Blogg

Vår psykiske helse blir ikke bedre av pandemiens slutt

Studenters psykiske helse er ikke et pandemi-problem, det er samfunnsproblem som har fått gå under radaren altfor lenge. Noe må gjøres og det må skje nå.

Vår psykiske helse blir ikke bedre av pandemiens slutt
Mange studenter har hatt det tøft de siste året, men studentenes psykiske helse har vært i fritt fall i mange år.
Studentlederne i våre 13 medlemsforeninger blogger om viktige og aktuelle saker på Akademikerbloggen første halvår 2021.
Erlend Hermansen

Erlend Hermansen

Studentleder i Tekna
15. mai, 2021 – Oppdatert 15. mai, 2021

Pandemien har satt søkelyset på studenters psykiske helse og det er på høy tid. At studenter sliter er ikke et pandemi-problem, det er et problem vi har slitt med lenge, men som har blitt gjort alt for lite med. Siden 2010 har tall fra Studentenes helse – og trivsel undersøkelse (SHoT) gitt oss tydelige signaler om at studentene sliter. I dag svarer over halvparten av landets studenter at de føler seg ensomme. Dette er en økning på 30 prosent siden 2010. At andelen studenter som melder om et høyt nivå psykiske plager har økt fra nesten hver 6. student i 2010 til nesten halvparten i 2021 er alarmerende.

At tallet på mine medstudenter som sier de har hatt selvmordstanker, nesten har doblet seg fra 2010 er vondt og skremmende å lese.

Hvor dårlige skal tallene bli før vi blir tatt på alvor? Vi må gjøre noe, og det må skje nå.

Det holder ikke

Under pandemien har det kommet på plass ulike tiltak som skal hjelpe studentene. Vi har fått en mental helse-telefon og mer penger til samskipnadenes lavterskeltilbud og forebyggende arbeid. Dette er viktige bidrag, men ikke nok til å stoppe den negative spiralen blant oss. For at vi skal bli den lyse fremtiden, må disse engangsstønadene bli til langsiktige tiltak som fortsetter og forsterkes også etter pandemien. Første stopp på denne reisen er gjenåpning av universitetene.

Ikke en overraskelse

Når pandemien ble et faktum og landet plutselig ble stengt, kom det som en overraskelse på oss. Lite visste vi at vi ett år frem i tid fortsatt skulle sitte alene på en liten hybel og stirre inn i en zoom-skjerm til forelesning med lite eller ingen kontakt med våre medstudenter. Det som derimot ikke burde komme som en overraskelse er at vi skal vende tilbake til campus igjen. Å gå tilbake til det normale høres kanskje ut som en grei sak, men her mener jeg et viktig steg for å bedre studentenes psykiske helse ligger.

Mange studenter er usikre, redde og engstelige for den normale hverdagen som nå virker veldig fremmed. Vi kan ikke risikere at studentene ikke kommer tilbake.

Kjenner ikke til egen campus

Av landets bachelorstudenter er det kun de som går siste årets som har studert lenger uten pandemi en med. De som startet studiene i våres, vet ikke hvordan en normal studiehverdag er. Det yrende campuslivet ble byttet ut med en ettroms hybelleilighet og de engasjerende forelesningene hvor de skulle bli kjent med sine medstudenter og diskutere pensum ble heller tomme svarte bokser på zoom skjermen. Spenningen med å endelig flytte for seg selv og bestemme over eget liv ble til alt for mange timer alene på en knøttliten hybel. Planlegging av aktiviteter er vanskelig når man ikke er sikker på hva som er lov eller ikke og man sitter alene i en ny by med lite nettverk.

Gjenåpning av campus vil løse mange av disse problemene. Men skal vi få alle tilbake må det lages trygge rammer. Vi må sørge for at studentene ikke fortsetter å sitte hjemme av frykt for smitte, og vi må gi dem et miljø og tilhørighet på campus.

Dette må gjøres

Så hvordan skal vi få dette til? Et viktig tiltak er tilrettelegging for flere møteplasser på campus slik at vi kan danne tilhørighet i trygge rammer, både med tanke på det sosiale og eventuell smittefrykt. Her må universitetene ta på seg et ekstra ansvar. De stadige endringene i smittevernreglene er vanskelig å følge og forstå.

Universitetene må hjelpe studentene å være sosiale uten frykt for å bryte reglene.

Dette blir spesielt viktig når vi skal i gang med en ny semesterstart etter sommeren. Her må det lages gode retningslinjer så faddergruppene vet hvordan de på en trygg måte kan møtes.

Studentsamskipnadene er de som kjenner studentene best og jobber tettest på studentene. Skal vi få på plass gode lavterskeltilbud som både hindrer at flere studenter får alvorlige psykiske plager og bistå de som sliter med ensomhet, må det bevilges mer ressurser til samskipnadenes arbeid innenfor psykiske helse og lavterskeltilbud som turgrupper og samtaletimer. Samskipnadene blir ekstra viktig nå som vi ikke bare skal integrere og ønske førsteårsstudenter velkommen, men vi skal ta imot en hel campus.

På sikt er det på tide med langsiktig og forutsigbar satsing på studentens psykiske helse.

Nå har vi sittet og sett på at tallene har forverret seg i over 10 år. At nesten halvparten av landets studenter sliter med alvorlige psykiske plager og nesten én av fire studenter har hatt selvmordstanker sier sitt. Noe må gjøres og det må skje nå.

LES OGSÅ: