Det er temaer som går igjen. Arbeidsforholdene tvinger vitenskapelige ansatte inn i et byråkrati og et rapporteringstyranni som tar tid og krefter bort fra akademisk virksomhet. Ledelses- og styringssystemer tar makten fra vitenskapelige ansatte og fratar dem muligheten til å bestemme over fagutviklingen. Finansieringen av institusjonene tvinger forskere over på prosjekter med kortsiktig nyttepreg og undergraver grunnforskningen. Omdømmehysteriet begrenser universitetsansattes ytringsfrihet. Kampen mot forlagsmakt og for åpen forskning begrenser forskernes frihet til å publisere hvor de vil og bruker forskerne som brikke i kampen mot forlagene. Dette er noen av oppslagene fra de siste ti-årene.

Universitetene og høyskolene utfører et samfunnsoppdrag med stort innslag av offentlig finansiering. Dette gjør det legitimt med politiske beslutninger og bestillinger. Men om disse beslutningene bygger på en manglende forståelse av vitenskapens egenart, utgjør de en trussel. Det er en vanlig misforståelse at siden også forskere arbeider målrettet, og siden vitenskapen skal bidra til oppfyllelsen av samfunnets mål, så kan den styres gjennom mål og resultatstyring på samme måte som målrettede virksomheter innenfor næringslivet og offentlig forvaltning. Dette er opphavet til stadig tilbakevendende diskusjoner om hvordan universiteter skal organiseres og styres.

Forveksler verdi og nytte

En grunnleggende misforståelse er forvekslingen av verdi og nytte. Vitenskapen er verdifull for samfunnet. Vitenskapen og forskning er etterspurt som aldri før. Hvem skal ellers finne vaksine mot koronaviruset og behandling av sykdommen som det forårsaker? Det er ikke bare medisinsk vitenskap som er etterspurt, etterspørselen gjelder alle disipliner. Nylig viste statsministeren til senter for ekstremismeforskning i et blogginnlegg om konspirasjonsteorier. Klimautfordringene og trusselen mot jordens biologiske mangfold kan ikke løses uten vitenskap og forskning på en rekke områder som teknologi og energi, økologi og biologi, økonomi, sosiologi, statsvitenskap og juss, for å nevne noen. For å redde verden må vi ha mer kunnskap om hva som gjør at folk oppfatter kunnskap som relevant, hva de identifiserer seg med og, og ikke minst hvordan vi beskytter og utvikler våre humanistiske og demokratiske idealer i en tid hvor demokratiet er truet både utenfra og innenfra. Samfunnsvitenskap og humaniora er selve grunnlaget for i det hele tatt å kunne oppnå noe med viten om teknikk og samfunn. Humaniora tilbyr oss et språk til å tenke langsiktig og kritisk med, tenke bredere og dypere, skriver Inga Bostad og Helgard Mahrdt i Morgenbladet 14.10.20.

Etterspørselen betyr at samfunnet oppfatter vitenskapen som verdifull. Men verdi forveksles lett med nytte.

Det er mye som har verdi i samfunnet uten at det er spesielt nyttig. Tenk bare på fotball, kunst og kultur. Fra mitt eget felt, jussen, kan jeg nevne rettferdighet og menneskeverd. Vitenskap er både verdiskapende og meningsskapende, og begge deler er viktige for dens verdi for samfunnet. Vitenskapen har samfunnsfunksjoner som er felles både med økonomisk entreprenørskap og med kunst og litteratur. Vitenskapen har også trekk fra idretten og underholdningsindustrien. Nobelprisen i fysikk i år gikk til beviset for og observasjonen av svarte hull. Tidligere i år presentere en forskergruppe et fotografi av et svart hull, som så ut som Saurons øye, dypt inne i Mordor. I bildet flyter myter, teorier og observasjoner sammen. På samme måte som portene i Mordor utgjør det sorte hullets «event horison», punktet hvor alle hendelser forsvinner over horisonten for aldri å komme tilbake, en port inn mørket. De svarte hull fikk årets nobelpris i fysikk. Det kostet titalls millioner euro å få tatt bildet. Det er likevel langt igjen til Leonardo da Vincis Salvator Mundi som ble solgt for 450 millioner dollar i 2017.

Ønsket om å styre vitenskapen er en trussel

Vitenskapens anseelse som grunnlag for problemløser kommer sterkt til uttrykk i myndighetenes forskningspolitikk. Kunnskapsdepartementets tilrådning til regjeringen i forbindelse med fremleggelsen av Langtidsplan for forskning og utdanning 2019 – 2028 innledes med: «Forskning og høyere utdanning står sentralt i utviklingen av et bærekraftig samfunn, der kunnskap er nøkkelen til nye, grønne og lønnsomme arbeidsplasser og en bedre og mer effektiv offentlig sektor.» Dette åpner muligheter og gir ressurser til forskning. Det betyr imidlertid også føringer, siden forskningen på den måten så klart blir definert inn som en del av statens virkemidler for realisering av politiske mål.

Med denne oppfatningen kommer også ønsket om å styre vitenskapen slik at nytten blir størst mulig. Dette innebærer ikke bare en trussel mot den akademiske friheten, det kan også bidra til å undergrave den nytte som samfunnet har av vitenskapen. Hvis friheten begrunnes med at den er nyttig mister den sin karakter av frihet og reduseres til et instrument. Hvis andre utenfor vitenskapen definerer når dette instrumentet skal settes inn har vi ikke lenger noen vitenskap.

Må skille mellom vitenskap og forskning

Vitenskapens vesen er slik at den er verdifull bare når den får utvikle seg ut fra sine egne premisser. Det er da den flytter kunnskapsfronten, det er da den finner svar på utfordringer som vi står overfor som mennesker og som samfunn. Det er jo når vi skal utvikle kunnskaper som ennå ikke finnes, få svar på spørsmål som ennå ikke stilles, at vitenskapen kommer til sin rett. Hvis spørsmålene er der og kunnskapen er tilgjengelig trenger vi ikke vitenskap, men teknologisk utvikling, erfaring og prøving og feiling. Slik virksomhet kan styres og målrettes. Det kan ikke vitenskapen uten at den forandrer karakter fra vitenskap til forskning og utvikling.

Vitenskap blandes ofte sammen med forskning og utvikling. Vitenskap er ikke forskning av særlig høy kvalitet, men forskning som foregår i en særlig sosial sammenheng. 

Forskning kan utføres i ensomhet, mens vitenskap forutsetter samfunnet. Robinson Crusoe var avhengig av forskning for å bygge sin tilværelse i sine 27 år strandet i ensomhet, på en sydhavsøy. Gjennom metodisk innsamling, ordning og etterprøving av kunnskaper, dyrket han jorden, holdt tiden og bygget etter hvert en tilværelse som langt på vei speilet tilværelsen til en engelsk gentleman. Ved hjelp av forskning, kunnskaper og teknologi løste han sine «grand challenges». Robinson var forsker, men ingen vitenskapsmann.

Det som skiller vitenskapen fra forskningen er at den skjer etter allment godkjente regler og krav. Det «allment godkjente» understreker det sosiale. «Regler og krav» viser til en normativ komponent. Det er ikke snakk om rene moralske krav, da de først og fremst er individuelle. Det er heller ikke snakk om rettslige eller politiske krav, som særpreges mer av at de er fastsatte enn at de er allment godkjente. Derfor er det heller ikke snakk om religiøse krav som har sin autoritet i det gudommelige og i doktrinen. Vitenskapens normer er overindividuelle, ikke-doktrinære og uten en instans til å fastsette eller bestemme deres innhold. Dette karakterisere vi ofte gjennom beskrivelsen av vitenskapen som intersubjektiv.

Intersubjektiviteten er en begrepsmessig del av vitenskap, det vil si en nødvendig bestanddel for at det skal være snakk om vitenskap, i motsetning til andre former for aktivitet. Fra dette utleder vi metodiske krav som overholdelse av krav til rasjonalitet og repliserbarhet. Også etiske krav til virksomheten følger av dette. At forskningen skal skje etter allment godkjente regler og krav viser ikke bare til strategiske og tekniske normer i metoden, men også normer av moralsk karakter. Dermed kan man si at forskning som ikke følger anerkjente vitenskapsetiske normer ikke er vitenskapelig, rett og slett.

Akademisk frihet er mer enn ytringsfrihet

En annen misforståelse er sammenblandingen av akademisk frihet med ytringsfrihet. Bare vi har ytringsfrihet i akademia er alt vel. Akademisk frihet forutsetter friheten til å fremsette ytringer og meninger. Den forutsetter tankens frihet, friheten til å stille spørsmål og å forfølge disse, friheten til å innvie studenter i kunnskapen og å undervise om den for å sikre at kunnskapen forvaltes og utvides av stadig kommende generasjoner av forskere. Akademisk frihet har en særlig institusjonell tilknytning til forskersamfunnet, disipliner, akademier og universitetene. På det mest grunnleggende dreier det seg om å erverve kunnskap gjennom systematisk å utsette teorier og hypoteser for prøving, gjennom for eksempel innsamling av data, eksperimenter, stringent analyse og konfrontasjon med allerede tilgjengelig vitenskapelig kunnskap og fagfellevurdering. Vi har med andre ord retten til å tro, mene og fremsette offentlige ytringer, og vi har retten til å søke og forvalte kunnskap. Disse rettighetene er nøye forbundet med hverandre, men de er forskjellige, både i sitt innhold og i den beskyttelsen de nyter internasjonalt og nasjonalt. Akademisk frihet er således sammensatt av tros- og ytringsfrihet, men den er også noe mer.

Vitenskapelig aktivitet er bare mulig som en sosial aktivitet. Akademisk frihet har en samfunnsmessig side ut over dens egenverdi for den enkelte. Den må dermed gis en sosial begrunnelse og plass og avgrenses mot andre samfunnsmessige verdier. Vitenskapens overindividuelle, intersubjektive normer forutsetter akademisk frihet. Dypest sett har akademisk frihet å gjøre med friheten til å søke kunnskap. Alt som legger hindringer i veien for dette er begrensninger i muligheten til å søke kunnskap, og dermed for muligheten til gjennom ny kunnskap å bedre menneskets kår.

Vitenskapens tillitt utfordres

Enda en ting som kan true den akademiske friheten er mangel på tillit til vitenskapen og forsøk på undergraving av dens objektivitet. Vitenskapens tillit utfordres på mange måter på flere områder. I utgangspunktet er tilliten til vitenskapen høy. På verdensbasis er det over 70% som har tillit til vitenskap. Samtidig er det nesten 60% som sier at de vet lite eller ingenting om vitenskap. En slik manglende kunnskap bekymrer fordi det gjør vitenskapens stilling som sannhetssøkende aktivitet sårbar. Det gjør det lettere for falske sannheter å opptre som vitenskapelig.

Vår tids trang til å belegge politiske og administrative beslutninger med vitenskap viser både vitenskapens sentrale stilling i samfunnet og den tillit den nyter. 

Betydningen av vitenskapelig belegg er imidlertid også en bakgrunn for politisering av forskning og angrep på vitenskapens troverdighet. Kampen om tobakksrøykingen avslørte hvordan sterke næringslivsinteresser systematisk over mange år søkte å så tvil om vitenskapelige funn og å undergrave forskingens troverdighet på området. Nå ser vi det samme på klimaforskningens område. Det er tydelig at slike kampanjer virker. I USA er det en klar splittelse i tilliten til klimaforskningen langs partilinjene. I disse dager er det en tilsvarende splittelse i synet på koronapandemien og bekjempelsen av den. Den politiske splittelsen har gjort det nesten umulig å føre en seriøs faglig debatt, slik debatten rundt det såkalte Great Barrington Declaration har vist.

Mange er også bekymret for hva den vitenskapelige og teknologiske utviklingen kan avstedkomme, særlig på områdene for bioteknologi og kunstig intelligens og robotteknologi. Slike bekymringer har ført til streng regulering i Europa av GMOer, og en tilbakeholdenhet i villigheten til å åpne for bruk av genredigeringsteknologi som CRISPR, selv der forskere er sikre på at frykten er ubegrunnet.

Nødvendig å stadig forsvare den akademiske friheten

Det står kanskje ikke så ille til som mobiliseringen og argumentasjonen til forsvar for den akademiske friheten skulle tyde på. Både individuelle forskere og vitenskapelige institusjoner har stort sett gode kår i Norge. En del av det som oppleves som forverring er nok uttrykk for de generelle kravene til endring og produktivitetsutvikling som hele samfunnet har stått overfor. Likevel er det altså enkelte trekk som er urovekkende, og som gjør et stadig forsvar for den akademiske friheten nødvendig.

Kanskje burde den akademiske frihet få en sterkere formell beskyttelse enn den har i dag. I forbindelse med grunnlovsreformen i 2014 foreslo Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne grunnlovfesting av at «Vitenskapens og kunstens frihet skal respekteres». De fremhevet at «et velfungerende demokrati er avhengig av at befolkningen og de som velges til å representere den, har innsikt i de utfordringene samfunnet står overfor, samt kunnskap om fordeler og ulemper ved de virkemidler som er aktuelle å ta i bruk.» De mente at den akademiske frihet ikke fullt ut vernet gjennom § 100, og ønsket «å opprette et vern mot styrt oppdragsforskning, resultatkamuflering og sanksjonering mot forskere på bakgrunn av resultat av deres forskning». Høyre og Fremskrittspartiet gikk mot, så forslaget falt. 

Motstanderne mente at frihetene var dekket tilstrekkelig av andre bestemmelser i Grunnloven og at «slike formuleringer uten mer konkret meningsinnhold (bidrar) til å skape tvil om bestemmelsens formål, og svekker samtidig Grunnloven som rettskilde». Motstanderne ville med andre ord ikke se akademisk frihet som noe annet enn et spesialtilfelle av menings- og ytringsfrihet. Når man kombinerer dette med en oppfatning om at vitenskapens institusjoner kan styres som andre målrettede aktiviteter, da er den akademiske friheten truet, og dermed også vitenskapens verdi for samfunnet.