Av leder i Akademikerne stat, Kari Tønnessen Nordli

Leder av NTL i Landbruksdirektoratet Anders Hellestveit kommer i Khrono med en bredside mot Akademikernes lønnspolitikk. Hellestveit hevder blant annet at Akademikerne sin avtale er usosial og at Akademikernes modell er bygd på splittelse og ekskludering. Dette kan ikke stå uimotsagt.

Akademikerne jobber selvsagt for sine medlemmer, for en bra lønnsutvikling og gode og trygge arbeidsforhold. Det skulle bare mangle. Jeg regner med at NTL og LO Stat gjør det samme. Det at Akademikerne stat og LO stat har valgt å ha ulike tariffavtaler med staten er uttrykk for dette. 

Utdanning må lønne seg

Akademikerne har jobbet for at forhandlingene skal skje gjennom lokale, kollektive forhandlinger mellom partene i de statlige virksomhetene. Det er disse partene som kjenner sin virksomhet best og best er i stand til å se hvilke virkemidler som er riktige å bruke. 

Vi anbefaler våre tillitsvalgte å ta alle tilgjengelige virkemidler i avtalen i bruk. Det innebærer at de kan avtale lokale, generelle tillegg og selv bestemme hvor nivået for dette bør ligge. De kan avtale gruppetillegg og de kan avtale individuelle tillegg. Langt de fleste av gruppene melder tilbake at det blir avtalt generelle eller gruppetillegg i forhandlingene. 

Så vil jeg også nevne at vi i vår avtale fikk inn en bestemmelse i vår avtale fra 2020, som poengterer at alle skal ha en rimelig lønnsutvikling over tid. Nettopp for å sikre at partene lokalt må ivareta alle. 

Vi mener at vår lønnspolitikk er riktig for våre medlemmer. Vi mener selvsagt at utdanning skal lønne seg. Det koster å ta en utdanning, både i form av studielån og i form av tapt inntekt de årene utdanningen gjennomføres. Dette må medlemmene våre få uttelling for. 

Stort lønnsgap

Staten skal ivareta vår trygghet. Vi forventer god cybersikkerhet, rettsikkerhet, matsikkerhet, gode velferdstjenester og en sunn økonomi. Dette krever en velfungerende stat med høy kompetanse. Da må statlige virksomheter kunne konkurrere om dyktige fagfolk. 

I dag er det slik at akademikergrupper i staten opplever et lønnsgap på opptil 35 prosent målt mot privat sektor. Når lønnsforskjellene blir så store betyr det at staten taper i kampen om høyt utdannede. Dette svekker fagmiljøene på statlige arbeidsplasser og gjør det mindre attraktivt å ta jobb ved universiteter, i direktorater eller departementer. Det bidrar også til at staten ser seg nødt til å bruke konsulenter for å løse oppgaver for fellesskapet. 

Vi mener at vår lønnspolitikk ikke bare er riktig for våre medlemmer. Den er også nødvendig for at statlige virksomheter i framtiden skal klare å levere på de viktige oppgavene de er satt til å ivareta. 

Medlemsutviklingen viser at Akademikernes lønnspolitikk og arbeidet til våre tillitsvalgte verdsettes. Vi er i vekst og er snart den største hovedsammenslutningen i staten. Vi er selvsagt glade for denne tilliten. 

Tariffbundethet

Så avslutningsvis noen ord om tariffbundethet. Hellestveit mener ansatte i staten ikke har reell organisasjonsfrihet fordi man ikke kan hoppe fra en tariffavtale til en annen i tariffperioden. Tariffbundethet er ikke noe særegent for statlig sektor. Det er et bærende prinsipp i alle deler av arbeidslivet at du vil være bundet av avtaler som er inngått på dine og andres medlemmers vegne så lenge denne avtalen løper. Og det gjelder selvsagt begge veier. Er du medlem av NTL, når LO Stat inngår nye tariffavtaler, vil du være bundet av denne avtalen så lenge denne løper. Er du medlem av en forening som er tilsluttet Akademikerne, når ny hovedtariffavtale inngås, vil denne gjelde for deg, så lenge denne avtalen løper. 

Når det er sagt ønsker Akademikerne å ivareta alle medlemmer som melder seg inn i perioden. Vårt klare råd til våre tillitsvalgte er derfor at de skal ivareta og bistå alle medlemmer som har meldt seg inn, fra innmeldingstidspunktet.

(Innlegget er publisert i Khrono).