Organisering av arbeidsliv

Publisert 

Organisering av arbeidsliv - forskjeller i skatt og tilgang på velferdsgoder. Menon-publikasjon nr. 55/2016. Av Gjermund Grimsby, Lars Stemland Eide og Leo A. Grünfeld.

Organisering av arbeidsliv

Les hele rapporten her.

Sammendrag og konklusjon

Det er om lag 2,6 millioner sysselsatte i norsk økonomi. Den dominerende formen for tilknytning til arbeidslivet er arbeidstakere i bedrifter og organisasjoner med flere ansatte. Disse utgjør over 90 prosent av alle sysselsatte (SSB, 2014). De øvrige ni prosentene er tilknyttet arbeidslivet som selvstendig næringsdrivende og frilansere. I overkant av 150 000 av de sysselsatte er selvstendig næringsdrivende, mens grove estimater tilsier at antallet frilansere er i underkant av 100 000.

Hvordan andelen selvstendige vil utvikle seg fremover er usikkert. Økning i arbeidsledigheten og en større andel innvandrere i befolkningen, tilsier isolert sett en svak økning i antall selvstendige fremover. Oljeprisfallet har ført til en reduksjon i investeringsnivået i offshore olje og gass, og med det en nedgang i aktiviteten hos norsk offshore leverandørindustri. Samtidig har man også hatt en sterk økning i innvandring til Norge. For både arbeidsledige og innvandrere er det å jobbe som selvstendig ofte den eneste tilgjengelige muligheten for sysselsetting.

Begrepsbruk

  • Arbeidstaker: Personer som er i et fast eller midlertidig ansettelsesforhold med en arbeidsgiver
  • Frilanser: Er lønnsmottakere som arbeider for en arbeidsgiver på oppdragsbasis
  • Enkeltpersonforetak: Selvstendig næringsdrivende organisert gjennom enkeltpersonforetak
  • Ansatt i eget AS: Selvstendig næringsdrivende organisert gjennom å være ansatt i eget AS

Når vi refererer til selvstendig næringsdrivende refererer vi til personer tilknyttet arbeidslivet i enkeltpersonforetak eller ansatt i eget AS. Dersom vi bare referer til selvstendige så er frilansere også inkludert.

Det store usikkerhetsmomentet knytter seg imidlertid til hvilken betydning «delingsøkonomien» vil ha fremover. Internett og digitale plattformer reduserer transaksjonskostnadene knyttet til formidling og deling, hvilket åpner opp for at selvstendige personer tilbyr tjenester i markedet basert på sin arbeidskraft og sine kapitalvarer. Vi forventer at delingsøkonomien vil øke antallet selvstendige innen tjenestenæringer hvor det ikke er betydelige stordriftsfordeler. Eksempler på dette er «manuelle formidlingstjenester», slik som varehandel og transport. Her vil trolig de digitale markedsplattformene ha en viktigere koordinerende rolle en tidligere, noe som åpner opp for en større andel selvstendige. Det samme gjelder også «hjelpetjenester», for eksempel omsorgstjenester og rengjøring. Her vil det bli lettere å operere som selvstendig når de digitale formidlingsplattformene blir tatt mer i bruk.

Det er flere markante forskjeller i skattlegging av inntekt og rettigheter til velferdsordninger mellom de ulike tilknytningsformene til arbeidslivet. Forskjellene aktualiseres nå ved at man forventer at det kan bli flere selvstendige fremover. Et annet poeng er at kvinner er underrepresentert som selvstendig næringsdrivende. I den grad man kan redusere risikoforskjellen mellom de ulike tilknytningsformene vil dette kunne bidra til å bedre kjønnsbalansen.

For å synliggjøre hvordan summen av forskjellene slår ut for enkeltindividene har vi utviklet en modell som beregner både fordelene og kostnadene knyttet til de mest sentrale forskjellene ved de ulike tilknytningsformene. Modellen tar høyde for følgende forskjeller mellom tilknytningsformene:

  • Skattesatser, forsikring (og mulighet til å kjøpe tilleggsforsikring) mot inntektsbortfall ved kort- og langtidssykdom,
  • forsikring mot arbeidsledighet og oppdragstørke,
  • nivået på minstefradrag
  • nivået på skattefradrag ved privat pensjonssparing.

Utvikling av modell for analyser på individnivå

Analysen tar utgangspunkt i en norsk «gjennomsnittsperson», og beregner hvilken disponibel inntekt han eller hun kan forvente avhengig av tilknytningsform. Her legger vi inn antagelser om gjennomsnittspersonens alder, utdannelsesnivå, lønn1, sykefravær og sannsynlighet for å oppleve oppdragstørke eller arbeidsledighet.

Legger man forutsetningene om gjennomsnittspersonen til grunn, viser analysen at arbeidstakere og enkeltpersonforetak får om lag samme forventede disponible inntekt, rett i underkant av 500 000 kroner (se oppsummering i tabell nedenfor). Dersom man er tilknyttet arbeidsmarkedet som frilanser eller ansatt i eget AS forventer man imidlertid en disponibel inntekt som er om lag 13 500 kroner lavere. Hovedgrunnen til at arbeidstakere kommer godt ut med hensyn til forventet disponibel inntekt følger av at de er den eneste gruppen som har forsikring mot inntektsbortfall ved kortidssykdom gjennom arbeidsgiver. Grunnen til at enkeltpersonforetak får høyere forventet disponibel inntekt enn frilansere og ansatte i eget AS er fordi enkeltpersonforetak ikke betaler arbeidsgiveravgift. Selv om enkeltpersonforetak isolert sett har høyere trygdeavgift enn de andre tilknytningsformene blir den totale skattebelastningen lavere når man ser trygdeavgiften og arbeidsgiveravgiften i sammenheng. En inntektsforskjell på 13 500 kroner tilsvarer en lønnsøkning på omtrent 3 prosent. Dette høres kanskje lite ut, men når man trekker fra alle faste løpende kostnader man har i løpet av et år, vil 13 500 kroner ekstra på toppen være en betydelig og merkbar økning i konsummulighetene.

Gjennomsnittspersonen er et nyttig utgangspunkt for analysen. Enkeltindivider varierer imidlertid betydelig med hensyn til alder, sykefravær og risikovilje. For å belyse hvordan ulike avvik fra gjennomsnittspersonen vil påvirke hvilken tilknytningsform som er ideell, benytter vi modellen til å gjennomføre partielle analyser hvor vi varierer en faktor, for eksempel nivået på korttidssykefravær, samtidig som man holder nivået på de andre områdene konstant. Analysene viser at dersom man holder de øvrige forutsetningene om gjennomsnittspersonen fast, vil enkeltpersonforetak ha høyest forventet disponibel inntekt så lenge man er korttidssyk mindre enn 3 prosent av tiden, langtidssykefraværet er mindre enn 2 prosent og sannsynligheten for oppdragstørke er mindre enn 4 prosent. Det denne analysen forteller oss er at enkeltpersonforetak er en attraktiv tilknytningsform til arbeids-livet for personer som er lite syke og har et stabilt marked for sine varer eller tjenester. Det å være tilknyttet arbeidslivet som ansatt i eget AS eller som frilanser er kun å foretrekke fremfor enkeltpersonforetak dersom man forventer et høyt sykefravær eller dersom det er stor sannsynlighet for oppdragstørke. For personer med disse karakteristikaene vil imidlertid det å være arbeidstaker uansett være å foretrekke med hensyn til forventet disponibel inntekt.

I økonomisk teori er det vanlig å anta at de fleste personer er risikoaverse i form av at de foretrekker en fast inntekt med sikkerhet fremfor en usikker inntekt som i snitt er like høy. Tar man høyde for risikoaversjon, fremstår det å være arbeidstaker som det økonomisk klart beste alternativet. Individer som legger vekt på økonomisk sikkerhet vil også kunne foretrekke å være tilknyttet arbeidslivet ansatt i eget AS eller frilanser fremfor enkeltpersonforetak. Sistnevnte følger av at de andre tilknytningsformene har 100 prosent sykeforsikring ved langtidssykdom og arbeidsledighetstrygd inntil en inntekt på 6G, mens enkeltpersonforetak kun har 65 prosent sykeforsikring for inntektsbortfall mot langtidssykdom. I tillegg er har man dårligere dekning ved oppdragstørke. Dersom man ikke kjøper tilleggsforsikring har enkeltpersonforetak derfor den høyeste inntjeningsrisikoen. I praksis er det svært få som benytter seg av disse forsikringene. Dette tyder enten på at de personene som i dag er organisert som enkeltpersonforetak ikke er særlig risikoaverse, at disse forsikringene oppfattes som for dyre, eller at de ikke kjenner godt nok til de tilleggsforsikringene som finnes.

Det finnes imidlertid også forskjeller mellom tilknytningsformene som ikke er tilknyttet sosiale velferdsgoder, men som har betydelige implikasjoner for hvilken tilknytningsform som er økonomisk mest fordelaktig for den enkelte. Det ene er at minstefradraget ikke gjelder for enkeltpersonforetak, og det andre er at er arbeidstakere har betydelig høyere nivå på hvor mye de kan spare i individuell pensjon med skattefradrag. Tar man igjen utgangspunkt i gjennomsnittspersonen, viser modellberegningene at dersom man som enkeltpersonforetak har fradragsberettigede kostnader under omtrent 30 000 kroner per år, vil det være mer økonomisk fordelaktig å organisere seg som ansatt i eget AS. Dette resultatet forsterker seg ytterligere dersom man legger til grunn at personen er risikoavers. Analysene viser at ulike skattefradragsrater mellom arbeidstakere og selvstendige i AS knyttet til pensjonssparing kan utgjøre en årlig gevinst på inntil 9000 kroner i favør av arbeidstakere dersom rammene benyttes fullt ut og man har en høy lønn. For inntekter under 7G utgjør denne forskjellen om lag 2000 kroner i året dersom sparerammene benyttes fullt ut.

Overordnet samfunnsøkonomisk vurdering av forslag til tiltak

Norske myndigheter har flere målsetninger som tangerer organiseringen av arbeidslivet. Et førende prinsipp for utforming av skattesystemet er at man sikter mot en mest mulig ensartet beskatning av arbeidsavkastning, enten den kommer som lønn, næringsinntekt eller eierinntekt.

Ved å vurdere myndighetenes målsetninger opp mot resultatene fra analysen av dagens regelverk for de ulike tilknytningsformene, har vi identifisert fem områder hvor det kan være naturlig at myndighetene gjennomfører tiltak for å redusere unødvendige forskjeller mellom tilknytningsformene:

  • Tiltaksalternativ A: Harmonisering av forskjeller i mulighet for skattefradrag for privat pensjonssparing
  • Tiltaksalternativ B: Innføring av minstefradrag for enkelpersonforetak
  • Tiltaksalternativ C: Redusere prisen på forsikring for korttidssykdom for enkeltpersonforetak
  • Tiltaksalternativ D: Informasjonsvirkemidler
  • Tiltaksalternativ E: Forenklingstiltak

Tiltaksalternativene kan gjennomføres uavhengig av hverandre og er ikke gjensidig utelukkende, men kan vurderes som en liste over tiltak som myndighetene bør vurdere nærmere. For hvert av tiltakene er det gjort en overordnet samfunnsøkonomisk vurdering med hensyn til 1) hvilke nytte- og kostnadsvirkninger man kan forvente av tiltaket og hvordan dette er i tråd med myndighetenes målsetninger, 2) forventet samfunnsøkonomisk nettovirkning av tiltaket og 3) fordelingsvirkninger mellom aktørene.

Både Tiltaksalternativ A og Tiltaksalternativ B vil bidra til å redusere forskjeller i sosiale rettigheter mellom tilknytningsformene, og føre til at skatteregimet blir mer nøytralt og oppleves som mer rettferdig. Tiltakene drar også isolert sett i retning av at flere vil velge å etablere seg som selvstendige. Dette vil kunne gi bedre informasjonsflyt og kunnskapsspredning i samfunnet på tvers av organisasjoner; samtidig vil en større andel selvstendige også kunne føre til et mer fragmentert arbeidsliv hvor arbeidsyteren har redusert forhandlingsmakt overfor oppdragsgiver.

Begge tiltak vil ha en negativ provenyeffekt på statsbudsjettet. Den samfunnsøkonomiske nettovirkningen av Tiltaksalternativ A vil i hovedsak avhenge av hvorvidt en eventuell økt sparing kan kompensere for en økt skattefinansieringskostnad som følge av at provenyinntektene til staten må hentes inn gjennom annen skattlegging. For Tiltaksalternativ B vil den samfunnsøkonomiske nettovirkningen av tiltaket avhenge av hvorvidt reduksjonen i administrative kostnader for enkeltpersonforetak kan kompensere for en økt skattefinansieringskostnad som følge av at provenyinntektene til staten må hentes inn gjennom annen skattlegging.

Bakgrunnen for Tiltaksalternativ C er at enkeltpersonforetak har betydelig dyrere forsikring mot inntektsbortfall ved korttidssykefravær enn de andre tilknytningsformene til arbeidslivet. Eksempelvis er forsikringen om lag tre ganger så dyr for enkeltpersonforetak som for frilansere, og mer enn dobbelt så dyr som lignende forsikring for 

ansatte i eget AS. Følgelig er det tilnærmet ingen enkeltpersonforetak som kjøper denne tilleggsforsikringen. Mangelfulle rettigheter ved sykdom trekkes frem som den viktigste utfordringene ved å starte opp og drive egen virksomhet, og særlig blant kvinner.

Som et potensielt tiltak, foreslås det derfor at prisen på tilleggsforsikringen fra NAV for kortidssykdom for enkeltpersonforetak reduseres, og at det bør vurderes om denne tilleggsforsikringen kan utformes på samme måte som tilsvarende forsikringsordningen for småbedrifter. Tiltaket vil bidra til å utjevne de sosiale forskjellene mellom tilknytningsformene. Særlig vil tiltaket kunne ha en positiv effekt på andelen kvinner som velger å være selvstendig næringsdrivende, ettersom tiltaket reduserer sykdomsrisiko og kvinner har vist seg å være mer risikoaverse (se for eksempel Charness and Gneezy, 2012). Tiltaket vil trolig ha en negativ provenyeffekt for staten, men dette er ikke entydig ettersom man kan forvente flere effekter av å sette ned prisen på tilleggsforsikringen fra NAV. Den samfunnsøkonomiske nettovirkningen av Tiltaksalternativ C vil avhenge av hvordan inntjeningen til ordningen med lavere priser vil være sammenlignet med dagens tilleggsforsikring. Økonomisk teori tilsier at en ordning med billigere forsikringspremie vil kunne tiltrekke seg en bredere gruppe, ikke bare de som har høy sannsynlighet for kortidssykdom. Dette tilsier isolert sett at en prisreduksjon kan øke nettoinntjening for forsikringsordningen.

Tiltaksalternativ D handler om at myndighetene forbedrer sine informasjonsvirkemidler. Tiltaket vil gjøre det lettere og mindre ressurskrevende for den enkelte å identifisere den tilknytningsformen som passer best for seg. En mulighet er at myndighetene lager en relativt detaljert online «tilknytningsformkalkulator» som fanger opp forskjellene mellom de ulike tilknytningsformene både med hensyn til skattlegging og hvilke velferdsrettigheter man har. Informasjonsarbeidet kan potensielt også bli en del av trepartssamarbeidet mellom partene i arbeidslivet – arbeidstakerne, arbeidsgiverne og staten. Per i dag er de selvstendige ikke en del av trepartssamarbeidet, samtidig kan de selvstendige både være medlem av arbeidstaker- og arbeidsgiversiden.

Den samfunnsøkonomiske nettovirkningen av tiltaket forventes å være positiv. Størrelsen på gevinsten vil avhenge av 1) hvor mye aktørene kan spare på egen tidsbruk på å informere seg, 2) hvor mye aktørene kan spare på å redusere bruken av eksterne rådgivere (regnskapsførere og juridisk bistand) og 3) hvor mye bedre valg av tilknytningsform og tilleggsforsikringer vil passe med individets faktiske preferanser. Disse gevinstene må måles opp mot kostnadene som myndighetene har ved å gjennomføre informasjonsarbeidet.

Tiltaksalternativ E er forenkling av lovverket som regulerer de ulike tilknytningsformene. På samme måte som for informasjonstiltak, er hovedmotivasjonen for tiltaket at det vil gjøre det lettere og mindre ressurskrevende for den enkelte å identifisere den tilknytningsformen som passer best for seg. Forenklingstiltak som bør vurderes er å redusere antall mulige tilknytningsformer som selvstendig, og heller øke fleksibiliteten eller valgfriheten innad i den enkelte tilknytningsform. Et konkret forslag kunne være å øke fleksibiliteten i innbetaling av arbeidsgiveravgift som ansatt i eget AS ved at man har valget mellom 1) å betale full arbeidsgiveravgift slik man gjør i dag, med de tilhørende rettighetene dette gir, eller 2) å betale en minimums arbeidsgiveravgift som tilsvarer det man i dag betaler ekstra i trygdeavgift som enkeltpersonforetak, men at man da heller ikke har rett på dagpenger eller full sykeforsikring etter 17 dager. For at dette skal fremstå som en forenkling, må man samtidig utelukke enkeltpersonforetak som en mulig etableringsform fremover.

Den samfunnsøkonomiske nettovirkningen av tiltaket forventes å være positiv. Størrelsen på gevinsten vil avhenge av 1) hvor mye enklere det vil være for den enkelte å gjøre informerte valg av tilknytningsform som er tilpasset egne preferanser, 2) hvor fort det vil være mulig å fase ut enkeltpersonforetak som organisasjonsform, 3) hvor mange selvstendig næringsdrivende som vil vokse til å bli større virksomheter som følge av at de er etablert i mer vekstvennlig organisasjonsform og 4) hvor mange flere som vil velge å tilknytte seg arbeidslivet som selvstendig fordi skattemodellen er blitt mer nøytralt utformet. Disse gevinstene må måles opp mot kostnadene som myndighetene har ved å gjennomføre en modell med differensiert arbeidsgiveravgift, samt de kostnadene som myndighetene får ved at det er mindre innbetaling av skatt på grunn av at alle selvstendig næringsdrivende har rett på minstefradrag.

Les hele rapporten under.

Les også