Blogg: Konstitusjonelt krøll

Publisert 

Jeg reagerte med vantro da jeg så at opposisjonen på Stortinget blandet seg inn i den frie forhandlingsretten i saken om lønnsoppgjøret i staten. Dette er fullstendig uakseptabelt og utenfor deres konstitusjonelle rolle.

Blogg: Konstitusjonelt krøll
Knut Aarbakke

I går behandlet Stortinget endringer i statsbudsjettet for 2016 som følger av de nye tariffavtalene som er framforhandlet i staten (Lønnsregulering for arbeidstakere i det statlige tariffområdet 2016). Her ville mindretallet i kommunal- og forvaltningskomiteen, altså Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, at Stortinget skulle vedta at staten skal pålegges å ha kun en tariffavtale, og instruere staten som arbeidsgiver om at det kun skal være én avtale.

Dette er ikke bare en utidig innblanding i den frie forhandlingsretten, det er å gå langt utenfor sin konstitusjonelle rolle. Dette har Stortinget faktisk ingenting med. Akademikerne aksepterte 30. april en avtale som lå på bordet fra arbeidsgiver. Det er vår rett å kunne akseptere en avtale som er fremlagt som et tilbud. At de andre partene på arbeidstakersiden gikk i mekling og endte opp med en annen avtale lever vi greit med, og det overrasker meg stort at ikke Stortinget også gjør det. Grunnen til at dette vedtas i Stortinget er utelukkende fordi det har konsekvenser for statsbudsjettet, ikke fordi Stortinget skal mene noe om hvordan partene kom til enighet og hva de ble enige om.

Den frie forhandlingsretten hvor partene er ansvarlig for lønnsdannelsen er et sterkt prinsipp i den norske modellen, og det at staten nå har to avtaler berettiger ikke opposisjonens innblanding. Det er ikke noe nytt at partene har egne avtaler i offentlig sektor. Men ja, det er nytt i staten. Og det er sannelig på tide at også staten endelig våger å tenke litt nytt.

Lønnsystement slik vi kjenner det har eksistert nærmest uforandret siden 1991, mens det grunnleggende stammer fra Gerhardsens tid. Nå er vi på vei mot et system som er tilpasset en mer moderne virkelighet og som gjenspeiler det som faktisk foregår ute i virksomhetene. Det skjer ikke et sekund for tidlig. Staten er avhengig av å modernisere lønns- og personalpolitikken om man fortsatt skal kunne produsere gode velferdstjenester og evne å rekruttere og beholde kompetent personell.

Politisk uenighet lever vi godt med i Akademikerne. Men en politisk omkamp på helt feil arena, reagerer vi sterkt på. Her har opposisjonen tråkket over en grense som til nå har vært helt tydelig, og det er ikke holdbart.