Blogg

Hvor mange dyrekjøpte erfaringer trenger vi egentlig?

Det bør stakes ut en ny kurs i etterkant av koronaviruset, som vil bety endringer i både samfunn og arbeidsliv – og her må vi som akademikere bidra, skriver Samfunnsviternes leder, Merete Nilsson på Akademikerbloggen.

Hvor mange dyrekjøpte erfaringer trenger vi egentlig?
"Vi klarer å gjøre tøffe og nødvendige prioriteringer når vi må. Prioriteringer som ikke minst handler om å sette egne behov til side i solidaritet med utsatte grupper," skriver Merete Nilsson, leder i Samfunnsviterne, på Akademikerbloggen.
Lederne i Akademikernes medlemsforeninger våre blogger om koronakrisen.
Merete Nilsson

Merete Nilsson

Styremedlem i Akademikerne, leder i Samfunnsviterne
24. april, 2020 – Oppdatert 24. april, 2020

De siste ukene har flere tatt til orde for at det på sikt også kan komme noe positivt ut av koronakrisen. Jeg har latt meg inspirere av professor i sosialantropologi ved UiO, Thomas Hylland Eriksen, vinner av Akademikerprisen i 2019. I en kronikk 22. mars i NRK Ytring minner han oss om at det kan komme noe godt ut av krisen, forutsatt av vi gjør de riktige valgene. Dette var også tema i samtalen med Torp på NRK1 22. april.

Det er lett å slutte seg til at koronakrisen kan være oppskriften på mistenksomhet, tilbaketrekning, rasisme og nasjonalisme. Men Hylland Eriksen stiller også spørsmål om det er mulig å tenke motsatt. Kan ikke koronakrisen være vår mulighet til å stoppe opp og tenke hvordan vi skal benytte anledningen til å bruke denne krisen til noe konstruktivt? Til å skape optimisme og motivasjon i hele befolkningen!

For å kunne jobbe sammen for å finne og realisere løsninger på de negative samfunnstrendene som omgir oss, slik som ødeleggelse av klima og miljø. For en ting er sikkert, verden blir aldri den samme som før.

Verden som lekegrind

For første gang er store deler av verdens befolkning blitt minnet om hvordan globaliseringen fungerer. Vi i vår del av verden lever i velstand og mange har råd til å for eksempel dra på fritidsreiser hvor de skulle ønske. Slik har mange bidratt til den situasjonen vi nå står oppe i. Likevel er situasjonen i Norge dramatisk, nettopp fordi vi ikke har vært forberedt på noen krise. Vi har nå så ettertrykkelig fått avdekket vår avhengighet til andre land i verden og vår sårbarhet på en rekke områder. Vi ser nå hvordan stengte grenser påvirker flyten av folk, varer og tjenester, både i internasjonale næringskjeder og i verdensøkonomien. Samtidig ser vi hvordan man i en krise som rammer alle raskere finner frem til felles løsninger.

Det som redder oss i Norge er vår gode levestandard og at vi har råd til å stenge ned samfunnet. De fleste bor slik at vi kan holde avstand, vi har tilgang på rent vann og råd til å kjøpe desinfiserende middel. Og ikke minst, vi har et helsevesen som viser seg å fungere under en pandemi. Det er også en avgjørende faktor at vi lever i et land med høy grad av tillit mellom myndighetene og befolkningen. Ellers ville ikke befolkningen funnet seg i myndighetenes hytteforbud og forholdt seg til strenge restriksjoner og inngrep i privatsfæren for å hindre smittespredning, som hittil har vært helt utenkelig.

Hva da med fattige land som ikke har ressurser til å hjelpe syke eller iverksette tiltak for å hindre spredning? Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, understreket i et radiointervju 15. april alvoret. For hva skjer egentlig med virusspredningen i Afrika? Eller i alle de fattige landene, som ikke har ressurser verken til å hjelpe de som er syke eller til å iverksette tiltak som forhindrer spredning? Dette vil med all sannsynlighet ha store konsekvenser for virusspredningen i Europa, men kanskje også globalt. For selv om nestekjærlighet har sin begrensning i klingende mynt, går det opp for oss at vi må hjelpe oss selv, ved å hjelpe andre.

Pandemien setter også det europeiske samarbeidet i EU på prøve. Til NRK 14. april sier Forskningsrådets direktør John-Arne Røttingen at Europa var for sent ute med å koordinere pandemi-tiltakene, og spesielt på forskningsområdet. Han mener et nytt tiltak kan være å etablere krisestaber på forsknings- og utviklingsområdet. Røttingen leder i regi av Verdens helseorganisasjon (WHO) en global styringsgruppe som nå tester ut ulike etablerte behandlingsformer på covid-19-pasienter, blant dem medisiner mot malaria og ebola. Forskningsanalyser deles nå fortløpende før de er publisert og evaluert, slik at kunnskapen kan komme andre forskere raskere til gode.

Hvordan kunne vi la dette skje?

WHO og eksperter på globalisering har i mange år spådd en global pandemi. Også Røttingen understreker at dette var en varslet katastrofe: «Dette visste vi ville komme på et tidspunkt, men når var man ikke klar over, og da har man en tendens til å utsette investeringene».

Burde vi ikke kunne forvente at våre myndigheter, som bruker store ressurser på samfunnssikkerhet og beredskap, også har rutiner og nok smittevernutstyr på plass? Samfunnssikkerhet og beredskap handler jo om å planlegge for uforutsette hendelser, selv om det er noe nytt!

For vi har ingen erfaring med hvor sårbare vi blir av den gjensidige globale avhengigheten mellom landene. Og fredag 24. april har Kongen i statsråd vedtatt å oppnevne en uavhengig kommisjon (Koronakommisjonen) for å «fordele skyld». Det er under ti år siden forrige store granskningskommisjon etter 22. juli. Den gangen hadde vi ingen erfaring med terror. Manglende beredskap koster oss fortsatt dyrt. Rent økonomisk, men ikke minst også i form av menneskelige lidelser. Hvor mange dyrekjøpte erfaringer trenger vi egentlig?

Nå har vi også gjort oss noen positive erfaringer! Vi klarer å gjøre tøffe og nødvendige prioriteringer når vi må. Prioriteringer som ikke minst handler om å sette egne behov til side i solidaritet med utsatte grupper. Dette er en verdifull erfaring for et samfunn. Men hvor motivert er vi til å fortsette å gjøre de rette tingene når den største trusselen er over?

For miljøet, klimaet og en bærekraftig utvikling? Ingen kan si at varselklokkene for planeten ikke ringer. Det er derfor lett å la seg begeistre av at man etter bare få uker med begrenset reisevirksomhet og produksjon ser klare besparelser for miljø og klima. Erfaringen etter oljekrisen var imidlertid at forbruket tar seg raskt opp igjen. Sannsynligvis kan vi derfor ikke regne med noen varige effekter uten at vi som individer og samfunn treffer bevisste valg.

Amsterdams svar på koronakrisen er en ny og bærekraftig økonomi. I et intervju i Dagsavisen 16. april, mener Hege Skarrud, leder i Attac Norge at Oslo og andre byer i Norge bør velge samme vei. Dette kan selvsagt diskuteres. Men hun har et godt poeng når hun sier at «krisepakkene» ikke bør føre oss tilbake til «normalen», men til det nye ønskede samfunnet.

En annen viktig erfaring er at vi har kompetanse og ressurser til å digitalisere arbeidshverdagen vår «over natta»! For mange i akademikeryrker går arbeidshverdagen som før fra hjemmekontor. Hovedinntrykket er at vi jobber like effektivt og bra fra hjemmekontor som fra kontoret. Kanskje ikke like effektivt for de som driver skole og barnehage hjemmefra. - Men det går også, når man må!
Så om noen måneder kan vi bruke erfaringer fra et helt folk på hjemmekontor til å utvikle og avtale mer fleksible arbeidsformer. Ikke bare fordi det er like effektivt og sparer miljøet, men også fordi det vil gjøre oss bedre rustet når krisen inntreffer neste gang. Det er også flere gode grunner for å prøve ut andre tiltak nærmere, for eksempel sekstimersdagen. Økt sysselsetting er en av dem.

Forskere og politikere har snakket om klimakrise i tretti år, men for folk flest ble 2019 et vendepunkt. Det skulle en svensk tenåring til, Greta Thunberg satte verden på plass! Nå kan krisen gi oss anledning til å velge annerledes. Til å velge andre verdier enn kun arbeid og økt forbruk, for å bygge et samfunn der alle må bidra. Et samfunn der allerede meningsløst rike mennesker ikke får anledning til å tjene enda mere penger på naturen og medmenneskers bekostning. For det er ikke naturen som trenger oss, det er vi som trenger den!

Som Thomas Hylland Eriksen deler jeg avslutningsvis en scene fra Harry Potter: Når Harry lurer på om han dypest sett er god eller ond, ettersom han bærer noe fra den onde Voldemort i seg, sier Rektor Humlesnurr: «Det er opp til deg, Harry.»

Jeg sier: Nå er det opp til oss, akademikere!