Blogg: Kvalitet i høyere utdanning

Publisert 

Onsdag arrangerte Akademikerne frokostseminar om vekst og kvalitet i høyere utdanning. NIFU gjør en utredning for oss, og hovedfunnene ble presentert på seminaret.

Blogg: Kvalitet i høyere utdanning
Kari Sollien, leder av Akademikerne. Foto: Thomas Barstad Eckhoff

Blogginnlegg av Kari Sollien, leder av Akademikerne.

NIFUs funn bekrefter at antallet mastergradsstudenter har økt betydelig de siste 10 årene. Likevel er det slik at Norge har færre mastere enn land det er naturlig å sammenligne seg med. Det viser statistikk fra OECD. Nå må Norge henge med i svingene. De neste 20 – 25 årene vil halvparten av dagens jobber trolig bli borte på grunn av robotisering, digitalisering og kunstig intelligens. Da må vi også ha kunnskap til å skape de nye jobbene.

Det andre som er slående med NIFUs tall, er at antallet mastergradsprogram har eksplodert – til 1000. Noen av disse er nye og spennende tverrfaglige programmer som samfunnet virkelig trenger. Men jeg har også en mistanke om at en del av de nye programmene bare er «keiserens nye klær», hvor programmer med få søkere har fått en kulere tittel uten at det har skjedd en særlig endring i selve studiet. Jeg vil advare mot å fragmentere gradene for mye. Fortsetter dagens utvikling, risikerer vi at hverken studenter eller arbeidsgivere klarer å skille de ulike fagene fra hverandre, og det blir verre for studentene å forstå hva de faktisk kan jobbe med etter endt utdannelse.

Jeg tror lærestedene vil stå seg på å bli tydeligere i sine prioriteringer. Det er vanskelig å være best på alt. Akademikerne har lenge bedt institusjonene om å spisse seg der de har de beste forutsetningene – og tørre å kutte i det som ikke er like viktig. Vi nærmer oss 20 høyere læresteder i Norge – noe jeg vil karakterisere som en oversiktlig situasjon. Det burde være mulig å utvikle en nasjonal arbeidsdeling slik at en gitt utdanning ikke nødvendigvis skal finnes på samtlige læresteder.

Det er ganske lett å telle antallet studenter og grader. Kvalitet er langt vanskeligere å måle, det viser NIFUs vurderinger. Men når Agnete Vabø og NIFU trekker frem at det er stor variasjon i antall studenter på masterprogrammene, og stor variasjon i tilgang på forskningsressurser og forskningskompetanse – ja, da blir jeg bekymret. Jeg frykter at vi rett og slett må stille spørsmål ved om vi prioriterer kvantitet foran kvalitet.

Det som i alle fall virker tydelig, er at vi ikke har gode nok kvalitetsindikatorer i dag, og at diskusjonen om kvalitet i høyere utdanning aboslutt er på sin plass.

Akademikerne har gitt sine innspill til stortingsmeldingen om kvalitet i høyere utdanning og jeg vil fremheve fire av dem:

  • All utdanning må være forskningsbasert. Her er det viktig at veksten i masterutdanninger og de mange fusjonene mellom universiteter og høgskoler ikke svekker dette prinspippet.
  • Kvalitet i utdanning må prioriteres høyere enn i dag, og det må utvikles et bedre merriteringssystem for utdanning.
  • Kontakten med arbeidslivet må styrkes. De beste utdanningene utvikles i en kontinuerlig dialog mellom læresteder og arbeidslivet, men i dag er det store forskjeller på hvor alvorlig instituasjonene tar denne dialogen.
  • God personalpolitikk er avgjørende for kvalitet. I dag er det ikke minst alt for mange og midlertidige ansettelser i sektoren. Vi kommer ikke til å få tak i de beste hodene innenfor svært mange viktige fagområder, hvis vi kun tilbyr fast ansettelse etter fylte 40 år.

Det er på høy tid at vi tar diskusjonen om kvalitet. Derfor ser vi frem til den forestående stortingsmeldingen om kvalitet i høyere utdanning. Diskusjonene på frokostseminaret og den kommende NIFU-rapporten om vekst og kvalitet i masterutdanningene vil være et viktig bidrag i dette arbeidet.

 

Les også