Blogg

Unge på arbeidsavklaringspenger risikerer utenforskap

Svaret for denne gruppen er ikke alltid en alltid en diagnose – men hjelp til å få kompetanse for å komme seg ut i jobb.

Unge på arbeidsavklaringspenger risikerer utenforskap
Kari Sollien er bekymret for økt utenforskap blant unge. Foto: Thomas Eckhoff
Lederen av Akademikerne eller ledere fra våre 13 medlemsforeninger blogger om viktige og aktuelle saker for foreningene og fellesskapet på Akademikerbloggen.
Kari Sollien

Kari Sollien

Leder i Akademikerne
23. mars, 2021 – Oppdatert 23. mars, 2021

I Norge i dag er det altfor mange unge som faller utenfor eller aldri kommer inn i arbeidslivet. Norge har Europas høyeste andel på uføretrygd. Det å bli uføretrygdet har store konsekvenser for den enkelte. De taper inntekt, livskvalitet og tilhørighet til samfunnet. Arbeidsministeren er bekymret for at utenforskapet vokser. Det er jeg også. 

Ifølge perspektivmeldingen, som nylig ble lagt frem, mottok så mange som 40.000 personer under 30 år uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger ved utgangen av 2019. Det er en økning på 50 prosent siden årtusenskiftet. Når man først får innvilget uføretrygd er veien til arbeidslivet tung. Ifølge den samme meldingen vil to yrkesaktive personer stå bak hver pensjonist om førti år, mot fire i dag. Hver eneste nordmann som kommer ut i arbeid teller. En av våre viktigste oppgaver er få flere unge i jobb og færre på uføretrygd. 

Veien til uføretrygd går for mange unge via arbeidsavklaringspenger. Jeg har selv møtt noen på fastlegekontoret mitt. Mange av dem er unge gutter. De har ikke fullført videregående skole og de har ikke jobb. Ofte har de lettere psykiske lidelser. Tall fra Nav viser at 70 prosent av de under 30 år som mottar arbeidsavklaringspenger har en psykisk lidelse. Og her ligger en stor del av problemet: Mange av disse trenger først og fremst at noen ser ressursene deres og gir dem muligheter til å bruke dem – men alternative ordninger mangler. Å ha psykiske helseplager trenger ikke å bety at man ikke kan jobbe. En jobb å gå til gir mening, mestring og tilhørighet til et sosialt miljø. Det kan rett og slett være rett medisin. 

Som leder for Akademikerne har jeg sittet i Sysselsettingsutvalget. Vårt forslag er å innføre en innsatsperiode før AAP. I innsatsperioden får de unge økonomisk støtte koblet til utdanning og arbeidstrening, istedenfor støtte knyttet til diagnose som kan føre til passivisering. Dette er et godt grep for den nye generasjonen. 

I innsatsperioden skal Nav tilby bedre og mer skreddersydde tilbud for kompetansepåfyll og arbeidstrening enn i dag. Vi må finne nye modeller for økonomisk støtte til denne gruppen mens de er i aktivitet. Målet er at hver enkelt skal få den oppfølgingen som er nødvendig for å komme i arbeid. I dag er ikke tilbudet til de unge godt nok. 

Vi er nødt til å motvirke uheldig medikalisering, og unngå at helserelaterte ytelser benyttes der andre støtteordninger vil gi større mulighet for å komme i arbeid. Spesielt for de unge med liten eller ingen arbeidserfaring og lite utdanning er det viktig med innsats som gir kompetanse og mulighet for jobb. Samtidig må de som er så syke at de ikke kan jobbe, selvfølgelig skjermes, og de må få et godt behandlingstilbud for sykdommen sin.

Å ha en jobb er avgjørende for livskvaliteten til den enkelte, samtidig trenger AS Norge så mange kloke hoder og varme hender som mulig i fremtiden. Et krav om diagnose for å få en ytelse gjør ingen friskere. Istedenfor medikalisering må vi hjelpe dem til å få en mulighet i arbeidslivet. En jobb gir dem en bedre inntekt på sikt og dermed friheten til å skape et godt liv.