Den nordiske modellen - dynamisk og tvetydig

Publisert 

Den nordiske modellen er hyppig omtalt og rimelig omforent tolket som avgjørende for den gode økonomiske utviklingen i Norge.

Den nordiske modellen - dynamisk og tvetydig

Innlegg av Trond Teisberg, forhandlingsøkonom i Akademikerne. Opprinnelig skrevet i "Overlegen" nr. 4, 2013, tidsskriftet til Norsk Overlegeforening, publisert 11. desember 2013. Last ned Overlegen her.

Modellen er imidlertid ikke alltid like godt forstått. Da VG 26. mai i år ga noen utvalgte politikere muligheten til å beskrive modellen (i dette tilfelle omtalt som “den norske”) ble svært mange forskjellige enkeltfaktorer trukket frem: Koordinerte lønnsoppgjør, systemfokus, høyt skattenivå, fellesskapsløsninger, personlig frihet, ytringsfrihet, likestilling, sosialt sikkerhetsnett, handlingsregelen, en stor stat, samt "kombinasjonen av tungrodd byråkrati under Arbeiderparti-staten, hvor systemene er viktigere enn menneskene".

Så hva er egentlig den nordiske modellen?

Hos Wikipedia defineres den som "(…) kjennetegn ved økonomi, arbeidslivsorganisering og politisk system som skiller de nordiske land fra andre vestlige land. (…) Fellestrekk ved den nordiske modellen som ofte trekkes fram er velferdsstat, trygder og pensjoner som i stor grad er skattefinansiert, stabil økonomi med stabil inflasjon og valutakurs, samarbeid mellom arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner, svært lave inntektsforskjeller (internasjonalt sett), høy arbeidslivsdeltakelse av kvinner, høy grad av likestilling, (gratis) utdanning dominert av offentlige tilbydere."

Sannheten er imidlertid at det ikke finnes en omforent, uttømmende og “riktig” definisjon. Beskrivelsen ovenfor kan dessuten oppfattes som en samfunnsmodell, mer enn en modell som beskriver et rammeverk for økonomisk bærekraftige mekanismer. De bredere samfunnsstrukturene som beskrives – av forfatteren på Wikipedia og politikerne – inkluderer både det som er den nordiske modellens egentlige elementer og en bukett andre særtrekk ved vårt samfunn. Disse andre særtrekk (inntektsforskjeller, yrkesdeltakelse, likestilling, mm) kan være konsekvenser av modellen – uten at de er en del av den. Eller – de kan ha utviklet seg helt uavhengig av modellen, og altså være en konsekvens av helt andre mekanismer i samfunnet vårt.

Noe av bakgrunnen for forvirringen rundt modellen ligger nettopp i at man blander sammen årsak og virkning – på den ene siden modellen i seg selv, og på den annen side effektene av denne måten å organisere samfunnet på.

Basiselementene i det vi forstår som “den nordiske modellen” er sterk prioritering av allmenne velferdstjenester og en organisering av arbeidslivet som er basert på samarbeid og tillit.

  • Velferdsstaten er sterk i Norden, og skal sikre alle borgere grunnleggende rettigheter i et større omfang enn i de fleste andre land.
  • Tillit mellom partene i arbeidslivet – operasjonalisert i Norge gjennom trepartssamarbeidet, som åpner for at arbeidstakere, arbeidsgivere og myndighetene kan møtes i tilnærmet likeverdighet. Tilliten forutsetter høy organisasjonsgrad, og er basert på en oppfatning av at medvirkning og avtaleinngåelse er en mer effektiv måte å ansvarliggjøre partene.

Dette er den nordiske modellen i sin reneste form, og mange andre faktorer som trekkes inn som bestanddeler i modellen må anses som irrelevante – eller som (positive) konsekvenser av vår praktisering av modellen.

En annen kime til forvirring er sammenblanding av den “norske” og den “nordiske” modellen. Førstnevnte finnes strengt tatt ikke per i dag (med unntak av en mye snevrere økonomisk modell for lønnsdannelse på lang sikt – Hovedkurs- eller Aukrustmodellen fra 1966). Jeg vil påstå at den norske varianten stort sett er lik den nordiske, med unntak av at vi har over hundre milliarder årlige oljekroner til disposisjon.

Disse oljemilliardene kan imidlertid over tid medføre at modellene utvikler seg forskjellig. I et slags biologisk/evolusjonistisk perspektiv kan vi tenke oss at nødvendig tilpasning (omstilling og effektivisering), som tvinger seg frem i de andre nordiske landene, utsettes i Norge. Ulikt tempo i slik tilpasning vil over tid bidra til “artsspredning”, altså at én (nordisk) modell blir til to. Den norske modellen kan i fremtiden være rimelig lik den “arten” vi kjenner i dag – mens den nordiske har tilpasset og utviklet seg i takt med skiftende økonomisk miljø.

Foreløpig kan det imidlertid vanskelig argumenteres for at vår modell skiller seg vesentlig fra den nordiske, så vi skal her fokusere på å forstå den sistnevnte.

De nordiske landene har en felles historie og organiserer sine samfunn på noenlunde samme måte. Kjennetegnene er blant annet omfattende velferdssystemer og sterke organisasjoner i arbeidslivet. Alle landene rangeres dessuten høyt i internasjonale sammenlikninger av økonomisk vekst og velstand. Denne kombinasjonen av et arbeidsliv preget av tillit, medvirkning og samarbeid, et omfattende sosialt sikkerhetsnett og solid økonomisk utvikling framstår for mange som et paradoks.

Samtidig kan det hevdes at de sosialdemokratiske og “sentralistiske” elementene i modellen er overspilt som forklaring på dens suksess. Koordinering av lønnsdannelsen oppfattes som en viktig – for mange kanskje den viktigste – forutsetning for en vellykket praktisering av den nordiske modellen. Dette er forholdsvis omforent, solid teoretisk begrunnet – og ikke særlig kontroversielt. Det skjer likevel hyppige feilkoblinger i overgangen fra lønnsdannelse til lønnsforhandlinger, blant annet ved at det settes tilnærmet likhetstegn mellom koordinert lønnsdannelse og sentrale forhandlinger. Mange oppfatter at den nordiske modellen forutsetter koordinering av lønnsoppgjørene gjennom sentral kontroll. Akademikerne har ingen innsigelser mot å videreføre dagens prinsipper for koordinert lønnsdannelse, men dette er ikke det samme som å videreføre dagens forhandlingssystem – med stort innslag av sentrale og samtidige (og til dels felles) forhandlinger blant annet i offentlig sektor. Et slikt regime kan være mulig i vårt nåværende oljesmurte samfunn – men er definitivt ikke hensiktsmessig i et fremtidig Norge med færre offentlige kroner til disposisjon. Da må pengene brukes smartere, og systemet for lønnsdannelse må være fleksibelt. Ressursene må fordeles i henhold til den enkelte sektors utfordringer og behov, noe som ikke effektivt kan “bestemmes” sentralt. Gjennom lokale forhandlinger, og innenfor den ansvarlighet den nordiske modellen forutsetter, derimot, ligger det naturlige mekanismer for effektiv ressursutnyttelse – og det uten at vi trenger å gi slipp på nødvendig koordinering.

I likhet med samfunnet generelt må modellen være dynamisk og gi rom for utvikling. Modellens kjerneverdier skal ligge til grunn, men vi må skille mellom snørr og barter. Grunnpilarene i modellen er gjensidig tillit og ansvarliggjøring – både når det gjelder fordeling av lønn og velferdsgoder på en bærekraftig og rettferdig måte. Dette er ivaretatt blant annet gjennom modellen for lønnsdannelse – med frontfagsdisiplin og koordinerte lønnsoppgjør. Praktiseringen – for eksempel hvordan vi rent faktisk gjennomfører lønnsforhandlinger, må imidlertid være gjenstand for kontinuerlig kritisk revisjon.

Frontfagsmodellen
Industrien har i mesteparten av etterkrigstiden vært retningsgivende for øvrige tariffområder i lønnsforhandlingene i Norge. Opplegget for forhandlingene bygger på at lønnsveksten må tilpasses det konkurranseutsatt sektor over tid kan leve med. Dette ivaretas ved at avtaleområder med stort innslag av konkurranseutsatt virksomhet forhandler først (det såkalte frontfaget), og at resultatet fra disse virker som en norm for andre avtaleområder. Frontfaget har tradisjonelt vært verkstedsoverenskomsten ved forbundsvise oppgjør og det bredere LO-NHO-området ved sentrale oppgjør.

Kilde TBU.