I min familie har vi en favorittlærer. Han heter Henning og underviser i matematikk og fysikk på Gjøvik videregående skole. Jeg vil anbefale Erna Solberg og Jan Tore Sanner å ta en tur til Gjøvik og møte Henning og klassen hans. Der vil de få verdifull inspirasjon og kunnskap om hvordan de kan nå flere av målene i regjeringsplattformen. 

Regjeringen har høye ambisjoner innen både skole, likestilling og arbeidsliv. I plattformen står det blant annet at de vil:

• Stimulere til utradisjonelle valg for å redusere kjønnsforskjeller i skole og i utdanningsvalg.
• Stimulere til at flere skal velge utradisjonelle utdanninger og karrierer for å bidra til et mindre kjønnsdelt arbeidsliv.

Et mindre kjønnsdelt arbeidsliv er bra for den enkelte, og for samfunnet. Det er lett å være enig i disse ambisjonene, men hvordan skal det gjennomføres? 

Det er ingen tvil om at det er sammensatte årsaker til valgene de unge tar. Vi vet blant annet at barn som har foreldre med universitetsutdannelse har høyere karaktersnitt og større gjennomføringsgrad enn barn av foreldre med kun grunnskoleutdanning. Det er behov for virkemidler som sikrer at alle unge får bruke sine evner uansett sosioøkonomisk bakgrunn. 

Et av de viktigste tiltakene er å satse på lærerne. 

Jeg vil våge meg på påstanden om at Henning alene får to til tre jenter ekstra til å fortsette med realfag hvert eneste år. Datteren min har fortalt begeistret om Henning gjennom hele videregående. Han har ambisjoner på elevenes vegne og gir seg ikke før han er sikker på at de har forstått. Han leter etter hver enkelt elevs styrker og interesser. Før eksamen møter han opp på søndager for å øve. Med kaffe og kake! Dette er selvsagt mye mer enn vi som foreldre kan forvente. I tillegg kan han faget sitt godt. Henning er sivilingeniør med erfaring fra næringslivet. Ikke nok med det. Han har doktorgrad også. Og så valgte han å bli lærer. Elevene hans har hatt flaks. 

Skal vi ha en skole der alle elever blir ivaretatt – og nå målet om å redusere kjønnsforskjeller i utdanning og arbeidsliv – kan vi ikke basere oss på flaks.

Skal vi ha en skole der alle elever blir ivaretatt – og nå målet om å redusere kjønnsforskjeller i utdanning og arbeidsliv – kan vi ikke basere oss på flaks. Skolene må få mulighet til å ansette flere som Henning. De må settes i stand til å tiltrekke seg og beholde de aller beste. Dette innebærer også at det skal være mulig å gjøre karriere ved kateteret, ikke at de flinkeste blir «forfremmet» ut av klasserommet. 

Det flere ting som må på plass dersom vi skal lykkes. Aller først handler det om bedre muligheter for kompetansepåfyll. Lærerne må få kontinuerlig etter- og videreutdanning av høy kvalitet gjennom hele yrkeslivet. Noen vil ha nytte av å jobbe i næringslivet en periode, og noen bør til og med ta en doktorgrad. Ingen kan stå 45 år i klasserommet uten påfyll av kompetanse. Det må også legges til rette for tverrfaglig samarbeid mellom lærere med god fagkunnskap. Det gir bedre undervisningskvalitet og hever elevenes prestasjoner.

Videre handler det om nok tid til forberedelser, undervisning og god oppfølging av hver enkelt elev. Det handler om medbestemmelse. De tillitsvalgte har god kunnskap om hvor skoen trykker i norsk skole. Og til slutt: Vi må få på plass et lønnssystem som gir skolen muligheter til å bruke lønn som virkemiddel for å rekruttere og beholde gode lærere.

Fagfolk blir motivert av å få gjøre god jobb. Det gjelder også i skolen. Kunnskapen som finnes lokalt må brukes nasjonalt, slik at tilbudet til elevene ikke bestemmes av flaks og uflaks. Henning og elevene hans kan gi gode råd om hvilke tiltak som kreves for å nå målene om høyere kvalitet i skolen, og et mer likestilt arbeidsliv.