Innen økonomifaget ser vi på hvordan ressurser kan utnyttes til alternative formål for å tilfredsstille menneskelige behov best mulig. 

Det er derfor viktig at våre felles institusjoner og forvaltning, etablerer mekanismer som fordeler våre begrensede ressurser på konkurrerende formål på en gjennomtenkt måte. Beslutninger om store reformer og utbygginger kan ikke baseres på synsing og gode ønsker.

Beslutninger og vedtak innen nasjonal, regional og lokal politikk skal gjøres når et saksområde er tilstrekkelig opplyst. I dette ligger det at hverken politikere eller administrativ forvaltning bør avgjøre saker før de vet hvilke budsjettmessige konsekvenser et tiltak får, hvilke positive og eventuelle negative konsekvenser tiltaket får. 

For å gjennomføre slike vurderinger er det behov for kompetanse fra ulike fagområder.

Utredningsforskriftens formål

Går vi til utredningsforskriften som kom i 2016 (Instruks om utredning av statlige tiltak), gir den retning for fremgangsmåte. Formålet med instruksen er å legge et godt grunnlag for beslutninger om statlige tiltak gjennom å 

• Identifisere alternative tiltak
• Utrede og vurdere virkningene av aktuelle tiltak
• Involvere dem som er berørt av tiltaket, tidlig i utredningsprosessen
• Samordne berørte myndigheter

Forvaltningsorganet som har ansvar for utredningsarbeidet, skal påse at bestemmelsen i instruksen blir fulgt. Å avvike fra reglene i instruksen, kan bare gjøres når spesielle forhold gjør det nødvendig. 

En slik beslutning skal være skriftlig og begrunnet og skal følge saken. Slik kan offentligheten skaffe seg innsyn i de vurderinger som er gjort underveis. Vi kan merke oss at utredningsforskriften ikke regulerer kommunale tiltak. Dette skal jeg komme tilbake til.

Ifølge Direktoratet for økonomistyring (DFØ), skilles det mellom tre utredningsnivåer, basert på utredningens omfang og grundighet: Minimumsanalyse, forenklet analyse og samfunnsøkonomisk analyse. 

Både forenklet analyse og samfunnsøkonomisk analyse krever en grundigere besvarelse av de seks spørsmålene i minimumsanalysen (se nedenfor). Hvor detaljert et saksområde skal utredes og belyses, avhenger av flere forhold. Dette finner man ved å besøke DFØ´s nettsider med veiledere som gir god hjelp.

Minimumskravene til utredninger tilsier at følgende spørsmål skal besvares:

1. Hva er problemet, og hva vil vi oppnå?
2. Hvilke tiltak er relevante?
3. Hvilke prinsipielle spørsmål reiser tiltakene?
4. Hva er de positive og negative virkningene av tiltakene, hvor varige er de, og hvem blir berørt?
5. Hvilket tiltak anbefales, og hvorfor?
6. Hva er forutsetningene for en vellykket gjennomføring?

Utredningen skal omfatte virkninger for enkeltpersoner, privat og offentlig næringsvirksomhet, statlig, fylkeskommunal og kommunal forvaltning og andre berørte.

Tverrfaglig kompetanse

Et av forholdene som skal tas med i betraktning med hensyn til grundighet, er om man forventer vesentlige nytte- eller kostnadsvirkninger, herunder vesentlige budsjettmessige virkninger. Hvis så, skal det gjennomføres en analyse i samsvar med gjeldende rundskriv for samfunnsøkonomiske analyser.

For at beslutningstakere skal ha et godt faglig fundert grunnlag å fatte vedtak på, er det behov for tverrfaglig kompetanse. Samfunnsøkonomisk kompetanse er viktig, og strekker seg inn i fagfelt som miljø, transport og samferdsel, helse og omsorg, digitalisering, skole og oppvekst, forsvar, ressursforvaltning og naturinngrep. 

Listen kunne nok vært lengre. Det er derfor viktig at samfunnsøkonomer og andre fagprofesjoner etablerer gode samarbeidskulturer, slik at man får med alle vesentlige elementer som har betydning for tiltakene man utreder. 

Et spørsmål som reiser seg, er om slike utredninger kun bør gjelde statlige tiltak. Utredningsinstruksen gjelder statlige tiltak. Både i kommuner, fylkeskommuner og helseforetak planlegges og gjennomføres det store og omfattende tiltak. For at fellesskapets ressurser skal kunne utnyttes mest mulig effektivt til fordel for nasjon og innbyggere, er det viktig at nytten og kostnadene av alternative anvendelser av ressursene vurderes.

Tilstrekkelig vurdering

Så lenge vi står overfor begrensede ressurser og gitte budsjettrammer å forholde oss til, betyr et «ja» til noe, «nei» til noe annet. Da er det viktig at både tiltak vi sier ja til og nei til har vært tilstrekkelig belyst. Faren er selvsagt at vi belaster forvaltningen på ulike nivåer med for mye utredninger. 

Men, her finnes det en mellomting. Vi kan starte med å la de seks spørsmålene fra minimumsanalysen til utredning, bli en del av ryggmargsrefleksen, både blant politikere og fagfolk i forvaltningen. Det er heller ingenting i veien for at også kommunesektoren og helseforetakene tar veien innom utredningsinstruksen og veilederne til Direktoratet for økonomistyring. 

Politikk handler om prioritering, og prioriteringene gjøres enklere og med større legitimitet når samfunnsøkonomer og andre akademikere har bidratt til å opplyse saken. Og, vi skal absolutt ikke glemme fagarbeidernes kompetanse, det er de som oftest møter de som skal motta tjenestene. I sum bidrar vi til gode beslutninger og gode tjenester for morgendagen.

Det skal ikke stå på oss!