Den norske rettsstaten bygger på maktfordelingsprinsippet. Det er demokratisk vedtatte lover som skal ligge til grunn for så vel regjeringens som domstolenes virke. Derfor ble jeg som mange andre, ikke minst i det juridiske miljøet, betenkt da regjeringen for noen uker siden ba Stortinget om en fullmaktslov som skulle gi den myndighet til å tre i lovgivers sted.

På den annen side befinner vi oss i en unntakstilstand, under angrep av et virus som vi ikke vet nok om og hvordan vi kan bekjempe. For å handle raskt og målrettet, ser jeg behovet for å gi regjeringen utvidede fullmakter i en krisesituasjon. 

Burde vært avklart før krisen

Men det er et tankekors for meg at det måtte en krise til for å få vedtatt en fullmaktslov. Et forslag til fullmaktslov, utarbeidet på grunnlag av en ordinær lovgivningsprosess (NOU 2019: 13 Når krisen inntreffer(!)), fikk en lunken mottakelse i høringsrunden og i det politiske miljøet. Det er en styrke ved vårt samfunn at forslag om – om enn midlertidig – å forskyve lovgivningsmakt fra Storting til regjering møter prinsipielle motforestillinger. 

Likevel vil mange mene at det i enkelte krisesituasjoner vil være behov for en slik ordning, uten at det må hjemles i konstitusjonell nødrett. Vedtakelsen av koronaloven viser jo i seg selv at et samlet storting mente dette. 

Da er det etter mitt syn ikke tvilsomt at slike regler bør utarbeides før krisen inntrer, innenfor rammen av våre ordinære lovgivningsprosesser. Når krisen først er et faktum, er det betydelig fare for å trå feil med hensyn til viktige prinsipielle spørsmål. Hastebehandling av lover som gjelder sentrale konstitusjonelle spørsmål, burde vi i vårt velorganiserte samfunn være i stand til å unngå.

Vesentlig å lytte til faglige innspill

I Juristforbundets høringssvar, som vi valgte å avgi uten å være invitert, skrev jeg bl.a.: «Behandlingsmåten reiser i seg selv en rekke prinsipielle spørsmål, herunder at lovforslaget ikke undergis ordinær høringsbehandling. Når dette først er situasjonen, er det etter Juristforbundets syn særlig viktig at komitéen lytter til de faglige innspill den nå har invitert til». Og det er jeg ut fra resultatet ikke i tvil om at både regjeringen og Stortinget gjorde.

Jeg påpekte også at Juristforbundet mener loven burde begrenses til tiltak som gjelder vesentlige eller kritiske samfunnsfunksjoner og som er nødvendige for å avverge betydelige negative konsekvenser. Jeg ba dessuten om at det ble inntatt en bestemmelse i loven som hindrer innskrenkninger i domstolenes kontroll med myndighetsutøvelse i medhold av loven.

Det var også viktig for Juristforbundet å få lovfestet at forskrifter gitt i medhold av denne fullmaktsloven må falle bort når loven bortfaller. Loven ble som kjent umiddelbart tatt i bruk i form av forskrifter, bl.a. om digitale og skriftlige kommunikasjonsformer i domstolene for å kunne gjennomføre flere saker samtidig som nødvendige smitteverntiltak blir opprettholdt.

Akseptabel kontroll med fullmakten

Stortinget vedtok å begrense regjeringens lovforslag. Loven oppheves i hht. stortingsvedtaket automatisk etter én måned og må da evt. fornyes. Samtidig kan ¹⁄₃ av stortingsrepresentantene stoppe ethvert vedtak fra regjeringen gitt i medhold av loven. Disse mekanismer gir etter mitt syn Stortinget en akseptabel kontroll med regjeringens bruk av fullmaktsloven. Dette medfører at de konstitusjonelle betenkeligheter med overføringen av lovgivningsmakt ikke er større enn hva vår rettsorden kan leve med – i en begrenset periode. 

Så skal vi så raskt som mulig tilbake til normalsituasjonen. Forhåpentligvis bedre rustet, også hva gjelder lovverket, før neste krise kommer. For den kommer.