August betyr studiestart. Akkurat nå pakker mange unge seg ut av barndomshjemmet på bygda eller tettstedet og reiser til byen for å starte utdanningen sin. Noen vil møte sin kommende ektefelle eller partner i studietiden. Mange flytter aldri tilbake.
Partiene kniver om å sjarmere nettopp distriktene valgkampen. Før ferien uttrykte Erna Solberg et entusiastisk håp om at pandemiens kræsjkurs i hjemmekontorløsninger vil sende flere flyttelass i retning bygda: Strategien er at statsansatte skal få anledning til å jobbe digitalt fra der de velger å bosette seg.
Tanken er god. Kan den lykkes?
Taper konkurransen om kompetanse
Urbaniseringen vi har sett etter krigen innebærer at distriktene ikke nyter godt av at befolkningen har fått stadig høyere utdanning. 85 prosent av akademikere bor i dag innen 30 min fra en by eller storby. Hovedforklaringen er godt kjent: Det er rundt byene arbeidsmarkedet er best for høyt utdannede. Her kan akademikere finne seg interessante jobber i reiseavstand til hjemmet.
Konsekvensene er at private og offentlige virksomheter i distriktene sliter med å få tak i kompetanse. Dette rammer verdiskapingen og mange innbyggere risikerer å ikke få gode nok tilbud for eksempel innenfor helse, skole og barnevern.
Aldri før har så mange flyttet fra Oslo som i 2021. Hjemmekontor har åpnet noen muligheter – også for distriktene. Ernas forslag om fleksibelt arbeidssted vil kunne senke terskelen for akademikerpar som kan tenke seg å flytte til distriktene. Hvis den ene i forholdet får en interessant jobb kan kjæresten eller ektefellen ta med seg jobben og flytte med. Risikoen blir lavere for begge.
Kan tenke seg å bo i distriktene
En fersk undersøkelse fra Akademikerne viser også at det finnes et potensial. Nesten halvparten av høyt utdannede kan tenke seg å flytte til en distriktskommune. 25 prosent er villig til å flytte hvis de finner seg en interessant jobb. 18 prosent kan tenke seg å ta med seg jobben de har i dag, flytte til distriktene og jobbe digitalt, mens 13 prosent kan være interessert i å flytte hvis han eller hun får en stedsuavhengig jobb.
Erfaringer fra pandemien bør imidlertid få oss til å trekke pusten: Hva skjer med jobben? Vi vet fra før at noe av det viktigste for høyt utdannede når de velger jobb er at det er et godt fagmiljø. Fire av fem i undersøkelsen svarer at nettopp det faglige fellesskapet er blitt svekket av hjemmekontor. Like mange savner det sosiale fellesskapet, og de under 35 år aller mest. Å sitte på Teams vil ikke veie opp for fysiske møter og samarbeid på kontoret.
- Eksperimentér
Regjeringens løsning er kontorfellesskap for utflyttede statsansatte. Dette er et interessant forslag, men regjeringen sier lite om hvordan dette skal gjennomføres. Kontorfellesskap med andre vil kunne gi et sosialt fellesskap på jobben. Spørsmålet er hvordan ulike modeller for kontorfellesskap eller hybride kontorer påvirker fagmiljøer, oppgaveløsning og rekruttering i virksomheten. Dette vet vi for lite om, og regjeringens strategi gir få svar.
Statens arbeidsmiljøinstitutt har konkludert med at det er store kunnskapshull om effektene av hjemmekontor og anbefaler at man ikke bør ta store beslutninger før vi vet mer om fordeler og ulemper med hjemmekontor. Jeg har derfor tre råd til politikerne som ønsker resultater.
Vi trenger å eksperimentere for å finne ut hva som fungerer. Staten bør derfor gjennomføre forsøk med ulike modeller før slike nye arbeidsordninger innføres på mer varig basis.
For det andre må de tillitsvalgte involveres. Fjernarbeid må være basert på frivillighet og involvering av de tillitsvalgte er nødvendig når nye måter å organisere arbeidet på skal prøves ut.
Til sist: Evaluer og lær. Evalueringene må gir svar på hvordan forsøkene påvirker fagmiljøet, rekruttering av kompetanse, kvalitet i oppgaveløsningen og i hvilken grad det skaper ringvirkninger i distriktene.
Distriktene trenger kompetanse. Det vil de ikke få uten attraktive arbeidsplasser. Da må erfaringen fra pandemien være med oss – og vi må tørre å eksperimentere for å finne de gode løsningene.
