22. juli, 2022 – Oppdatert 22. juli, 2022

«Kall meg djevelens advokat, men har det noe å si at det kun er kvinner tilgjengelig for å behandle en hannhund for prostataproblemer?» 

Spørsmål som dette er ikke uvanlig rundt lunsjbordene når søkertallene til høyere utdanning diskuteres. 

Det er heller ikke første året tallene fra Samordna opptak viser svært kjønnsdelte søkertall til de lange helseutdanningene, og det er ingen bedring i sikte. 

Hele dette innlegget ble publisert i Dagens Perspektiv.

Tygg litt på disse tallene: 

Kvinner utgjorde 92,2 prosent av søkerne på veterinærutdannelsen, 85,1 prosent av søkerne til tannlegestudiet og 72,8 prosent av søkerne på medisin. 

Det har noen tydelige utfordringer og konsekvenser for arbeidslivet at menn utgjør under 30 prosent av søkerne til disse studiene. Det er for eksempel ikke uvanlig at pasienter ønsker en lege eller psykolog av samme kjønn. 

Det er kanskje mindre åpenbart hvorfor det er et problem at under én av ti søkere til veterinærstudiet er menn. 

En samfunnsutfordring

En ubalanse mellom kjønnene på et studium forplanter seg naturligvis i arbeidslivet. Til syvende og sist går det ut over tjenestene til deg og meg. Akademikerne er derfor bekymret for kjønnsbalansen i de lange helseutdannelsene. 

Det kan være mange årsaker til at kjønnsbalansen har utviklet seg så skjevt. Vi vet at jenter over tid har fått bedre karakterer på videregående skole, og Stoltenberg-utvalget slår fast at kjønnsforskjellene i høyere utdanning er en samfunnsutfordring. 

I en annen rapport trekker Liza Reisel ved Institutt for samfunnsforskning trekkes også foreldres utdanningsnivå, etnisitet og geografi fram som faktorer som påvirker studievalg. 

Det er skjevheter andre veien også. Ifølge SSB er bare en av fire ansatte i yrker innenfor matematikk, naturfag og teknologi kvinner, selv om de i gjennomsnitt presterer bedre i realfag på ungdomsskolen og videregående.

Skal du bli psykolog?

Selv valgte jeg å studere fysikk og matematikk. Som stipendiat i fysikalsk elektronikk, og senere ansatt på NTNU, ble jeg en del av et relativt mannsdominert miljø. Men jeg kan likevel ikke huske at jeg tenkte noe særlig på hvordan kjønnsfordelingen på studiet var. Jeg ble akseptert og inkludert, og det som telte var mine faglige bidrag. De negative kommentarene kom stort sett fra folk som ikke kjente meg, og som projiserte stereotypier og forutinntatte holdninger. 

Jeg vil gjerne oppfordre dem til å være litt mer nysgjerrige og stille litt flere spørsmål. Jeg tror nemlig vi alle setter de største begrensingene i vårt eget hode for hva som er mulig. Vi bør alle regelmessig utfordre våre egne fordommer og valg. Hvordan påvirker vi for eksempel våre venner og barn i deres karrierevalg? Er man like positiv når en mann vil bli psykolog som når en kvinne vil bli teknolog? 

Arbeidsplassen må ta ansvar

Jeg fikk doktorgraden min og ble også etter hvert professor. Men det er dessverre fortsatt ikke en selvfølge at kvinner og menn har like muligheter. Det er et paradoks at til tross for at flere kvinner enn menn tar doktorgrad, er under en tredel av professorene i Norge kvinner. Her er det et visst etterslep fordi det tar tid å bli professor. Men NTNUs rapport fra 2016 peker også på andre årsaker, som blant annet diskriminering og ekskludering fra viktige faglige nettverk, at kvinner utfører mer ikke-meritterende «akademisk tjenesteyting» og at kvinner har mer omsorgsarbeid enn menn og dermed har mindre tid til forskning. Det er et eksempel på at det ikke holder med tiltak i høyere utdanning. Det hjelper heller ikke å rette opp kjønnskløften på studiene hvis ikke arbeidslivet er klare til å ta imot kandidatene når de skal ut i jobb.

Dette er høyt utdannede i stor grad enige i, viser Akademikernes ferske undersøkelse. Åtte av ti respondenter mener at det er viktig med kjønnsbalanse i utdannings- og arbeidsliv. I undersøkelsen, som er utført av Respons Analyse, mener også syv av ti at en kjønnsbalanse gjør tjenestene, som arbeidsplassen leverer, bedre. Men selv om mindre enn 30 prosent ser på sin yrkes- og utdanningsretning som balansert kjønnsmessig, oppgir kun fire av ti at virksomheten tar aktive grep for å oppnå kjønnsbalanse. Det er en klar marsjordre til arbeidslivet om å ta grep.

Kraftige tiltak i utdannelsene

Akademikerne mener at det trengs kraftige tiltak for å jevne ut kjønnsforskjellene i arbeidslivet og studiene. Dersom et helt fagfelt har et stort underskudd på et av kjønnene går det glipp av mye nyttig innspill og kunnskap. Vi vet ganske mye om hva som virker blant annet fra systematisk og iherdig arbeid over tid med rekruttering til teknologifagene ved NTNU. De har lyktes med å øke kvinneandelen blant studentene betydelig. 

Så, hva slags verktøykasse har vi? 

  • Rollemodeller: Rollemodeller som fremtidige studenter kan identifisere seg med er viktig. Jentedagen ved NTNU og Womens finance day ved NHH er eksempler.
  • Kvotering: Legeforeningen, en av Akademikernes medlemsforeninger, har bedt Kunnskapsdepartementet og universitetene å sørge for en jevnere kjønnsbalanse i den medisinske grunnutdanningen ved å innføre kjønnskvotering for at andelen blir minst 40 % prosent av hvert kjønn. Det er verdt å utforske videre. Akademikerne er opptatt av at der kjønnskvotering benyttes må ordningen gjelde både kvinner og menn. En ordning må automatisk tre i kraft eller avsluttes når et mål er nådd. 
  • Kjønnspoeng: Akademikerne etterlyser også alternative tiltak for å sikre rekrutteringen av det underrepresenterte kjønn i alle fag. Det er verdt å se til NMBUs erfaringer med kjønnspoeng der de fikk opp andelen gutter på veterinærutdannelsen kraftig.

Kanskje overraskende for noen, svarer jeg et rungende «ja» på spørsmålet om det også er et problem når kun kvinner vil bli veterinærer. Vi er for lengst forbi diskusjonen om hvorfor kjønnsbalanse er viktig. Nå det kraftige tiltak til.