I år feiret Akademikerne 20 år samtidig som vi rundet 200.000 medlemmer. Antallet er mer enn doblet siden 97, og Akademikerne er den hovedorganisasjonen med høyest vekst. Likevel har organisasjonsgrad blitt et viktig tema også for Akademikerne. Vi har ønsket å bruke jubileumsåret til å vise frem viktigheten av å være en del av et fellesskap, og vise frem det viktige arbeidet som gjøres av medlemmene våre.

Vi har ønsket å bruke jubileumsåret til å vise frem viktigheten av å være en del av et fellesskap, og vise frem det viktige arbeidet som gjøres av medlemmene våre.

Gjennom organisering og felles løsninger har vi bygget det norske velferdssamfunnet. Rettigheter til skolegang, helsetjenester, regulert arbeidstid, sykelønn og pensjon har ikke kommet av seg selv. Det er oppnådd gjennom kollektive løsninger. Styrken i fellesskapet har vi det siste året testet og fått bekreftet gjennom streiken i sykehusene våre, rikslønnsnemnd og arbeidsrettssak. Akademikernes kjerneoppgave er å ivareta medlemmenes interesser innenfor tariff og arbeidsliv, men vi har også et samfunnsoppdrag som når videre.

Årene som kommer vil bli preget av digitalisering, globalisering og økende antall eldre. Samtidig må Norge bli mindre avhengig av oljenæringen og gjennomføre «det grønne skiftet» Dette vil utfordre velferdssamfunnet vårt. Vi kan ikke konkurrere gjennom å dumpe lønn. Vi må klare å konkurrere på høyt kunnskapsnivå, innovasjonsevne og høy produktivitet. Samfunnsøkonomisk analyse har på oppdrag fra Akademikerne laget en framskrivning av behovet for akademikere i Norge. Den viser at vi vil trenge en dobling i løpet av de neste 20 årene. Det økte behovet skyldes for en stor del at de enkle arbeidsoppgavene vil automatiseres, mens de gjenstående arbeidsoppgavene blir mer komplekse og trenger høyere kompetanse. Men også akademikere vil påvirkes av digitalisering og automatisering. Behovet for etter- og videreutdanning vil øke for å unngå at arbeidstakere går ut på dato. Skal vi klare å finansiere velferdssamfunnet i fremtiden må det skapes nok jobber, og folk må stå i jobb lenger. For å få til dette blir påfyll av kompetanse enda viktigere fremover. Dette blir et viktig område for Akademikerne fremover.

I tillegg må Norge utdanne flere. Tilgangen til utdanning, og kvaliteten på utdanningen har alltid vært sentrale temaer for Akademikerne. Høyt utdanningsnivå er viktig både for enkeltindividet og for samfunnet. Utdanning er billetten inn i arbeidslivet. Lang utdannelse gir en sterkere og mer fleksibel posisjon i arbeidsmarkedet. Og høyt utdannede lever lenger, har bedre helse og står lenger i arbeid. Gratis utdanning og god studiefinansiering er derfor lønnsom investering!

Det er tilsvarende bekymringsfullt at vi ser en stor gruppe unge som blir stående utenfor både utdanning og arbeidsliv. Skal vi løse denne utfordringen må vi tenke tverrfaglig og vi må tenke forebyggende. Hva er det som skal til for at et barn skal lære? Det er mye! Men i akademikerfellesskapet finnes det mye tverrfaglig kunnskap om hvilke faktorer som er viktigst. Vi vet det er viktig med et rusfritt fosterliv. Vi vet det er viktig for babyer å erfare trygge, forutsigbare og omsorgsfulle voksenpersoner. Vi vet det er viktig å møte faglig gode lærere med nok tid. Vi vet mye om læremidler og pedagogikk. Vi vet en god del om effekter av psykososiale faktorer og mobbing, både fysisk og virtuell. Vi vet noe om behovet for riktig mat og fysisk aktivitet. Og vi vet mye mer. Alt dette må vi klare å sette sammen for å nå mål. Jeg mener Akademikerne kan bidra med kunnskap om alle disse faktorene.

Fellesskapet gir oss styrke som fagforening, men også fagpolitisk. Som leder er det et stort privilegium å ha så mye fagkunnskap i ryggen. Jeg leste nylig en kronikk som startet med «Det går fint an å gå gjennom livet som individualist. Helt til man kjører seg fast i snøen.» Dette er et bilde som også kan overføres til arbeidslivet. I hverdagen er det ikke alltid så lett å se nytten av å være organisert. Skal vi klare å snu trenden med fallende organisasjonsgrad må vi klare å formidle verdien av fellesskapet. Og være relevante også de neste 20 årene.