Denne kronikken sto først på trykk i: Nordlys, Adresseavisen og Stavanger Aftenblad.

«Midlertidigheten i sektoren må reduseres. Det kommer jeg fortsatt til å jobbe målrettet med», skrev forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø i en kronikk i Khrono i februar i år. Hun siktet til mangelen på faste stillinger i universitets- og høyskolesektoren, der midlertidigheten for vitenskapelig ansatte er omtrent det dobbelte av hva den er i norsk arbeidsliv sett under ett.

Norge trenger ny kunnskap. Forskning og undervisning av god kvalitet trengs for å omstille arbeidslivet, gjøre oss mindre oljeavhengige og finne løsninger på klimakrisen. Vi kommer ikke til å lykkes med dette dersom flinke folk velger bort en karriere ved utdanningsinstitusjonene på grunn av uforutsigbare arbeidsvilkår.

Tallene for 2019 forteller oss at tiltakene eller de milde anmodningene vi hittil har sett fra statsråden ikke fungerer godt nok. For undervisnings- og forskningsstillinger har det vært en nedgang i andelen midlertidige tilsatte på fattige 0,6 prosentpoeng det siste året. Det betyr at 16,2 prosent av de ansatte fortsatt ikke har fast stilling, viser tallene fra NSDs Database for statistikk om høgre utdanning. 

Ved et av fakultetene med høyest midlertidighet, juridisk fakultet ved Universitetet i Tromsø, har andelen midlertidige stillinger økt kraftig det siste året, fra 30 prosent til 42 prosent. På det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo har det riktignok være en liten bedring siden i fjor, men fortsatt jobber 35 prosent av de ansatte i midlertidige stillinger. Ved Veterinærhøyskolen på NMBU er 28 prosent midlertidig ansatte, en økning fra 22 prosent i fjor. Vi ser også av de innkomne tallene at flere fakulteter har tatt grep, og det fortjener de honnør for. Samtidig er det verdt å merke seg at postdoktorstillinger ikke er faste stillinger, men likevel ikke regnes med i midlertidighetsstatistikken. Dermed er det i realiteten enda færre faste stillinger enn tallene fra DHB umiddelbart kan gi inntrykk av.

I nyhetsoppslag fra tidligere år har det vært en rekke forklaringer og bortforklaringer fra ledelseshold ved universitetene og høyskolene om hvorfor faste jobber er mangelvare i denne sektoren. Og mens Nybø venter på at ting skal bli bedre, går dagene for alle de som ikke har en fast jobb å gå til. Høyt utdannede som i ti-tolv år har levd med den usikkerheten en midlertidig stilling fører med seg. Som mangler økonomisk trygghet til å stifte familie og planlegge fremtiden lenger enn sin nåværende prosjektstilling. Den største økonomiske oppturen, verdiøkning av egen bolig, får de midlertidige ikke ta del i. Mange begynner å se seg om etter en fast jobb et annet sted.

Regjeringen kan begynne med å fjerne særlovgivningen for sektoren. Det er ingen grunn til at universitetene og høyskolene skal ha større adgang enn resten av arbeidslivet til å unngå faste ansettelser. Utdanningsinstitusjonene må inn på det samme lovverket som resten av arbeidslivet. Det handler om å utvikle en lik standard i norsk arbeidsliv når det gjelder noe så fundamentalt som stillingsvern. I tillegg til lovendring er det mulig å gi økonomiske sanksjoner til de som ikke følger anmodningen om å ansette flere fast. Alternativt økonomisk belønning til de institusjonene som lykkes. 

Denne oppgaven er ikke umulig. Men da må regjeringen legge vekk godviljen, og innse at det de har gjort til nå ikke monner.