Endelig er nesten to år med konflikt om sykehuslegers arbeidstid over. Natt til onsdag 24. januar 2018 satte vi våre underskrifter på en ny tariffavtale som har stor betydning for hele det organiserte arbeidslivet. Ingen skal stå alene mot arbeidsgiver i forhandlinger om arbeidstid. Vi har avtalefestet kollektivt, rullerende arbeidsplaner – og gravide leger i siste trimester får vaktfritak.

Kampen og seieren hadde ikke vært mulig uten samholdet og lagånden i hele Akademikerfellesskapet.

Psykologer, sivilingeniører, jurister, økonomer, samfunnsvitere og tannleger ved 15 sykehus sto last og brast sammen med legene i tidenes lengste sykehusstreik. Stridens kjerne var enkel: Kollektiv trygghet eller individuell usikkerhet i planleggingen av arbeidstid.

Alt fra sykepleiere, politifolk og bibliotekarer til heismontører, industriarbeidere og havnearbeidere forsto hvilke umistelige verdier som sto på spill. Dette har vært en felles kamp for fremtiden til norsk arbeidsliv. En samlet fagbevegelse sto derfor skulder ved skulder.

Vi sluttet rekkene og viste hvilken styrke som ligger i fellesskapet.

Derfor vil jeg takke alle medlemsforeningene i Akademikerne som bidro før, under og etter streiken. Alle som sto streikevakt, delte ut pamfletter, som sang eller stekte vafler. Alle som holdt appeller, skrev kronikker og innlegg, deltok i debatter – og utrettelig snakket vår sak. Hele veien til konfliktens siste dag tok medlemmer og tillitsvalgte ansvar – og sto stødig i stormen.

Dette har vært en grasrotmobilisering av ypperste klasse, og en hovedsammenslutning på sitt aller beste. Akademikerfellesskapets innsats og støtte har vært helt avgjørende for at vi til slutt landet en tariffavtale som sikrer den enkelte forsvarlige arbeidstidsordninger.

Jeg er stolt over hvordan vi sammen gjennomførte dette. Og jeg er ydmyk over den tilliten som er vist oss. Vi skal fortsette å kjempe for medbestemmelse, involvering og den norske modellen.

Vår felles kamp for kollektivt vern har vist at vi står sterkere sammen enn noen gang.

Vi ga oss aldri – tusen takk!

Vennlig hilsen
Marit Hermansen