Bufferkapital kan få ned midlertidigheten i akademia
Det er mange midlertidige ansatte forskere som er bekymret for egen økonomi. Det tar fokuset vekk fra jobben de skal gjøre. Å innføre mellomfinansiering kan gjøre situasjonen tryggere for dem fordi de kan beholde jobben mellom prosjekter.
Kunnskapsdepartementet satte i fjor høst ned et utvalg som skal gjøre en fullstendig gjennomgang av finansieringen av universitetene og høyskolene i Norge. Dette er et svært viktig arbeid som hele sektoren, inkludert Akademikerne, har store forventninger til. 17.mars leverer utvalget sin rapport.
Vi forventer at utvalget har vurdert og vil foreslå grep som bidrar til å få ned midlertidigheten i offentlig sektor. Andelen ansatte i midlertidige stillinger er langt høyere blant ansatte på universiteter og høyskoler enn i arbeidslivet ellers. Å være midlertidig ansatt sliter på fordi man bekymrer seg for hvordan man skal få betalt regningene når man står uten jobb ved prosjektslutt. Den bekymringen tar fokuset vekk jobben og kan i verste fall gå utover forskningen.
Den høye midlertidigheten skyldes selvsagt flere forhold – blant annet en ukultur i sektoren og lovverk som åpner for dette, men det ligger også incentiver og mekanismer i finansieringssystemet som bidrar til økt midlertidighet.
Det er en generell utfordring at en så stor andel av forskningen er eksternt finansiert. For mye konkurranseutsetting bidrar til at unødvendig mye tid går med til å jobbe med søknader og prosjektorganisering. Vi har derfor pekt på at utvalget som en del av arbeidet må se på fordelingen mellom konkurranseutsatte midler og tildelingen via rammen. Her gjelder det å finne en balanse som bidrar til best mulig kvalitet og produktivitet, samtidig som behovet for langsiktighet og de ansattes kår ivaretas.
Ekstern finansieringer leder til høy bruk av midlertidige prosjektstillinger, selv om ekstern finansiering ikke i seg selv gir et rettslig grunnlag for midlertidig ansettelse. Det brukes både midlertidige stillinger som synes i statistikken og såkalte «faste midlertidige» stillinger som ikke synes i statistikken. Mange forskere går fra prosjekt til prosjekt som er eksternt finansiert, og er helt avhengige av at de til enhver tid har et prosjekt å jobbe på.
En del av løsningen er at institusjonene pålegges ordninger med bufferfinansiering, det kan også kalles brofinansiering eller mellomfinansiering. Dette kan være fond på institusjons- eller fakultetsnivå, hvor det kan gis lønnsstøtte for å opprettholde arbeidsforholdet i en tidsavgrenset periode i påvente av ny ekstern prosjektfinansiering.
Dette vil lette situasjonen både for institusjonene og gi den enkelte jobbtrygghet dersom de i en kortere periode blir stående uten prosjektfinansiering. Det må selvsagt være klare kjøreregler for en slik ordning for å unngå unødig bruk av bufferfinansiering.
I det store bildet er det også viktig at vi finner ut hvordan stillingsstrukturen og karriereveiene i akademia skal se ut. Er det best med et eget karriereløp for forskere, eller bør det satses mer på kombinerte, faste stillinger?
