Mer politikk, mindre spill

Publisert 

Når politikken oppleves som en mild variant av House of Cards blir demokratiet utfordret. Nå må det bli mer sak og mindre spill i norsk politikk.

Mer politikk, mindre spill
Knut Aarbakke

Kronikk av Knut Aarbakke, samfunnsviter og leder i Akademikerne, i DN 31. mars.

Når politikken oppleves som en mild variant av House of Cards blir demokratiet utfordret. Nå må det blir mer sak og mindre spill i norsk politikk.

TV-serien House of Cards vekker begeistring blant norske toppolitikere. Ikke rart, all den tid spill, spinn og symboler i økende grad dominerer politikken – også den norske. House of Cards gir riktignok et karikert bilde av virkeligheten, men seriens univers er likevel ikke helt fjernt fra vårt eget.

Et illustrerende eksempel er fremveksten av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, som Norges nye politiske senter. Komiteen er nevnt flere ganger i media så langt i 2015 enn i alle årene før 2012. Dette er et symptom på et større problem. Samfunnseliten er i ferd med å bli mer opptatt av spillet rundt politikken, enn politikken i seg selv.

Et synlig eksempel er kritikken helseminister Bent Høie ble utsatt for knyttet til sykehusstriden på Nordvestlandet. Motstanderne gjorde prosessen og beslutningen til en del av et politisk spill. Alt Høie strengt tatt hadde gjort var å bryte gjennom i en politisk strid som trengte et punktum.

Vi har lenge sett en tiltakende «broilifisering» av politikken. Ikke bare vokser det politiske apparatet rundt politikerne. Politikerne selv er gjennomskolerte og har levd tilnærmet hele sitt liv i maktens sirkler. I Aleksander Eilertsen's masteroppgave fra i fjor, dokumenteres det at stortingsrepresentanter med bakgrunn fra et ungdomsparti oftere stiller til gjenvalg, har lengre karrierer på Stortinget og større sjanser for å bli utnevnt til statsråder.

Gjennom partiskolen lærer man seg det politiske spillet. Og de som lykkes, er de som kan spille best. Blant Høyres regjeringsmedlemmer finner man f.eks. fire tidligere ledere av Unge Høyre. Dette behøver ikke å være ensidig negativt og statsrådene er blant regjeringens dyktigste, men det illustrerer likevel hvordan toppolitikere i liten grad har annen yrkeserfaring enn partiarbeid og folkevalgte verv.

Også den politiske journalistikken handler i for stor grad om spill, taktikk og posisjonering. Man diskuterer hvilken konsekvens ulike saker har for politikerne, partiene eller regjeringen. Konsekvensen saken har for landet eller for velgerne, virker sjelden like viktig.

I stedet skapes det konflikter som ikke går på reelle saker, og det jaktes på politikere som gjør feil eller uttaler seg klønete. Resultat er striglede politikere, som vegrer seg for å fremme reelle saker og reformer. Og de gangene reformene kommer, er opposisjonen sjelden konstruktiv og konfliktene vokser til uante proporsjoner.

Jeg tror at dagens politikere fortsatt har et ekte samfunnsengasjement. Den politiske virkeligheten bidrar likevel til at ferdigheter som mediehåndtering, talegaver og spill blir viktigere enn tradisjonelt politisk håndverk.

Vi trenger ikke flere politikere som er gode på spinn, og som bygger karrierer på at de kan spillet. Vi trenger politikere som har mot og visjoner for landet. Trygve Bratteli sa det best. Da han ble spurt om hvorfor Arbeiderpartiet dominerte norsk politikk i tiårene etter krigen svarte han; «Vi forstod den tid vi levde i og ga svar menneskene trodde på».

Jeg lurer på hvor mange norske politikere som kunne ha sagt det samme i dag. Og dette er ikke et særnorsk fenomen. Vi ser det samme over hele Europa. Men er trenden i fred med å snu og er velgerne i ferd med å gå lei av spillet?

Klikksamfunnet har lært oss at det svært sjelden er politiske nyheter som er de mest leste i media. De tradisjonelle partiene går tilbake i land etter land, mens nye partier vokser frem. Vi ser det ikke minst i Frankrike og Hellas, men også i Sverige. Ved riksdagsvalget i 2014 mistet alle de klassiske svenske partiene velgere. Vinnerne var de partiene som definerte nye konfliktlinjer, Sverigedemokratarne, Feministisk Initiativ og De Grøna. Kanskje kan dette tjene som et politisk varsko for oss alle?

Nå står vår egen kommunevalgkamp for døren. Kriteriet for valgkamp og mediedebatt må ikke være personangrep, taktikk eller hvem som skal få ordførerklubbene. Det sentrale ved kommunevalget er ikke om Fabian Stang i Oslo eller Rita Ottervik i Trondheim får fortsette som ordførere. Det viktige er hvilke saker partiene i alle landets kommuner akter å gjennomføre om de får velgernes tillit.

Godt valg, og god valgkamp!