Innlegget be først publisert som blogginnlegg på Dagens Perspektiv.

Koronakrisen har vist hvor sårbare vi er når mesteparten av det vi trenger av medisiner, vaksiner og sikkerhetsutstyr må importeres fra utlandet. Norge har over lang tid stått i en situasjon der tilgangen til legemidler har vært usikker, og de siste månedene har satt problemene på spissen. Faren for stopp hos enkeltprodusenter av for eksempel råstoff eller brudd i forsyningskjeder har vært høyst reell. I tillegg var mangelen på smittevernutstyr stor ved krisens utbrudd. 

God beredskap koster, men dårlig beredskap koster mer. Norge må derfor sette i gang et arbeid for å øke beredskapen – slik at vi blir mindre sårbare i fremtiden. I dag produserer Norge så godt som ingen legemidler. Smertestillende og antibiotika er blant legemidlene det er risiko for at vi går tom for i en eventuell krise. Nødvendige og vanlige medisiner som vil få store konsekvenser for befolkningen dersom vi ikke blir prioritert av produsentlandene. I Helsedirektoratets egen rapport om legemiddelberedskap fra 2019 slår de fast at legemiddelmangel er et økende globalt problem og at Norge er sårbar. Norge har tidligere produsert vaksiner, men produksjonen ble lagt ned i 2011 fordi den av ulønnsom. Å produsere alle medisiner og vaksiner i Norge er verken realistisk eller ønskelig, men det er viktig å få på plass en produksjon av de viktigste. Alternativet kan være en ny nedstengning av samfunnet med formidable menneskelige og økonomiske kostnader.

Å produsere alle medisiner og vaksiner i Norge er verken realistisk eller ønskelig, men det er viktig å få på plass en produksjon av de viktigste. 

Norge har et svært godt utgangspunkt for å lykkes. Vi har et moderne helsevesen, en høyt utdannet befolkning, innovative bedrifter og en sterk økonomisk ryggrad med gode muligheter for et samarbeid mellom offentlig og privat sektor. Sammen med Legeforeningen og Tekna etterlyser Akademikerne et sterkere samarbeid mellom myndighetene, fagmiljøer og næringslivet for å sette i gang egenproduksjon. Staten er nødt til å stille opp med risikokapital og rammevilkår for norske produsenter. Det vil gjøre Norge mer robust i normale tider – og rustet for en eventuell ny krise. Med produksjon av vaksiner, kan vi i tillegg til å produsere for egen befolkning, inngå forpliktende samarbeid med andre nærstående vaksineproduserende land og til og med bidra til å forsyne mer sårbare land i en krisesituasjon. 

Samtidig som økt egenproduksjon vil bety økt nasjonal sikkerhet, vil det også kunne gi også flere arbeidsplasser. Norge er helt avhengig å utvikle ny og bærekraftig industri, og helsenæringen er et uttalt satsingsområde for regjeringen. Næringen omfatter alt fra medisiner til medisinsk teknologi til helserelatert IKT. Vi har sterke kompetansemiljøer innen helseteknologi i Norge, og vi har investert mye i kompetanse og forskning på området. Nå er det avgjørende at det offentlige også legger bedre til rette for kommersialisering av medisinsk og helsefaglig forskning og utvikling, slik at vi står bedre rustet for fremtiden samtidig som vi skaper nye arbeidsplasser og industri i Norge. Samtidig har verden et stadig økende behov for tilgang på gode vaksiner og medisiner. Norsk helseindustri kan bidra til rettferdig fordeling av disse godene. 

Curida på Elverum er en norsk legemiddelprodusent som står klare til å produsere legemidler. Staten eier 20 prosent av selskapet, og selskapet har over lang tid jobber for økt legemiddelproduksjon i Norge. De har både kompetanse og teknologi til å kunne produsere en rekke medisiner, og tar til orde for en «dugnad for større selvforsyningsgrad». I tillegg har vi noen få andre produksjonsanlegg. Det er helt nødvendig med statlig støtte i oppstarten for å kunne få i gang produksjonene ved anleggene som står klare til å ta jobben. 

Koronakrisen har gitt oss en vekker som bør føre til handling. Akademikerne håper å se en langt mer offensiv holdning hos politikerne i tiden fremover. Økt beredskap på helsefeltet er både en nødvendighet – og en mulighet for Norge.