Norge vil til enhver tid stå overfor sikkerhetspolitiske utfordringer. Det kan det være trusler mot landets grunnleggende verdier, det vil si trusler mot troen på demokratiet, tillit til politikere, trosfrihet, ytringsfrihet, økonomisk og sosial likhet, og aktiv deltakelse i samfunnet. Det kan også være trusler mot Norges suverenitet eller territorium, som angrep i det digitale rom, eller fysiske tilfeller som ikke-inviterte utenlandske soldater på norsk territorium. Eller det kan være trusler som klimaforandringer og miljøødeleggelser, som epidemier, internasjonal terrorisme og kriminalitet. 

Sikkerhetspolitiske utfordringer omfatter derfor en bred forståelse av fremtidige utfordringer. Vi kan analysere og se på enkelthendelser, eller trender som påvirker og definerer samfunnets oppfatning av en nært forestående trussel. 

Mer relevant er det med et akademisk blikk å se på hva som er med på å utforme vår forståelse av trusselbildet, og hvilke kognitive farer vi står overfor når vi vurderer trusler mot Norge.

Kognitiv lukking

Med «kognitiv lukking» menes vårt menneskelige ønske om et definitivt svar på et problem, i motsetning til forvirring og tvetydighet. Som etterretningsteoretikeren Kjetil Anders Hatlebrekke skriver i boken «The Problem of Secret Intelligence», har vi som mennesker alltid hatt et ønske om å utfordre de etablerte sannheter og det politiske forutinntatte. 

Gjennom forenkling og et klart ønske om utvikling blir kognitiv lukking den største opponenten til trusselforståelse, altså de sikkerhetspolitiske utfordringene. 

Ved å ta utgangspunkt i enkelte situasjoner og trender, kan vi analysere og vurdere disse trendene for å vurdere den sikkerhetspolitiske situasjonen. Eksempelvis kan vår forenkling av en epidemi, hvis man kun ser på smittetall, gjøre at vi innsnevrer vår forståelse av sykdommens omfang. Vi vet at epidemien er mer kompleks, og at vi kan misoppfatte den nåværende status gjennom å forenkle virkeligheten.

Etablerte spilleregler

Et annet eksempel på forenkling av de store linjene er internasjonal sikkerhetspolitikk, det Anders Heier og Tormod Kjølberg beskriver som «spilleregler» i boken «Norge og Russland: Sikkerhetspolitiske utfordringer i nordområdene». Statene forholder seg til regler og normer, som på den ene side gir forutsigbarhet. Det utspilte seg under den kalde krigen, hvor begge sider kjente konsekvensen av regelbrudd: Gjensidig utslettelse. 

På den annen side oppstår det tvil og usikkerhet når disse spillereglene ikke følges, noe som oppleves uforutsigbart for småstater med begrenset påvirkningskraft. Det er ikke nødvendigvis hverken de enkelte situasjonene eller de store internasjonale linjene som utgjør den største sikkerhetspolitiske utfordringen. Det handler om hvordan vi ser og tolker problemene. Dette vil igjen kunne være offer for kognitiv lukking, da vi som mennesker søker forenkle. 

Virkeligheten er sjelden så enkel. 

Akademisk forankring

De sikkerhetspolitiske utfordringene har vært gjenstand for utallige operasjonelle og akademiske analyser. Disse analysene demonstrerer viktigheten av akademisk forankrede studier om fremtiden. Det er gjennom det akademisk etablerte systemet at vi trolig best kan øke vår felles kognitive forståelse. Det minner oss om at all vitenskap begynner med tvil. Vi må huske det Kjetil Anders Hatlebrekke og M.L.R. Smith skriver i sin artikkel om temaet:

"Den største trusselen mot god tenkning om beredskap er troen på at fortiden gjentar seg. Det gjør den aldri. Men fordi fremtiden fremstår som variasjoner av fortiden, ser det ofte slik ut."

Derfor er kognitiv lukking en av de store sikkerhetsutfordringene for Norge. Vi tror fremtiden vil være et bilde på fortiden, og vi legger til persepsjoner som kanskje ikke finner eller aldri vil finne sted. For å kontre kognitiv lukking er vi derfor helt avhengige av en akademisk forankring.

LES OGSÅ:

• På tide med et distriktsarkitekturopprør
• Digital revolusjon gjør fagforeningene viktigere enn noen gang