Myter og modernisering

Publisert 

Antallet byråkrater er i rask vekst. Riksrevisjonen har blitt for stor. Byråkrati avler byråkrati. Dette er bare noen av de mange overskriftene vi har sett i media de siste ukene. Men fornying og modernisering av offentlig forvaltning er en alt for viktig debatt til at den kan være preget av myter og populisme. 

Myter og modernisering

Kronikk i DN 27/11 av Knut Aarbakke, leder i Akademikerne:  

Utgangspunktet for debatten bør ikke være penger eller ansatte. Debatten må dreier seg om hvordan vil skal organisere statsforvaltningen for å få de optimale resultatene – enten vi nå snakker om velferdstjenester for befolkningen eller om rammebetingelser for næringslivet. Her har vi åpenbare forbedringsmuligheter, men ikke der mange mener å tro at de er.

Av og til kan man få inntrykk av at halve Norge er statsansatt. Lite er mer feil. I dag er det snaut 150 000 statsansatte av totalt ca. 2,5 millioner arbeidstakere i Norge, altså 6 prosent. Svært få av disse er byråkrater.  De fleste jobber på universiteter og høgskoler (35 000), i politiet (15 000), og med samferdsel og veiutbygging (15 000). I våre 18 departementer (inkl. SMK) er det drøyt 4 000 ansatte.

Tidligere i høst la 22. juli-kommisjonen frem sin rapport. Her står det mye viktig og riktig om samfunnssikkerhet og beredskap. Men det står også mye i rapporten som bør få konsekvenser for organiseringen av offentlig forvaltning rent allment. Jeg tenker her bl.a. på behovet for:

  • et tydeligere skille mellom politikk og administrasjon
  • en bedre koordinering mellom etater og forvaltningsnivåer
  • en bedre og mer profesjonell ledelse 
  • en tydeligere ansvars- og konsekvenskultur

Selv har jeg foreslått å halvere antallet departementer. Ikke for å redusere antallet ansatte, ikke for å spare penger – men for å få en bedre og mer helhetlig politikk. I dag er det for mye som faller mellom for mange stoler, og som ingen departementer eller statsråder virkelig føler ansvaret for. Forebyggende helse er et godt eksempel. Her har minst ni departementer viktige oppgaver, men ingen av dem har forebygging på topp av sin prioriteringsliste. Dette til tross for at ekspertene mener løsningen på fremtidens helseutfordringer nettopp ligger i mer og bedre forebygging.

Næringspolitikken er et annet eksempel. I dag har vi fire næringsdepartementer. Ett for olje og energi, ett for fisk, ett for landbruk og ett for resten (som er det som faktisk heter Næringsdepartementet). I tillegg har vi Kunnskapsdepartementet, som med ansvar for utdannings- og forskningspolitikken er helt avgjørende for næringsutviklingen, verdiskapingen og sysselsettingen i Norge. Jeg tror det er vanskelig å hevde at denne organiseringen gir optimale resultater.

Det som motiverer våre statsansatte medlemmer er å få jobbe med fag, og å være med på å skape resultater til beste for samfunnet.  De vil ha tydeligere politiske signaler, men de vil ikke ha politisk innblanding i rene forvaltningsoppgaver. De vil ha ledere som har og tar ansvar, og som kan lede kunnskapsarbeidere.  De vil ha mer vekt på faglighet, og mindre på administrasjon og taktikk. Og ikke minst vil de ha bedre koordinering og et tettere samarbeid mellom departementer og etater.
Stoltenberg I-regjeringen hadde fornying av offentlig sektor høyt på agendaen da de tiltrådde i år 2000. Også Bondevik II-regjeringen (2001 – 5) hadde et visst fokus på dette. De senere årene har det skjedd mindre. Det er ikke bare synd, det er alvorlig. Tiden er overmoden for en ny debatt om fornying og modernisering av offentlig sektor.

Det er mindre enn et år til stortingsvalget og vi går snart inn i valgkampen. Jeg håper vi kan få en debatt om styring, ledelse og organisering av statsforvaltningen som er preget av fakta og innsikt, ikke av lettvintheter. Det fortjener både innbyggerne og næringslivet i Norge.