«Tull med tall for fjorårets lønnsvekst», skriver Dagens Næringsliv på lederplass, og trekker slutningen om at frontfagsmodellen ikke er i trøbbel. Dessverre er konklusjonen feil.

I forkant av årets lønnsoppgjør la Teknisk Beregningsutvalg (TBU) frem sin foreløpige rapport med nøkkeltall for oppgjøret. Industriens lønnsvekst på 2,4 prosent mot offentlig sektors 1,7 prosent har vakt debatt. For fjorårets mantra – særlig fra industrien selv – var at offentlig sektor bare kunne drømme om å gå over nivået i privat sektor: Frekt og farlig, uttalte jeg om utspillet. Enda frekkere fremstår det nå, når det ser ut til at privat sektor selv havnet høyere enn rammen de selv anslo.

Vi er klar over at såkalte sammensettingseffekter, for eksempel at lavtlønnede permitterte i privat sektor kan dra lønnsveksten opp, og bidrar til å forklare deler av avviket. Uansett: Dette er ikke hovedpoenget i kritikken. Det store problemet er at frontfaget i dag er blitt en tvangstrøye og legges til grunn som en fasit av arbeidsgiversiden i de offentlige oppgjørene. Bekymringen forsterkes imidlertid når vi ser at anslag kan avvike såpass mye fra realiteten.

Praktiseringen av frontfaget har vært et problem over lang tid, fordi modellen har utviklet seg stadig lenger vekk fra det den var ment å være – nemlig en norm over tid. Satt på spissen betyr det at det er viktigere med kalkulator enn forhandlingsteknikk og gode argumenter i oppgjørene.

Hva er konsekvensene? Lønnsoppgjør er et av de mest sentrale virkemidlene arbeidsgiver har for å dekke sine behov og løse sine utfordringer: For å tiltrekke seg gode leger på offentlig sykehus. For å sikre seg lektoren med fordypning i matte, eller løse juristmangelen i en liten kommune. Uten lønn som virkemiddel taper offentlig sektor i kampen om kompetanse.

Frontfagsmodellen «har tjent norsk økonomi godt, og bør bevares,» skriver DN på lederplass. Akademikerne er helt enig, i likhet med resten av arbeidslivsorganisasjonene. Og nettopp derfor må den praktiseres slik den var tenkt. Reelle forhandlinger og lokal handlefrihet i offentlig sektor er avgjørende for å sikre rekruttering og kvalitet i årene som kommer.