prosent kom fordi SV prioriterte det i budsjettforhandlingene med regjeringen.
Da jeg møtte Borten Moe i debatt om studiestøtten i Dagsnytt 18, skrøt han av at regjeringen sammen med SV sørger for den største økningen på 15 år. Samtidig poengterte han at studentene er en av veldig få grupper som kommer til å oppleve en reell økning i kjøpekraft i år. Det han ikke anerkjenner er at studiestøtten er for liten til å leve av. Syv prosent av et lite beløp monner ikke.
Vi skal heller ikke ta det for gitt at det blir en reell økning i studiestøtten. SSBs nyeste beregninger viser en inflasjon på 6,4 prosent det siste året. Vinninga kan fort gå opp i spinninga. Det merkes ekstra godt for en gruppe som i utgangspunktet må snu på krona.
Uforutsigbar
Det største problemet med dagens studiestøtteordning er likevel ikke at justeringen i år er for dårlig, men at ordningen er uforutsigbar.
Mens arbeidstakere er sikret lønnsutvikling gjennom lønnsoppgjøret hvert år, får pensjonistene justert inntekten sin gjennom trygdeoppgjøret. Et slikt system eksisterer ikke for studentene.
Studiestøtten er derimot gjenstand for politisk forhandling hvert år i statsbudsjettet. Politikerne kan til og med bestemme seg for å kutte i studiestøtten fra ett år til et annet. Den kan i verste fall bli en salderingspost i trange tider. Dette systemet har ført til at studiestøtten over mange år har sakket akterut. Og det har langt større konsekvenser enn at hver enkelt students lommebok blir smalere og smalere.
Norge trenger studentene
Å ta en utdanning er ikke en egotripp, det er samfunnskritisk- og nyttig. Norge er helt avhengig av at vi har ingeniører som bygger veier, tuneller og broer, leger som redder liv og jurister som tar seg av rettssikkerheten – for å nevne noen få utdanningsgrupper vi er helt avhengige av.
Utdanning er også et av de mest sosialt utjevnende tiltakene vi har i Norge. «Vi gjør utdanning mulig» er slagordet til Lånekassen. Lånekassen ble opprettet nettopp for å gjøre utdanning mulig for alle uavhengig hva slags hjem man kom fra. Men desto dårligere støtten er, desto mindre realitet er det i at alle har mulighet til å få seg en utdannelse. Virkeligheten er at mange studenter allerede i dag er avhengige av foreldre som er rause med tusenlappene.
Akademikerne kjenner til studenter som har droppet ut på slutten av masterstudier fordi de ikke lenger har råd. Da sitter de igjen med et studielån som skal betales tilbake de neste 20 årene uten graden som ville gitt dem en mulighet til en god lønn.
Må justeres automatisk
Mange ytelser er koblet til grunnbeløpet i Folketryden (G), en standard som per nå er omtrent 111 500 kroner og som justeres hvert år etter trygdeoppgjøret. Akademikerne mener at studiestøtten også burde vært koblet til G, slik at studentene ville fått en forutsigbarhet i at støtten ville strekke til omtrent like mange flasker ketsjup og pakker spagetti hvert studieår – uavhengig av hvem som har makten i Stortinget.
Vi mener det rette nivået er 1,5 G – det er omtrent 40 000 kroner mer enn dagens studiestøtte. Mange ville fortsatt vært avhengige av å jobbe ved siden av studiene, men det ville vært såpass at studentene kunne senket skuldrene, konsentrert seg mer om pensumet og sovet om natten, istedenfor å ligge våkne og gruble over om man har råd til å fullføre studiet eller ikke.
I mangel av en forutsigbar ordning, er det helt nødvendig at SV får til en ytterligere økning i studiestøtten i forhandlingene med Ola Borten Moe og resten av regjeringen om revidert nasjonalbudsjett.
