Av Anders Kvam, forhandlingsleder og leder i Akademikerne stat

Statlige etater og institusjoner har ansvar for mye av velferden vi gjerne tar for gitt. At samfunnet er trygt, at tjenestene er gode og brukervennlige og at saksbehandling følger lover og regler for å nevne noe. Innbyggere krever stadig bedre og mer tilrettelagte tjenester. Samtidig blir oppgavene mer komplekse og kompetansekrevende og de skal løses med mindre ressurser.

Staten trenger høy kompetanse

Lederne i staten har fått lite hjelp av det sentraliserte lønnssystemet som — ulikt arbeidslivet for øvrig — dikterer lønnsutviklingen på alle statlige arbeidsplasser rund baut. Tilleggene gis uavhengig av kompetanse, uavhengig av ansvar og innsats og uavhengig av virksomheters behov for å beholde kompetanse.

Hvilke konsekvenser får dette? I praksis har mange statlige etater og enheter fungert som opplæringsinstitusjoner for akademisk arbeidskraft. Etter å ha fått noen års arbeidserfaring forsvinner kompetente ansatte til bedre betalte stillinger i for eksempel privat sektor.

Utfordringene er stadig framme. I politiet har de hatt problemer med å få nok påtalejurister. Det går ut over saksbehandlingstid og fører til flere henleggelser. I Statens vegvesen opplever de at det er krevende å få ansatt tilstrekkelig antall kvalifiserte ingeniører. På noen prosjekter blir resultatet at man benytter konsulenter, vikarer fra bemanningsbyrå eller lavere kvalifisert arbeidskraft til å dekke opp behovet. Det går ut over kvalitet og framdrift på veianleggene samfunnet trenger.

Mer tillit til tillitsvalgte og ledere

Årets lønnsoppgjør er godt nytt for både ansatte med lang utdanning og ledere i staten. Et treårig arbeid med å forenkle og modernisere hovedtariffavtalen mellom Akademikerne og staten er fullført.

Hvordan virker avtalen? Lokale arbeidsgivere og tillitsvalgte kan nå i større grad gjennomføre lønns- og personalpolitikken i tråd med virksomhetenes behov. Med tilliten, følger også et større ansvar. Arbeidsgiver har ansvaret både for å sikre riktig kompetanse til virksomheten, og for lønnsutviklingen for de ansatte.

Når forhandlingene skjer lokalt blir det lettere å rekruttere og beholde ansatte med høy kompetanse i statlige virksomheter. Viktige kompetansemiljøer kan lettere bygges opp og beholdes, også i distriktene. Vinnerne er oss alle fordi vi får bedre løsninger og staten blir mer effektiv.

Handlingsrommet til lokale ledere og tillitsvalgte er blitt større. Tilliten dette innebærer fortjener de. De skal løse oppgaver på vegne av oss alle. Brukes den nye avtalen på en god måte vitaliseres samarbeidet mellom arbeidsgivere og arbeidstakere i staten.

Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland kaller det en «historisk modernisering». Vi er enige. Nå må statens ledere bruke verktøyet til å styrke statlige kunnskapsarbeidsplasser. Dessverre kan ikke Mæland si tilsvarende superlativer om avtalen med LO, UNIO og YS. Det bør likevel ikke være til hinder for et mer fruktbart samarbeid ute i statlige virksomheter til beste for ansatte, innbyggere og samfunnet for øvrig.

Artikkelen har stått på trykk i Dagsavisen 20. juni 2018