Blogg

Hvem skal få lære hele livet?

Regjeringen vil at alle skal få lære hele livet – skal det ikke gjelde lektorer og andre akademikere? Rita Helgesen, leder i Norsk Lektorlag, blogger om livslang læring.

Hvem skal få lære hele livet?
I realiteten faller lektorene og høyt utdannede lærere i dag utenfor skolens ordning for videreutdanning, og etterutdanningstilbudet varierer mye, skriver artikkelforfatteren.
Hver måned blogger lederen av Akademikerne eller ledere fra våre 13 medlemsforeninger om viktige og aktuelle saker for foreningene og fellesskapet.
Rita Helgesen

Rita Helgesen

leder, Norsk Lektorlag
16. oktober, 2019 – Oppdatert 18. oktober, 2019

Det står mye fint om kompetanse i statsbudsjettet for 2020. I Kunnskapsdepartementets proposisjon kan vi lese at «Det er godt dokumentert frå forskinga at elevane lærer meir når lærarane har fordjuping i det faget dei underviser i.» Regjeringen skriver også «Ein nøkkel til å heve læringsutbyttet i skulen er å satse på kompetansen til lærarane.».

Lære hele livet er navnet på kompetansereformen regjeringen vil gjennomføre i arbeidslivet for at ingen skal gå ut på dato og for at flere skal kunne stå i jobb lenger. Da bevilgningene til læreres videreutdanning stagnerte i fjor spurte Norsk Lektorlag retorisk: skal det å lære hele livet gjelde alle andre enn kvalifiserte lektorer og lærere? Årets budsjett tyder på det.

Lektorer og lærere har ordninger for etter- og videreutdanning som på papiret ser flotte ut. I år søkte over 11.000 lærere om videreutdanning gjennom den statlige ordningen kompetanse for kvalitet. Antall søkere økte med 20% på ett år, det er ny rekord. Allikevel foreslås det reduserte bevilgninger. Årsaken? Skoleeiere får lov til å være propper i systemet. Selv om over 11.000 lektorer og lærere søkte om videreutdanning er det under 7000 som får tilbud om plass, og tilbudet dimensjoneres til under 6000 plasser. Hovedårsaken er at skoleeier ikke har anbefalt søknaden deres. Selv om videreutdanning gjennom Kompetanse for kvalitet finansieres av staten, skal skoleeier prioritere søknadene til sine ansatte, fordi skoleeier har kostnader til vikarer når lektoren studerer, og administrasjon knyttet til dette.

Det er ikke vanskelig å forstå at bevilgningen reduseres når den ikke brukes. Men det er et stort problem for samfunnet vårt at skoleeiere får lov til å nedprioritere kompetanseheving i skolen.

Da vi spurte våre lektorer om de får mulighet til videreutdanning svarte 7 av 10 skoleeier ikke vil prioritere dem «Det er ikke noen vits i at du søker, du har jo allerede en mastergrad», sier gjerne skolelederen.[1] Men om du tok hovedfag for noen tiår siden og lærte om programmering på hullkort, kan videreutdanning være helt nødvendig for å sørge for å kunne møte elevene med oppdatert fagkompetanse.

Opplæringsloven pålegger alle skoleeiere å ha riktig og nødvendig kompetanse i virksomheten. Etter loven skal skoleeier også ha et system der lektorer og lærere får mulighet til nødvendig kompetanseutvikling, med sikte på å fornye og utvide faglig og pedagogisk kunnskap, og å holde seg orientert om og være på høyde med utviklingen i skolen og samfunnet.

Virkeligheten er en annen. Det er ikke uvanlig at etterutdanningstilbudet består i at de som underviser får reise til nærmeste universitet for å delta på forelesninger - en gang i året. På andre skoler løses etterutdanningstilbudet ved at rektor samler alle i et auditorium, og leier inn konsulenter som for eksempel kurser lærerne i hvordan de kan ta hele skolebygget i bruk i undervisningen.

I tillegg til pålegget i opplæringsloven, har skoleeiere i KS i hovedtariffavtalen forpliktet seg til å kartlegge de ansattes kompetanse og analysere kommunens/fylkeskommunens kompetansebehov. På denne bakgrunn og etter drøftinger med de tillitsvalgte, skal det utarbeides en plan for gjennomføring av kompetansehevende tiltak.

Etter det Norsk Lektorlag er kjent med varierer det hvordan dette fungerer. Arbeidsgiver har også forpliktet seg til å utarbeide en lokal lønnspolitikk som skal motivere til kompetanseutvikling og til å beholde, utvikle og rekruttere. Fremtidig kompetanse(utviklings)behov for ulike stillingsgrupper i (fylkes)kommunen skal drøftes hvert år. Den lokale lønnspolitikken skal legge til rette for faglige karriereveier og avansementsmuligheter og etablere en naturlig sammenheng mellom arbeidstakerens kompetanse, kompetanseutvikling og lønnsutvikling.

På toppen av dette, inngikk KS i fjor en avtale med Kunnskapsdepartementet om kvalitetsutvikling i barnehage og skole. Avtalen er full av flotte formuleringer, men hva hjelper dette om intensjonene ikke følges opp?

Det er et generelt problem for akademikere at regjeringens kompetansereform til nå i liten grad har vært innrettet mot akademikere, for behovet er der. I 2009 tok 14 prosent av de med høyere utdanning videreutdanning, i 2016 var tallet 8 prosent. I stortingets høring om Kunnskapsbudsjettet anslo leder i Akademikerne Kari Sollien behovet for kompetansereformen til 1,5 milliard.

I realiteten faller lektorene og høyt utdannede lærere i dag utenfor skolens ordning for videreutdanning, og etterutdanningstilbudet varierer mye. Norsk Lektorlag mener det bør gjennomføres et tilsyn med opplæringsloven, for å få fakta på bordet om hvordan skoleeiere ivaretar og utvikler kompetansebehovet i norsk skole. Kompetansereformen bør også innrettes slik at den har tiltak som treffer akademikere som jobber i skolesektoren.

[1] Lektorlagets medlemsundersøkelse november 2017, N=1127