Som lita jente elsket jeg å høre fortellingene min far fortalte om jula da han var liten. Historiene om å gå på skøyter på et vann i nærheten, juletre med levende lys, om bestemora hans som elsket å høre på radio og som mente at dyra i fjøset kunne snakke på julenatta. Historiene om maten og julesangene.

Da jeg ble eldre skjønte jeg også at det var historien om et hardt og til dels farlig liv – uten vei, innlagt vann, strøm eller telefon, og med lang vei til hjelp om noe skulle skje. En historie om å bli rodd i åpen båt til skolen, om vinterstormer og isnende kulde. Familien min hadde ikke så mange valg, så de tilpasset seg. Alternativene var ikke så mange. Dette var før Folketrygden og Lånekassen. Min oldemor gikk på legd som barn, en støtteordning for de fattige på bygda. 

Jeg fikk muligheten til å ta høyere utdanning. Det spilte ingen rolle at pappa jobbet på sagbruk og at mamma var sekretær. 

Jeg fikk mulighetene familien min ikke fikk. Jeg fikk muligheten til å ta høyere utdanning. Det spilte ingen rolle at pappa jobbet på sagbruk og at mamma var sekretær. Jeg kunne få stipend og studielån som alle andre. Jeg kunne bestemme selv, og det var opp til meg å bruke mulighetene. Det føltes overveldende, men jeg kjente meg mest av alt heldig. Det gjør at jeg også i dag kjenner på et ansvar for at flere skal få den muligheten, og for at dagens studenter skal ha en tilværelse der de kan ta utdanning uavhengig av hvor de kommer fra og av familiens økonomi. Utdanning kan endre verden, og gratis utdanning kan endre verden mer. Vi må aldri ta disse godene for gitt! 

Nå i det siste har jeg vært skikkelig bekymret for dagens studenter. Stram økonomi med dyr strøm og permittering fra ekstrajobben kan være det som skal til for at mange ikke klarer å fortsette studiene. Ikke alle har jernhelse eller en familie som kan betale regningene. Hjertet mitt banker litt ekstra for disse studentene. Jeg vil gjerne bidra til å kjempe deres kamp. Jeg føler faktisk på et ekstra ansvar med den bakgrunnen jeg har. Foreldrene mine hadde ikke utdanning, men de har vært friske og har hatt jobb. Jeg har aldri manglet noe, og jeg har hatt muligheter. Jeg fikk utdanning, jeg fikk en doktorgrad og jeg ble professor. Det forplikter. 

Vi som akademikere har alle sammen fått en fantastisk mulighet og en kompetanse som gir oss tilgang til nøkkelposisjoner i samfunnet. Kunnskap er makt, men makt gir også muligheter. Muligheter til å skape nye løsninger som gjør livet og samfunnet bedre. Høyt utdannede er avgjørende for å løse både akutte kriser og langsiktige problemer. Alle de 13 medlemsforeningene i Akademikerne er muliggjørere. I akademikerfellesskapet er vi en del av et lag, og det er ingen tvil om at vi er sterkere sammen enn vi er én og én. Pandemien har understreket verdien av samarbeid. Sammen finner partene de gode løsningene. Også her er vår innsikt og kompetanse et viktig bidrag. 

I akademikerfellesskapet er vi en del av et lag, og det er ingen tvil om at vi er sterkere sammen enn vi er én og én. 

I løpet av de siste dagene har jeg tenkt mye på hvor heldige vi er i min familie. Ingen av oss har mistet jobben eller blitt syke i løpet av pandemien. Vi har tatt eller tar utdanning. Vi bor trygt og varmt og har tid til å kose oss sammen i jula. Jeg sender varme tanker til alle som ikke har det sånn, og til de som holder samfunnet i gang i jula. Jeg håper alle får en varm høytid fylt av lys og glede midt i den mørke vinteren. 

Jeg skal nyte pusterommet og pausen julen gir meg fra vinteren. I jula skal jeg være lat, gå turer, se julefilmer og spise julemat sammen med familien min. Jeg skal lade batteriene og være klar til å jobbe videre for kompetanse, innovasjon og nye muligheter over nyttår. Jeg gleder meg. 

God jul alle sammen!