Master of disaster?

Publisert 

Innlegg av Knut Aarbakke om mastersyke. Publisert i Universitas 25. februar 2015 som et tilsvar til et innlegg på lederplass i samme avis, 18. februar.

Master of disaster?
Knut Aarbakke

Universitas går langt i å svartmale fremtiden til studenter ved egen institusjon på lederplass (ekstern lenke til Universitas). Jeg lurer på hva slags belegg avisen har for å hevde det den skriver. Det kastes påstander mot leseren uten noen form for begrunnelse eller henvisning. Hvor er de svært mange som føler seg forpliktet til å ta en mastergrad de ikke trenger? Jeg har ikke sett noen undersøkelser blant studenter som underbygger denne påstanden.

Og hvor er belegget for å hevde at kunnskapen man tilegner seg på masterutdanningen ikke er spesielt nyttig i en normal jobbsituasjon? Hvis en normal jobbsituasjon for eksempel krever selvstendighet, analytiske evner eller evnen til å jobbe under tidspress vil jeg hevde at man som ansatt har nytte av å ha tatt en mastergrad – og da har jeg ikke engang nevnt det faglige aspektet. Ja, man fordyper seg faglig i et spesifikt emne når man tar en mastergrad, men den faglige utviklingen skjer ikke i et vakuum. Man utvikler også evner som man tar med seg videre inn i arbeidslivet for å kunne fortsette å utvikle seg, og å lære. I tillegg er det først på masternivå at man kombinerer teori og metode i et selvstendig prosjekt som ofte er arbeidslivsrelevant i seg selv. Dette poenget ble synliggjort av Gunn Elisabeth Myhren, generalsekretær i Samfunnsviterne, i hennes innlegg i Universitas 11. februar 2015, (s.17) (ekstern lenke).

Hvordan skal vi kunne leve av kunnskap om vi ikke gir generasjonene under oss forutsetningene for læring og utvikling? Søknadstallene på høyere utdanning reflekterer både et lands prioriteringer og ønskene til enkeltmenneskene. Dersom flere vil ta en mastergrad, samfunnet etterspør kompetansen og institusjonene tilbyr utdanningen – bør man da forhindre det? Jeg tror heller ikke noen presser studenter til å ta en master. Det er en naturlig respons på en samfunnsutvikling som går hurtig og som krever omstillingsdyktig arbeidskraft. I tillegg viser NIFUs rapport, Livslang læring i norsk arbeidsliv (ekstern lenke), at de som allerede har høy utdanning også lærer mer i arbeidslivet.

Katastroferetorikken til Universitas hører ingen steder hjemme når det kommer til masterutdannede i Norge. Masterutdannede får jobb – og de får relevant jobb. Det er ikke fordi det er lett for arbeidsgivere å sortere bunken etter utdanningens lengde – det er fordi masterutdannede innehar kvaliteter som er attraktivt for fremtidens arbeidsliv.

Tidligere innlegg av Aarbakke i denne debatten i Universitas: Mastere - ja takk! (ekstern lenke).