Meninger

Skal lektorlønnen opp må vi tenke nytt

Akademikerne vil gjøre det mer attraktivt å være lektor. Vi trenger et nytt lønnssystem for å løfte lærerlønnen.

Jan Olav Birkenhagen

Jan Olav Birkenhagen

Leder, Akademikerne kommune
Skal lektorlønnen opp må vi tenke nytt
Vi trenger et nytt lønnssystem for å løfte lærerlønnen, mener Jan Olav Birkenhagen.
18. desember, 2019 – Oppdatert 18. desember, 2019

av Jan Olav Birkenhagen, leder Akademikerne kommune

I Utdanningsnytt 4. desember svarer Roar Ulvestad, hovedtillitsvalgt for Utdanningsforbundet i Bergen, på min kronikk om lektorkompetanse og lønn i som sto ble publisert hos Stavanger Aftenblad den 18. november.

En fersk rapport utført av Menon på vegne av Akademikerne viser at lektorandelen i videregående skole har falt kraftig siden 1970-tallet. Rapporten avdekker også at andelen lektorer varierer mye fra fylke til fylke – også når vi korrigerer for antallet elever som tar yrkesfag. I tillegg vet vi at mange lærere mangler fordypning i faget de underviser i. Det er positivt at det nå er innført krav om at alle lærere skal ha master, men dette betyr ikke at alle lærere er kvalifisert til å undervise i videregående skole.

Akademikerne mener at vi må være mer ambisiøse på vegne av norsk skole. Vi vil stille høyere opptakskrav for lærerstudentene, høyere kompetansekrav til lærerne – og at det skal bli enda mer attraktivt å være lærer. Én av faktorene for å tiltrekke seg og beholde de beste lærerne er lønn. Over mange år har lektorene har hatt en systematisk svakere lønnsutvikling enn andre akademikere. I tillegg vet vi altså at rekrutteringsutfordringene varierer mye rundt om i landet. Vi mener at en del av løsningen på dette er et nytt lønnssystem.

Stort frafall fra lektorprogrammet

Akademikerne jobber for lokale, kollektive forhandlinger. Dagens sentrale lønnssystem er rigid og utdatert. Selv om systemet åpner for å avsette penger til lokale lønnstillegg, blir dette i liten grad brukt. Det betyr at de ulike skolene og fylkene har få muligheter til å bruke lønn for å for eksempel sikre seg kvalifiserte mattelærerne de trenger, eller for å tiltrekke seg nødvendig lektorkompetanse. Lokale, kollektive forhandlinger har gitt gode resultater for de med høy utdannelse som fikk dette systemet i 2002. Dette skjer med faste kriterier og med tillitsvalgte involvert. Månedslønnen for arkitekter har økt med nesten 24 000 og for rådgiver med 21 5000 kroner fra 2004 til 2018. Til sammenligning har lektorene bare økt lønnen sin med 18 000 kroner i samme periode.

Ulvestad skriver at han ville tjent 120 000 kroner mindre dersom han gikk til universitets- og høyskolesektoren, som har lokale forhandlinger. Jeg er ikke sikker på hvordan han kom frem til dette tallet, men her er det uansett ikke lønnssystemet som kan forklare forskjellen: Frem til 2016 hadde alle høyskolelektorer sentrale forhandlinger, noe Ulvestad som medlem av Utdanningsforbundet fortsatt vil ha. Akademikerne fikk for tre år siden gjennomslag for systemet med lokale lønnsforhandlinger i staten, som vi nå jobber for også i videregående. Vi har tro på at dette vil løfte lektorene på begge arbeidsplasser.

Akademikerne jobber hele tiden for å være relevante, og for å bidra til økt organisasjonsgrad i samfunnet. En lønnspolitikk tilpasset det moderne arbeidslivet er en viktig del av vårt svar. Vi vil ikke støtte en gammeldags lønnspolitikk som har gitt lektorene svak lønnsutvikling, og som gjør det vanskelige for skolen å rekruttere. Derfor tenker vi nytt. Lokale, kollektive forhandlinger vil tjene lektorene – og ikke minst barna på norske skoler.