Blogg

Et lager av tillit gjør oss robuste mot kriser

I krevende tider får vi god avkastning på den tillit norsk arbeidsliv har bygget opp. Men tillit må vedlikeholdes og forvaltes klokt både i gode og dårlige tider, skriver forbundsleder i Naturviterne, Dagfinn Svadberg Hatløy på Akademikerbloggen.

Et lager av tillit gjør oss robuste mot kriser
"Det organiserte og regulerte arbeidsliv er en avgjørende kapital for tillits-Norge," skriver forbundsleder i Naturviterne, Dagfinn Svadberg Hatløy på Akademikerbloggen.
Lederne i Akademikernes medlemsforeninger våre blogger om koronakrisen.
Dagfinn Svadberg Hatløy

Dagfinn Svadberg Hatløy

Styremedlem i Akademikerne, forbundsleder i Naturviterne
15. april, 2020 – Oppdatert 15. april, 2020

Norge er et tillitssamfunn. Særlig i krevende tider kan vi høste av den tillit og de gode relasjoner norsk arbeidsliv og det norske samfunn har bygget opp. Men tillit må vedlikeholdes og forvaltes klokt både i gode og dårlige tider. Gjennom dugnad, solidaritet og felleskap har vi gode forutsetninger for å håndtere og ta vare på hverandre i unntakssituasjonen korona-pandemien har gitt oss.

I påsken fikk jeg anledning til å se den siste filmen om Amundsen og hans Sydpolbragd. Depoter undervegs, ikke minst for å overleve tilbaketuren, var avgjørende. Det kan være et godt bilde for tillit. Tillit må bygges på rett sted til rett tid, slik at den kan brukes når det trengs, ikke minst når det røyner på. F. eks når det må tas mange inngripende beslutninger under tidspress, slik håndtering av korona-pandemien har krevd av mange.

Noen må representere og forvalte tillit

Det organiserte og regulerte arbeidsliv er en avgjørende kapital for tillits-Norge. Det vi og omtaler som sosial kapital.

Organisasjonsgraden i Norge har vært ganske stabil de siste ti årene. Omlag 50% er medlem i en fagforening. Det er vesentlig lavere enn i de andre nordiske landene. I Norge er altså 50% av de yrkesaktive ikke representert av en fagforening. Den norske velferdsmodellen og trepartssamarbeidet i arbeidslivet, er avhengig av at fagforeningene representer mange nok.

Alle i Norge forsvarer retten til selv å velge organisering i en fagforening eller ikke. De fire hovedsammenslutningene i Norge, Akademikerne, LO, YS og Unio organiserer så vidt et flertall av arbeidstakerne i Norge. Vi har med andre ord i praksis en «femte hovedsammenslutning» i Norge, de uorganiserte. Hva om denne «hovedsammenslutningen» blir den største gruppen? Hvem skal da regjering og myndigheter forhandle og samråd seg med i krisetider? Hva gjør myndighetene i krevende tider dersom de som representerer, vi fagforeninger, er i mindretall? Forhandler og gjør avtaler med de uorganiserte?

Det norske tillitssamfunnet og legitimiteten til de avtaler som blir inngått mellom myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere i trepartssamarbeidet, kan forvitre dersom organisasjonsgraden svekkes og ikke er høy nok. Vi må ikke ta for gitt at denne delen av tillits-Norge gjør seg selv.

Hvem er det staten, den som skal representere oss alle, henvender seg til i krisetider? Jo det er det andre fellesskapet, de organiserte i arbeidslivet. De som representerer. Fellesskapet henvender seg til fellesskapet. Det som en del kanskje tar for gitt, tillit og at noen representerer tilstrekkelig, gir oss styrke og fortrinn i krisetider. Det må vi ta vare på og utvikle. Etter koranatiden må ny tillit bygges og vedlikeholdes. Da kan ikke den «femte hovedsammenslutning», de uorganiserte, være for stor.

Verdien av å møtes

Hjemmeundervisning og hjemmekontor har for mange fungert ved hjelp av digitale verktøy. Samtidig har vi i den siste tiden følt på savnet av å møtes fysisk og sosialt. Et svar fra Naturviternes korona-medlemsundersøkelse rett før påske, synligjør noe av det mange har kjent på: «Overrasket over hvor sliten man blir ved å sitte konsentrert hjemme. Her må man ordne seg rutiner for ikke å slite seg helt ut. Det blir jo ingen korte pauser og avbrekk med kollegaer».

Koronatiden har gitt mange en ikke-planlagt anledning til å løfte sin digitale kompetanse i jobb og fritid. Det kan gi det norske samfunn i sum, en økt digital kompetanse vi kan ha god nytte av framover. Samtidig må ikke verdien av fysiske møteplasser undervurderes. Det fysiske møte vil være like viktig som før for å bygge tillit, relasjoner og gode, kreative og trygge arbeidsmiljø. Ansatte ønsker å bidra i ny bruk av teknologi og nye arbeidsmåter. Vi fagforeninger må likevel følge med på at «det digitale løftet» ikke ukritisk blir brukt til å kutte årsverk, arbeidstakerrettigheter og til å gjennomføre ikke-omforente effektiviseringstiltak i arbeidsliv og virksomheter.

Høy tillit har gjort Norge robust til å håndtere koronautbruddet. Et lager av tillit, og respekt for kunnskap og faglighet, blir avgjørende når vi i fellesskap skal ta Norge videre når hverdagen etter koronakrisen har normalisert seg.